Siste rapport 2007-2020

Sitat fra rapporten: "Årene i Ørland har vært enestående gode. Det har selvsagt også vært ting her som har gjort at jeg har følt på motgang, men det har vært bagatellmessig i forhold til de mange opplevelsene som både i tjenestemessig og privat forstand har løftet livet og hverdagen."

Rapporten finnes i PDF-format med bilder.

«Du Ola, du har gjort det slik her på Ørlandet, 

at det ikke er noe forskjell på dæm og oss lenger.»

Første del av rapporten har et kritisk blikk på overordnede spørsmål og på det jeg mener er endrede rammebetingelser med store konsekvenser for tenkningen omkring dagens prestetjeneste i Den norske kirke. Senere gir jeg glimt av arbeidsoppgaver jeg har stått i, og skriver blant annet at årene som prest i Ørland har vært enestående gode.

Soknepresten i Ørland 2007-2020 - Rapport og tilbakeblikk

Til Nidaros biskop og Prosten i Fosen

Gud, når du til oppbrudd kaller - hele livets dag trer frem (NoS 867)

Prosten oppfordrer prestene hvert år om å komme med innspill til den årlige rapporten. For min egen del har tilbakemeldingen vært ganske sporadisk og litt tilfeldig. Årsakene til det kan være flere, men i hovedsak er det knyttet til et spørsmål om hvorvidt det er noe poeng å rapportere hvert år. Dessuten antar jeg at prosten allerede sitter på en del informasjon gjennom sin kontakt med soknene gjennom året. Og ikke minst er jeg usikker på om vi på lokalt nivå har noe igjen for å rapportere til prost og biskop. Jeg savner helt klart et dynamisk samvirke mellom nivåene representert av sokneprest, prost og biskop. Kan det for fremtiden tenkes en form for tre-årsrapportering der prosten samler prester og ledere av menighetsråd til rapportseminar, der en saksbehandler fra bispedømmekontoret er til stede?

Det er for eksempel illustrerende at ved siste bispevisitas i Ørland, ble knapt den visitasberetningen som jeg lokalt hadde brukt timer, dager, uker og måneder på å skrive, knapt nevnt og trukket frem i møtene med biskop og hans medarbeidere under visitasen. Det var for meg vanskelig å forstå at det dokumentet som jeg anså som et grunnleggende innspill til den videre utviklingen av menighetsarbeidet lokalt, ble behandlet så tilfeldig og overfadisk.

Det blir gjentatte ganger sagt at kirken er i prinsippet lokal, og at alle styringsorganer, råd og ansatte på nivåene over det lokale, skal tjene lokalmenighetene først og fremst. Her er det i Nidaros etter min mening stor avstand mellom ideal og virkelighet.

Når jeg nå i løpet av året går ut av kirkelig tjeneste etter omkring 40 års tjeneste i Den norske kirke (MF, prakticum 1980-81), kan det være greit å oppsummere, særlig med henblikk på de siste 12 år som sokneprest i Ørland – noe som vel er det mest interessante i denne sammenhengen. Jeg har selvsagt respekt for at prosten vurderer det slik at det meste av det jeg skriver ikke har relevans for årsrapporten. Jeg vil tro at Nidaros biskop likevel kan ha interesse av det meste.

Forankring og endring

Lei, milde ljos, igjennom skoddeeim (NoS 2013, 858)

Presten har opplevd et sterkt endret bilde av sin rolle i lokalsamfunnet siden jeg begynte som prest i 1981. Fra å spille en sentral rolle i mange sammenhenger både formelt og uformelt, er presten i dag for det meste overlatt til sin egen kreativitet og «folkelighet» for å finne sin plass i lokalmiljøet – i samarbeid med andre ansatte og menighetsrådet. Mye av denne utviklingen er positiv og villet. Men vi ser her en endring i selve forankringen av prestens arbeid. (Jeg snakker her ikke om den åndelige forankringen i skrift og bekjennelse.) Det eneste jeg kommer på som i dag knytter presterollen opp mot det offentlige, er at politiet fremdeles har nytte av at presten går med dødsbudskap, selv om Grunnlovens §16 er med og holder ved like en forestilling om kirkens betydning i samfunnet. At presten faktisk føler og vet at hans eller hennes daglige prestetjeneste har både offentlige juridiske og historiske røtter, er antagerlig undervurdert som en faktor som er med på å avgjøre hvordan presten ser på seg selv. (Dette perspektivet skiller prestens tjeneste fra de mer frie, emisærer, pastorer og forstandere.)

At samfunnet rundt oss endrer seg og at behovet for kirkens tjenester (f. eks. dåp) blir mindre, er ikke noe vi kan gjøre så mye med, (jfr. den såkalte «samfunnsutviklingen») og det er heller ikke nødvendigvis negativt at folk som ikke ønsker å være medlemmer av Den norske kirke og ikke vil gjøre seg nytte av kirkens tjenester, melder seg ut og slutter å opprettholde tradisjoner en ikke vil stå inne for. Selvsagt kan det virke deprimerende for presten å oppleve dette og lese og høre om det i media. Det kan oppleves som å stå i tåke uten sti og uten synlige veimerker.

Takk at du kaller prester og gir dem hyrdestav (NoS 2013, 662, v. 3)

Presterollen undergraves innenfra

Men det som er problemet – jeg vil ikke bruke begrepet «utfordring» fordi det virkelig er et problem – er at kirkeledelse og styringsorganer i Den norske kirke selv undergraver presterollen.

