Preken 2020

17. s. i treenighetstiden

"Høstens påskedag"

Gudstjenestene i vår lutherske kirketradisjon har Ordet i sentrum. Forkynnelsen og preken har vært oppfattet som det sentrale i en luthersk gudstjeneste. Derfor har en høymesse eller en gudstjeneste også blant mange vært betegnet som «preken» «- æ va te preken i går.»

Fra ortodoks tradisjon: Liturgien er et mysteriedrama – der ord, melodier og symbolske handlinger beskriver og avbilder Jesu frelsesgjerning

Også den katolske gudstjenesten er fullt av symbolske handlinger og bevegelser

da den lutherske gudstjenesten ble utformet, var det om å gjøre å rense den for det som ble oppfattet som «uevangelisk» - man fikk en gudstjeneste som var preget av menighetens behov for en direkte linje/kontakt med Gud, uten «påfunn» som prestene før sto for. Man skulle ha slutt på å være opptatt av det «ytre» som liturgiske farger, lystenning, røkelse, korstegning, prestenes bevegelser ved alteret.

Preken

Vårt Land (sitat)

Presten sa til meg at Gud har en plan med alt. Fra den dagen av sluttet jeg å være kristen.

Jeg trodde. Jeg var konfirmantleder, jeg deltok i Tensing, jeg var dramalærer og svært aktiv i kirkemiljøet. Jeg var også ungdomsleder på Korsvei, en av Skandinavias største kristenfestivaler.

Jeg tok troen seriøst. Kristendom var for meg ikke en barnetro eller kultur jeg vokste opp med, men et bevisst filosofisk valg om hvilket livssyn og verdensbilde som virket mest sannferdig. Jeg tente selv et lys i sjelen min som jeg ønsket at skulle veilede meg.

Jeg prøvde virkelig å tro. Jeg leste Bibelen fra perm til perm. Jeg leste Augustin, Aquinas, og Kirkegaard. Jeg følte på en åndelig aksept og kjærlighet jeg aldri hadde funnet andre steder.

Og så skjedde Utøya.

Tragedier kan være vanskelig å forstå. Noen ting er så urettferdig at det er tilnærmet umulig for meg å begripe hvordan noen kan forklare eller forsvare dem. Særlig vanskelig er det å lete etter mening i ulykker og katastrofer. For en som alltid har hatt et ambivalent forhold til religion, blir det ekstra frustrerende å prøve å tilegne tragedier en guddommelig hensikt.

En pandemi er et særlig godt eksempel på ondskap som det er vanskelig å finne noen mening med. Over 750.000 mennesker har så langt mistet livet til Covid-19. Arbeidsledighet, sultkatastrofer og politisk uro skyller over kloden. Forrige uke rapporterte Boston University at pandemien kan ende opp med å koste kloden mellom 8 og 15 milliarder dollar. Det er som vi blir straffet. Tilsynelatende uten grunn.

I en avis onsdag (Dagbladet 19.9.07) : SAKSØKER GUD FOR FLOM OG KATASTROFER

" Senator Ernie Chambers i delstaten Nebraska har anlagt sak mot Gud for å få en rettskjennelse som forbyr den allmektige og hans tilhengere å fremsette terrortrusler …lydighet overfor Guds vilje.")

Dette litt pussige påfunnet, med den alvorlige undertonen, gir meg anledning til å si noe om det som jeg synes preger vår verden og våre liv i dag. Verden oversvømmes av døden.

Det sier jeg ikke fordi jeg ønsker å være trist og ødelegge en ellers OK dag her hos oss. Men poenget er jo at på tross av de mulighetene vi har til å skape gode liv og gode samfunn her på jorden, så er det døden som får lov til å dominere. Ja, vi lar oss til og med underholde av døden. Krimsjangeren innenfor litteratur og film lever jo av at noen er død – og helst selvfølgelig dramatisk død.

Etter min oppfatning blir det feil å anklage Gud for døden. Spørsmålet vi kan stille er dermed: Er det Gud eller er det vi som er mest opptatt av døden? Gud lar seg ikke underholde av døden. Det strider i hvert fall mot min barnelærdom, som hvis jeg ikke husker feil, mer handlet om hvordan vi som små kunne være med å gi liv og håp til andre barn rundt om i verden. Jeg husker da godt hvordan jeg som seks syvåring satt hjemme hos en gammel misjonskvinne som hadde en sønn i Afrika som var misjonær. Hun viste oss lysbilder fra misjonsmarken og beveget oss til å gi alle de kronene vi hadde med oss på møtet til misjonen, og ikke bare halvparten, som det hendte at vi gjorde, fordi vi skulle ha litt til godteri også på vei hjem.

Når Jesus i dagens fortelling fra NT vekker Lasarus opp fra de døde, så ser vi Gud slik han er. Jesus viser oss at verden oversvømmes av livet.

Det er ikke sant at døden skal ha det siste ord på vår jord:
Men dette er sant: Jeg er kommet for at dere skal ha liv.

Det er ikke sant at vi er overlatt alene