Prostereform

Med den såkalte prostereformen fra omkring midten av 2000-tallet, forberedt fra 1990- tallet, var det særlig ett perspektiv som jeg allerede den gangen påpekte som en mulig svært negativ effekt, nemlig at sokneprestens forhold til biskopen og bispedømmets ledelse ble sterkt svekket. Det er betegnende at i følge en evaluering (Diakonhjemmet Høgskole, raport 2013/2) av prostereformen, jfr. prostens pastorale ledelse, er man langt mer positiv til reformen på bispedømme- og prostenivå, enn blant prestene. Fra rapportens oppsummering: «Det er en utbredt oppfatning at det er som administrativ ledelse mer enn som personalledelse at prostens lederrolle er styrket, og at dimensjonen av pastoral ledelse er svekket.»

Det som etter min oppfatning er skjedd er at samtidig som han står i tåke lokalt, har presten også mistet en forankring oppover, en fyrlykt mangler.

Lokale ledere – bortsett fra soknepresten

For å illustrere hvordan dette ser ut til å påvirke biskopens tenkning, på katastrofalt negativt vis slik jeg oppfatter det, trekker jeg frem det som skjedde da den nytilsatte biskopen i Nidaros høsten 2017 skulle gjøre seg kjent med bispedømmet. Da ble det arrangert en møteturné i bispedømmets prostier der kommunenes rådmenn, ordførere og kirkeverger sto på gjestelisten sammen med de enkelte prostene – ikke sokneprestene!

På mesterlig vis klarte biskopen gjennom sin introduksjonsreise å usynliggjøre de lokale sokneprestene, og fratok meg en enestående mulighet til å opptre sammen med biskop og lokale kirkelige ledere (prost og kirkeverge) i møte med kommunalt lederskap. At dette skjedde viser at kirkens ledelse, biskop og bispedømmeansatte, ikke forstår hvor viktig det er å holde frem og å styrke soknepresten som et tegn på lokal kirkelig tradisjon, nærvær og aktualitet, heller enn å svekke ham. (Her i Ørland sier folk fremdeles at de skal på «prestekontoret», selv om det på alle skilt og i menighetsblad snakkes om «kirkekontoret».) Jeg tar meg selv i å tenke at denne svekkelsen av presterollen lokalt er en villet og strategisk gjennomtenkt målsetting fra den sentrale kirkeledelsens side. Og det er ingen som har i mot å fremheve kirkelige råd og lokal kirkeledelse og demokrati, men det må gå an å ha to tanker i hodet samtidig. Jeg tror at en effektiv måte å avvikle folkekirken på, er å undergrave den lokale presterollen.

Gjestfrihet

En annen og mer anekdotisk illustrasjon til det svekkede forholdet mellom prest og biskop/bispedømmekontor, er de mange (eller få) gangene jeg har vært innom dørene på Nidaros bispedømmekontor (1989-2019) og følt meg som en totalt fremmed. Dette har kanskje like mye med gjestfrihet å gjøre som med prestens opplevelse av manglende forankring oppover. Men jeg tenker slik at ansatte (og pensjonerte) prester, geografsk tilhørende her eller der i Nidaros bispedømme, må inngå i et arbeidsfellesskap i det trossamfunnet vi kaller Den norske kirke, og kvalifsere for et «velkommen» og en kopp kaffe når jeg en sjelden gang tar turen innom. Det er i hvert fall slik jeg i alle år har drevet «mitt» kirkekontor.

Vi vil ein fridom der vi er oss sjølve (NoS 734, v. 2)

Arbeidstid og identitet

Den nye arbeidstidsordningen for prester som kom for få år siden har endret min identitet som prest radikalt. Ikke noe faktor de siste årene har påvirket min trivsel som prest i negativ retning i så stor grad som pålegget om tidsplanlegging og tidsregnskap. Presteyrket – embetet – har gjennom alle år gitt meg rom for frihet og kreativitet, fordypninig og studier, der jeg har kunne bruke de beste sidene av meg selv i tjeneste for kirke og menighet. I samvirke med menighetsråd og annet frivillig lekmannsarbeid har jeg, med bakgrunn i universitetsutdannelse og evner, formet min hverdag der mitt pastorale skjønn og mitt kall har vært retningsgivende. Jeg vil si det så sterkt at ingen ting (jeg gjentar ingenting) av det jeg har jobbet med av kreativitet i forhold til for eksempel til nye gudstjenester og tiltak, lar seg innpasse i tabellene som kirken sentralt nå pålegger prestene å fylle ut. Snarere er det slik at tabellene og excelarkene begrenser kreativiteten fordi de tar fokus bort fra det sentrale en prest skal jobbe med; og hos meg har de skapt svært mye frustrasjon. Det er meg en gåte, og man må antagelig jobbe på et overordnet nivå i kirkens råd og byråkrarti for å forstå det, at ikke prester i min alder og erfaring kunne fritas fra timeveldet da det ble innført, og innplasseres med verdig lønn de siste årene av sin tjeneste i kirken. For min egen del vil jeg si at dersom det var lagt til rette for det i mitt tilfelle for et par-tre år siden, så ville jeg ha stått i jobben til jeg ble i hvertfall 70 år gammel, så sant helsa hadde holdt.

Enestående gode år

Fordi jeg har evne til stort sett å skille mine frustrasjoner overfor kirkeledelse og forankring fra mitt virke som lokal prest i Ørland, vil jeg si at årene i Ørland har vært enestående gode. Det har selvsagt også vært ting her som har gjort at jeg har følt på motgang, men det har vært bagatellmessig i forhold til de mange opplevelsene som både i tjenestemessig og privat forstand har løftet livet og hverdagen.

Når jeg ser på mye av den aktiviteten som foregår i Ørland i 2019, vet jeg at jeg har vært inspirator og igangsetter for mye – for ikke å si det meste - av det. Og når jeg betrakter den kontaktflaten som er skapt mellom kirke og folk i Ørland i disse årene (som ikke nødvendigvis avtegner seg i årsstatistikker), vet jeg at mine holdninger og mitt engasjement har bidratt til at folk kjenner på trygghet i forhold til miljøet på menighetskontoret og en styrket, alminnelig tilhørighet til den lokale menigheten.

En av de kommentarene som jeg har satt mest pris på, kom nylig fra en aktiv kirkegjenger: «Du Ola, du har gjort det slik her på Ørlandet, at det ikke er noe forskjel på dæm og oss lenger.»

Her kommer dine arme små NoS 2013, nr. 36

Barna iscenesetter jula

En koffert med fargerike halstørkler og andre tøystykker, kjøpt på et loppemarked i Lysøysund i 2005, og fóret i en gammel vinterjakke som jeg hadde etter mine egne barn, kom til nytte som kostymer da jeg i desember 2007 inviterte alle barnehagene i Ørland til julevandring i kirka. Barnehagene var invitert slik at hver barnehage/avdeling hadde sin vandring (til sammen 6-8 vandringer). Da barna kom til kirke tidlig om morgenen var rommet forberedt med en stor julekrybbe i tre, kun belyst med en stjerne laget på Røros av bjørkenever. I midtgangen var det lagt et ring av små steiner, dandert med røde og gule halstørkler med en lommelykt under som blinket svakt som ild fra et bål. En benk var ekstra opplyst – det var englebenken. Stillheten rådet i rommet, kun noen enkle toner fra kirkens piano kunne høres. Ingen av kirkens betjening sprang rundt og sa «Velkommen» og «Hei på deg!».

Skulle jeg så stille meg opp og fortelle om fødselen i Betlehem, mens 3-4 åringene satt passivt i benkene? Nei. Fortellingen var det barna selv som skulle iscenesette. Ett etter ett ble barna ikledd de enkle kostymene. Ved hjelp av de tynne tøystykkene trådte hele det kjente persongalleriet fra Betlehem fram. Og eslet – den mest populære rollen, nest etter Maria - ble kledd i det nevnte vinterfóret. Ledsaget av meg ble de ført gjennom kirkerommet fra Nasaret til Betlehem mens to-tre vers av kjente julesanger ble sunget av oss alle. Selv om alt var improvisert, gikk barna inn i rollene med stor innlevelse, ja, til og med egenproduserte replikker kunne de komme med.

Etter at jeg hadde arrangert dette tiltaket i to år, kom en dag en av mødrene til barna og tilbød seg å sy kostymer til julespillet. Hun var profesjonell syerske og kom etter noen måneder tilbake til meg med omkriong 30 ulike kostymer som det ikke går an å forestille seg kvaliteten av, om man ikke har sett dem.

De hellige tre konger lyste av verdighet (se bilder), gjeterne i den motsatte enden av skalaen – forstå meg rett. Det eneste vi fant ut ikke var nødvendg å bytte ut, var eselkostymet. Siden 2010 har vi så hatt kostymer som disse bildene viser.

Responsen fra barnehagene har vært entydige fra dag én. - Vi bruker vanligvis ikke penger til transport i barnehagene, sies det av styrerne. - Å komme oss til Ørland kirke i desember koster oss mange tusen, men det er budsjettmessig prioritert. (Barnehagene leier busser.)

Ved gradvis de siste to årene å overlate dette tiltaket til andre i staben, har jeg sikret at vandringen kan, gjennomføres også etter at jeg har sluttet som prest i Ørland.

Det er så godt å vitja Guds hus og heilagdom på jord (Nos 2013, nr. 553)

Forsøk på lokal fornyelse

Gudstjenestebesøket varierer i Ørland. Vi følger stort sett de samme trendene som ellers i landet. Ikke bare på grunn av dette, men også fordi jeg ønsker å prøve ut nye ideer og trekke inn nye grupper av mennesker, har jeg gjort forsøk med nye måter å avholde gudstjenester på, og jeg har satt «krav» om kirkekaffe etter alle gudstjenester. Gjennom året arrangeres det en del gudstjenester utenfor kirkehuset: Guldteigbrygga på Uthaug i juni, vandregudstjeneste (ny 2017) til Austrått og familiedag på Kråkvåg begge gudstjenestene i juli. I tillegg til dette er det kommet inn gudstjenester med noen andre perspektiver.

Blant annet hadde vi en vandregudstjeneste i forbindelse med Kulturminnedagen i 2012 der vi tematiserte kristendommens møte med det norrøne. (Bildet.)

Januar – en utfordring

Gudstjenestene i forbindelse med nyttår og januar har tradisjonelt vært dårlig besøkt. På nyttårsaften har vi prøvd å gjøre en vri med et opplegg vi har kalt «Sanger og dikt mot det nye året», med deltagere fra flere deler av kulturlivet i Ørland. Senere i januar har vi invitert til sanggudstjeneste/møte på Ørland kultursenter. Her har vi bedt inn lokale sangkrefter og forsøkt å skape en god atmosfære der både salmeboka og bedehusets sangbok har vært i bruk. Ett år var temaet «kunstneren Magne Sandøy» (d. 2012) ; en anerkjent kunstmaler og sangevangelist med originale tekster og sangbare melodier.

Påsketablå

Den endringen vi har gjort på Palmesøndag er kanskje den mest «dramatiske». Gudstjenesten, som er et samarbeidsopplegg mellom Bjugn og Ørland, er å regne som et forsøk, men dersom gudstjenesten blir gjennomført i 2020, vil det være fjerde gang at vi innbyr til samarbeid mellom kirken og organisasjoner som arbeider med arbeidslivstrening og tilretteleggelse i arbeidslivet. (Setning tatt ut.)

Det har hvert år vært fra tre til fem deltagere fra disse institusjonene, som sammen med andre frivillige og folk fra staben, har utgjort «skuespillerne». Det vil passe godt ved presteskifte i Ørland at opplegget evalueres og beskrives i en rapport til prost og biskop.

Kort sagt er det slik det foregår: Palmesøndagens gudstjeneste har, etter min ide og mitt initiativ, de siste årene vært lagt opp som et rollespill der deltagerne stilistisk (ikke teater) fremstiller det som skjer i Jerusalem ved påsketider. Deltagerne får utdelt kostymer i store og små størrelser, sydd av Eva (min kone).

Gjennom sanger (I tillegg til salmeboka, benyttes IKO – Sanger fra Hamar barnekor: Hosianna.) og bibeltekster knyttes fortellingen om Jesu siste påske sammen til en helhet, der aktørene går inn og ut av scener eller tablåer i kirkerommet, som skal gjøre synlig det som skjer palmesøndag, skjærtorsdag, langfredag og påskedag. Som en del av «spillet», som er uten replikker, deles det ut usyret brød til alle i kirken, men det er helt tydelig ikke en nattverdfeiring, selv om tanken gjerne går til måltidet som Jesus hadde med sine disipler. Dersom det er innmeldt dåp, skjer det etter at spillet er ferdig, men innenfor rammen av helheten. Dersom det er konfrmanter som skal døpes i løpet av året, så prøver vi å få lagt også disse til denne gudstjenesten. En ekstern og vant oppleser knytter det hele sammen.

Planlegging og øvelse til gudstjenesten har foregått inntil tre uker før palmesøndag. Det hele avsluttes etter gudstjenesten med at deltagerne inviteres til pizza stekt i vedovn i uthuset hjemme hos meg i Høybakken.

Begivenhetenes dag

Vi har sett at gudstjenesten Skjærtordag kveld har mistet noe av sin tradisjonelle oppslutning. Denne prosessen er parallell med det vi ellers har sett i forhold til bedehusene i Ørland. En gang kunne vi telle 60 misjons- og barneforeninger i Ørland, nå er det én forening tilbake. Bedehusene er solgt ut av kirkelig bruk ett etter ett, sist Ørland Misjonshus, solgt i 2016. Så hva kan man gjøre med det – som har med Skjærtorsdag å gjøre?
Bibelhistoriens skjærtorsdag er en «begivenhetenes dag» med fotvaskelse, måltid, Getsemane, sammensvergelse, arrest og fornektelse. I Ørland har vi prøvd oss med vandregudstjeneste med tre stoppesteder rundt og i kirken skjærtorsdag der noen av temaene fra bibelhistorien er flettet inn. Første stasjon er et krigsminnesmerke over russiske fanger etter 2. verdenskrig. Dette ligger inne på kirkegården. Andre stasjon er «Lutherhagen» der det er plantet et tre omkranset av en Lutherrose. Denne ligger utenfor kirkegården. Tredje samling er inne i kirken der en kort liturgi fører oss til nattverdbordet ved alteret. Et annet år ble vandringen startet ved Librasenteret der det ble båret et stort trekors – laget av en frivillig i Ørland husfidslag - gjennom sentrum.
Det holdes ikke vandregudstjeneste Skjærtorsdag og tablåer Palmesøndag i samme år.

Flukten til Egypt – pyramiden på Austrått

Andre spesielle arrangement med preg av utegudstjenester og vandrespill er allerede nevnt. Men jeg tar med et opplegg som vi nå har hatt to år på rad, og som vi (inkludert menighetsrådet) mener er liv laga. Gjennom «alle år» har det i Ørland menighet vært arrangert juletrefest første søndag i januar. Denne har vært holdt på Ørland Misjonshus, men når dette nå er solgt og utilgjengelig for kirkelig bruk, var spørsmålet vi stilte oss:
Hva nå?

Jeg la fram en ide om å arrangere en fest i Fløysalen (nedre sal) på Austråttborgen i samarbeid med NKIM (Nordenfjeldske Kunstindustrimuseum). De var positive og vi inngikk avtale om rimelig leie, da også NKIM er interessert i tilpassede aktiviteter på borgen. Men hva skulle opplegget være, hva med innholdet? Jeg gikk da i gang med planleggingen av nok et enkelt vandrespill for hele familien – uten replikker - med det bibelske temaet: «Flukten til Egypt.» Spillet foregår utendørs – uansett vær – i halvmørket i hagen utenfor borgen der Ove Bjelkes pyramide fra 1665 utgjør den perfekte kulisse.

Lyspunkter (lamper) settes opp på stasjoner der ulike hendelser fra ferden til Egypt iscenesettes. For å skape spillet tok jeg utgangspunkt i legender og forestillinger som forteller om hva som skjedde den hellige familie på veien til Egypt, jfr. også Geirr Lystrup: Stjerna fra øst.

Spillet tematiserer aktuelle spørsmål knyttet til flyktninger, men dette gjøres ikke i særlig grad eksplisitt. De som ønsker får kostymer og tildeles roller i samsvar med manuskript. En lokal treblåsmusiker fulgte vandringen med akkompagnement til sangene. Etter vandringen ute, samles alle deltagere til en «hjemkomstfest» (for den hellige familie, merknad 2024) med julekaker, kaffe, juletregang etc. inne i Austråttborgen. Festen åpner med tenning av fre lys ledsaget av Eivind Skeies «Tenn lys». «Flukten til Egypt» foregår på sønsdag nærmest «Hellige tre kongers dag» - Kristi åpenbaringsdag.

Bring da glad til fonten frem nyfødt gutt og pike (NoS 2013, nr. 579, v. 4)

Dåpsstrategi?

«I året som ligger foran vil vi i kirken gi ekstra oppmerksomhet til dåpen.» Slik innleder biskopene sitt nylig utsendte brev til menighetene om dåpen. Mange har reagert på brevets form og innhold. Jeg klarer ikke å hisse meg opp over det biskopene skriver. Men for meg som lokalt arbeidende prest som i m a n g e år har gitt «ekstra oppmerksomhet» til dåpen, virker initiativet svært så «bakpå» og sier meg (igjen) at kirkens sentrale organer lever med sine tanker milevidt fra det som foregår i menighetene i det ganske land. Det virker som om man tror at et brev kan få en gjennombrytende betydning, som om bispenes kraft vil virke med underets kraft inn i kirkens hverdag.

Som prest er jeg satt til å forvalte sakramentene. Og når det gjelder dåpen har én ting stått klart for meg i tiden jeg har vært prest i Ørland: Som kirke er vi til for menneskene som bor i soknet; de er ikke til for oss. Det betyr at når noen ber om dåp og spør etter mulighet for å få dåp en søndag, og det ser vanskelig ut i forhold til oppsatte gudstjenester, så er spørsmålet jeg stiller foreldrene: Når passer det best for dere?

Derfor arrangerer vi ofte dåpsgudstjenester utenom gudstjenesteplanen. Og vi har minst to dåpslørdager hvert halvår; noe som har vist seg svært populært. Det er mange år siden jeg begynte med dette. Lenge før dåpstallene i landet som helhet begynte å falle merkbart. Lenge før noen av biskopene i kollegiet ble påtenkt til biskoper.

Satsing og reformer til besvær

Det jeg reagerer på i det som sies å være et satsning på dåp i Den norske kirke, er at de stadige satsningene i kirken spriker og roper i forskjellige retninger. Det er lite konsistens i det vi gjør eller har gjort. Reformene de siste 5-10 årene har tappet meg (og mange lokalprester og menigheter?) for kraft. Forventninger er spent opp til stadig nye høyder igjen og igjen.

Vi ble fortalt hvor stor betydning gudstjenestereformen og ny gudstjenestemusikk ville ha for ungdommens tilslutning til kirke og gudstjenester. Alt prestene satt igjen med var løsbladpermer og lange og nye liturgier fylt av ny musikk og ord, ord. I årene 2010-2019 gav den sentrale kirke og kirkemøtene meg bare uro i arbeidshverdagen.
Og nå kommer satsningen på dåp. «Plutselig» ser det ut til at dåpsprobleme er dukket opp. Og hvor er lagspillet og dynamikken mellom lagdelene? Jeg visste sant å si ikke at på «min kino» i Ørland skulle sendes en kinoreklame om dåp. Hvor er respekten for det lokale pastorale ansvaret? I hvilken sammenheng kunne jeg gi tilbakemelding på om reklamen var ønsket eller ikke? Hvordan passet reklameflmen inn i forhold til det arbeidet som allerede foregikk av dåpsstrategi i Ørland? Jeg har sett kinoreklamen om dåpen. Og jeg må si: Reklamen er svært dårlig og estetisk ubehagelig de første 20 av de 30 sekundene den varer. Kanskje fungerer den i noen deler av landet? Har kirken sentralt tatt høyde for de kulturforkjellene som fnnes i landet?

Oppfølging?

Men enda mer interessant er spørsmålet om på hvilken måte sentralkirken og bispedømmet fremover vil følge opp «oppmerksomheten» på dåp? Er det bokstavelig å forstå når biskopene skriver at satsningen vil foregå «i året som ligger foran». I så fall er det en nedvurdering av det arbeidet som presten står i år ut og år inn. Hele kirkens virksomhet har fra begynnelsen av og gjennom hele kirkens første historie i vårt land, vært fokusert på dåpen. Og så skal kirken i «året som ligger foran» gi en ekstra oppmerksomhet til dåpen.

Vil biskopenes initiativ følges opp på bispedømmeplan med en bred kursing i dåpsteologi, praktisk tilnæming til dåpssamtale? Vil vi gis fordypet opplæring i hvordan vi kan framsnakke dåpen, skal vi gis opplæring i markedsføring av dåpen, jfr. kinoreklamen?

La denne dagen, Herre Gud, for oss velsignet være (NoS 1985, nr. 662)

Konfirmanter

Jeg skal ikke oppholde meg lenge ved konfrmantundervisningen i Ørland. Konfrmanter har jeg hatt i alle år helt til for ca tre år tilbake i tid, da jeg ba om fritak. Ikke fordi jeg ikke kunne, men jeg tenkte det kunne være greit å slippe yngre krefter til.

Byvandring

I Ørland er det en arbeidsmetode jeg har brukt som jeg vil nevne: «Byvandring». Jeg har tatt konfrmantene med på en vandring gjennom Brekstad sentrum med følgende stoppesteder: Sykehjemmet/ambulanse, Rådhuset, trafkk-knutepunkt (ferge/taxi), bank, næringshus og butikk. For hvert stoppested har vi lest aktuelle Bibelsteder, sunget en salme og bedt en bønn. På vandringen, som varer ca. en klokketime, treffer vi folk som stopper opp, spør og smiler interessert. På denne måten har jeg aktualisert tema innenfor omsorg, trafkketikk, demokrarti, forvalteransvar og forbruksmønster.

Knivgruppa

De siste par årene har konfirmantene i Ørland hatt et gruppesamarbeid med Husflidslagets knivmakere. Dette er en gruppe godt voksne menn som jeg kjenner også fra andre sammenhenger. Det var en av disse som sørget for det store trekorset som vi bruker i forskjellige sammenmehenger ute og inne.

En dag kom vi i prat om mulighetene for å etablere en konfirmantgruppe som kunne lage ting for å selge på menighetens julemesse. Dette ble gjort og ble populært blant en del av konfirmantene. Nå produseres ostehøvler, kakespader og andre ting. Det rapporteres fra gruppa at at samtalen går godt mellom generasjonene. Husflidslaget organiserer konfirmantgruppa som en studiesirkel og får offentlig støtte, i tillegg til støtte andre lokale aktører.

Syng i stille morgonstunder (NoS 2013, 799)

Refleksjoner omkring salmesangen

Tenker jeg tilbake på min prestetjeneste fra begynnelsen av, så er det ett tydelig trekk som kommer for meg: Jeg har alltid ønsket å engasjere folk til sang. Det har vært en vesentlig del av konfrmantundervisningen gjennom alle år.
Vi ser tydelige tegn i vår tid på at salmesangen forvitrer. Ja, til og med blant teologistudenter er kunnskapsnivået lavt og salmetilfanget skremmende snevert. En student i stiftspraksis kom til meg for få år siden og spurte: Du Ola, kan du en sang som heter «Fager kveldssol»? Og vedkommende skal snart bli prest i Den norske kirke. Men «Lord, I lift Your name on high» er kjent stoff for denne generasjonen prester.

Salmen som utgjør tittelen på avsnittet om konfrmantundervisningen i Ørland, La denne dagen, Herre Gud, for oss velsignet være, er tatt ut av den nye salmeboka. Jeg spør meg selv «hvorfor?». Salmen har fulgt kirken siden 1786 og er brukt gjennom generasjoner. I Landstad rev. sto den på nr. 667 og var en kjær konfrmasjonsalme som konstituerte konfrmasjonsdagen på en særlig måte.

«Salmegaranti»

Noen ganger kan man bli fortvilet over avkristningen i samfunnet. Men det er jo egentlig greit nok, for utviklingen er bare slik. Og kirken har heldigvis ingen maktmidler til å gjøre noe. Verre er det når avkristningen skjer fra innsiden av kirken selv. Kirkens røtter rykkes opp og fratas folk fest. En effektiv måte å avfolke folkekirken på, er å frata dem deres salmeskatt.

Men noen av oss holder trossig fast på gamle salmer. Det gjelder selvsagt å fnne en fornuftig balanse mellom nytt og gammelt. Men frustrasjonen blant folk fest over presters salmevalg, er så stor at jeg har måttet gå ut i gudstjenesteannonser med følgene opplysning: «Salmegaranti».

Ørland gospelkor

Sangen har bært bærende for mitt kristenliv og min prestetjeneste gjennom alle år. Allerede ved første anledning arrangerte jeg i min første prestejobb regelmessig «Heile bygda syng» i Eidfjord i Hardanger i 1984, og startet den gang gospelkoret «Gode nyhende», slik jeg stod i spissen i 2008 og etablerte Ørland gospelkor. Gospel, eller Tensing, har i Ørland røtter tilbake til 1970-årene da soldatlaget på fystasjonen var aktivt med – og jeg var i 1973 med som elev på Fosen gymnas og spilte gitar i orkesteret. Senere het koret Fides. Jeg er ikke lenger med, men Ørland gospelkor driver fremdeles et allsidig og utadrettet arbeid. I årene 2009-2011 gjorde organisten og jeg et forsøk på å stable på beina Ørland barnegospel. Det måtte vi etter hvert gi opp, selv om vi fkk med en gruppe på 4-9 barn som sang trofast på gudstjenester o. lign, men det ble for spinkelt i det lange løp.

Vår Gud han er så fast en borg (NoS 2013, 108)

Austrått 1537

I 2008 etablerte jeg sammen med styret for Ørland kultursenter det som etter hvert ble hetende «Reformasjonsprosjektet – Austrått 1537».  Målet for prosjektet var i første omgang å påvise fru Inger av Austråtts gravkrypt inne Ørland kirke, for så etter hvert å foreta en arkeologisk undersøkelse av gulvet i kirkens kor. Fru Inger og hennes familie/klan ansees å spille en ikke uvesentlig rolle i stridighetene som fører frem til endringene i Norge i årene 1536-1537, betinget av politiske og religiøse forhold der den lutherske påvirkningen sto sterkt. Vi greide ikke å finansiere utgravingen og prosjektet fikk ikke den forankringen som skulle til innenfor de arkeologiske myndigheter i Norge.

Lutherdekaden

Men samtidig som vi jobbet med utgravingsspørsmålet, sørget jeg for at prosjektet dreiet seg over i mer teologisk og kulturhistorisk retning. Jeg visste at det i Tyskland ble arbeidet med et bredt kirkejubileum knyttet til året 2017. Lutherdekaden (2008-2017) var godt etablert i Tyskland og Reformasjonsprosjektet fikk god kontakt med kirkeliv og politisk ledelse i Wittenberg. På hjemmebane arrangerte vi i årene 2009-2017 teologiske og kulturhistoriske seminarer på Brekstad og på Austråttborgen, med foredragsholdere og deltagere fra flere av landets universiteter og høyskoler. Vi hadde også foredragsholdere fra Tyskland og Sverige. Mange av tilhørerne var lokale folk fra Ørland og Trondheim og andre steder. En kirkeflmfestival ble også arrangert innenfor rammen av prosjektet i tre år i samarbeid med Ørland kino.

De ni årene prosjektet varte hadde jeg nære relasjoner til Ørland kultursenter og de ansatte der. Arbeidet medførte også utstrakt samvirke med kommunens politiske ledelse. Gjennom Austrått 1537 har jeg bidratt til å tegne bildet av Ørland som et viktig sted i norsk kirke- og kulturhistorie.

Et tre ble i 2012 plantet ved Ørland kirke av daværende borgermester i Wittenberg Eckhard Naumann for å peke på forbindelsen mellom reformasjonen og Austrått. Pilegrimsarbeidet som foregår i dag, fremstår også som en av fruktene av arbeidet med Reformasjonsprosjektet. Alt i alt tror jeg arbeidet med reformasjonsjubileet har gitt bevissthet og stolthet på vegne av de kulturelle og kirkelige verdiene som knyttes til vår lokalhistorie i Ørland. Vi vet at vi forvalter en del av vår nasjonale arv.

Gi håpet rom i denne tid NoS 2013, 478, v. 2.

Samfunn

Da det i 2012 ble bestemt at landets hovedfystasjon skulle bygges opp i Ørland, var det allmenn tilfredshet blant befolkningen lokalt. Likevel har vi i ettertid sett at støyproblematikken knyttet til nye jagefy, flymønster og forventet økt flyaktivitet, har skapt uro blant politikere og stor usikkerhet blant de som er verst rammet av flystøy. Uroen og usikkerheten har særlig å gjøre med erstatningsoppgjør, opplevd press fra Forsvarsbygg og for enkeltes vedkommende lite tilfredsstillende kommunikasjon om fraflyttingsprosess og riving av eiendommer.

Brev om støy

I den forbindelse skrev jeg et brev der jeg som sokneprest støttet «Støygruppa i Ørland» sitt arbeid for de som er rammet av støy. Brevet ble vist på storskjerm under et folkemøte i Ørland kultursenter, saken ble slått opp i lokalavisa og jeg vil tro at støtten fra min side hadde betydning i lokalsamfunnet.

Daværende biskop tok saken opp i møte med ordfører, rådmann og leder for støygruppa under bispevisitasen i Ørland og Bjugn i 2014, noe som også ble lagt merke til.

Forsvarspolitikk og menighetsrådet

Det militære nærværet i Ørland har stor støtte lokalt og det har vært lite politisk debatt omkring forsvarsspørsmål generelt og omkring innkjøp av F 35 spesielt. Da boka "Angrep eller forsvar - kampfy, norske verdier og sikkerhetspolitiske ambisjoner" av forskerne Cathrine Sandnes og Ingeborg Eliassen kom ut på Manifest forlag i 2015, inviterte jeg de to forfatterne til et åpent diskusjonsmøte i Ørland kultursenter. Møtet ble bra besøkt og sentrale fagfolk fra flystasjonen bidrog med innspill. Jeg opplevde likevel at det i Ørland menighetsråd ikke var særlig entusiasme rundt et slikt møte. Uten at jeg sa noe om det, opplevde jeg det som svært lite støttende, heller negativt. Jeg hadde kunngjort debattmøtet med Ørland menighetsråd som arrangør, uten å orientere rådet skikkelig på forhånd – , noe som selvsagt ikke var gunstig. At dette ble tatt ille opp er greit, men at ingen i menighetrådet åpnet munnen for å si noe som helst positivt om mitt initiativ i etterkant, det la jeg merke til, og det la siden en sterk demper på min motivasjon. Det var faktisk på dette tidspunktet at mine tanker så smått begynte å dreie seg i retning av å bli pensjonist med mulighet for å gå av ved 62-års alder.

Veitrafikk

Etter en dødsulykke i Vestråttkrysset, et kryss (red. 2025) som i lengre tid hadde vært til bekymring i lokalmiljøet, engasjerte jeg meg i en aksjon for nedsatt hastighet gjennom krysset i 2015. I krysset ble det etter hvert anlagt rundkjøring. Jeg deltok på beboernes side i en ganske opphetet diskusjon med Sør- Trøndelag fylkes samferdselsutvalg. Saken løste seg altså, til stor glede for berørte og involverte.

I 2018 tok jeg fatt i det jeg mente var dårlig tilrettelagt skilting og sikring langs «Karlsengveien» som var hovedtilgangsvei for den store og vedvarende steintransporten fra steinbrudd til anleggsarbeidet ved Ørland Flystasjon. Både NRK og Fosna-Folket dekket mitt engasjement, som dessverre ikke førte til forbedring. Men beboere langs veien var veldig glad for at jeg sto sammen med dem.

Takk, gode Gud, for alle ting (NoS 2013, nr. 290)

Tillit

Å utvikle samspillet og den gjensidige tillit mellom kirken og andre samfunnsaktører, kulturliv og frivillige organisasjoner i lokalsamfunnet har vært et viktig mål for meg i min prestegjerning. Dette er noe av årsaken til at jeg gjennom alle år har brukt meg selv og stilt meg til disposisjon for både konserter og med mindre innslag over alt hvor jeg er blitt spurt.

Da Ørland kirkekontor ble flyttet fra rådhuset og til romslige og lyse lokaler i Libra kjøpesenter i 2015 åpnet det seg nye muligheter for kontakt med lokalsamfunnet. «Kaffebudsjettet» steg dramatisk og vi opplevde at folk stakk innom for å slå av en prat. Dørene var åpne så ofte som mulig og alle som kom ble sett på som like velkomne, uansett hvem de var. Vi var helt bevisste på at vi ikke skulle fremstå som travle kontorarbeidere, men som medmennesker som hadde tid til den enkelte.

«Kirke uten dørstokker»

«Sjømannskirken» på Brekstad er en frukt av disse mulighetene som den nye kirkekontoret gav oss. Den ble startet etter min ide i 2016. (For ordens skyld: Tiltaket er organisatorisk ikke knyttet til «Sjømannskirken - Norsk kirke i utlandet».) Tanken var å gjøre dette til et åpent formiddagstreff i den ånd som folk forbinder med Sjømannskirken slik de kjenner den fra utlandet. Og slik er det blitt. Det månedlige tiltaket samler 35-45 mennesker. Mange er sjøfolk med personlige historier knyttet til små og store norske rederier og med erfaringer fra alle verdens hav. Det er interessant at det ser ut til at vi har truffet et behov blant menn. Menn utgjør knapt halvparten av forsamlingen, noe som vel må sies å være uvanlig for kirkelige «formiddagstreff». Sjømannskirken har ingen fast forkynnelse/andakt, men det synges 1-2 salmer og jeg har alltid et innslag av fortelling fra egne opplevelser som prest, eller jeg tar frem temaer som naturlig kommer opp som følge av ting som skjer i tiden. Ut av dette kommer det gjerne spørsmål fra forsamlingen. Jeg forsøker også å utfordre enkelte av de fremmøtte til å fortelle om ting de har opplevd, eller lese et dikt, hvis de har lyst.
Etter som konseptet er såpass åpent og uformelt, og uten andakt i tradisjonell forstand, er det kommet meg for øre at noen få i menigheten ikke vil delta; noe som jeg undrer meg over. Dessto hyggeligere er det å få høre fra andre hvor glad de er for å ha denne tilknytningen til menigheten. En mann sa det nylig slik: «På Sjømannskafeen er det lave dørstokker – ja, jeg vet ikke om det fnnes dørstokker der i det hele tatt, Ola.»

Vi skal se deg, Herre Jesus, i din herlighet en gang (NoS 2013, nr. 102)

Prosesjonskors

Kunstneren Atle Reilo gir i løpet av våren 2020 Ørland kirke et prosesjonskors i gave. Korset vil utgjøre en berikelse for menigheten og gudstjenestelivet.

Jeg har arbeidet sammen med Reilo siden 2008 for å gi innspill til utformingen av korset og gitt ham tips om hvordan korset i dets detaljrikdom tydelig kan knyttes til den bibelske fortellingen om Jesu liv, hans død og oppstandelse. Gjennom den lange dialogen har jeg lært kunstneren å kjenne som en frittalende og engasjert person, med et oppriktig hjerteforhold til Ørland kirke.

Lat nye tankar tolke Kristi ord (Nos 2013, nr. 692)

Bare et glimt

Det jeg har nevnt i denne rapporten er, som både prost og biskop vet, bare et lite glimt av en prests virksomhet i en menighet. Det daglige arbeidet på menighetskontoret, dåpssamtaler, begravelser, sorg og glede, møter på forskjellige nivåer, «vanlige» gudstjenester, planlegging og strategiarbeid, trosopplæring, konfrmanundervisning, sang og musikkvirksomhet, eldrearbeid, egne studier, kurs ... dette som utgjør pulsen i arbeidet, alt dette gjør prestens liv og hverdag meningfull. Og dette lar seg, til arbeidsgivers tilfredshet vil jeg tro, nedfelle i time-regnskap og kan utgjøre temaer for medarbeidersamtaler og det gir innhold til rapportering.

Men etter min oppfatning er det likevel ett perspektiv som jeg forsøker å la prege mitt arbeid som prest – viktigheten av de uformelle møtene med mennesker som jeg ser ansikt til ansikt på gata og på kafeene.

Ørland, 27. januar 2020

Ola Garli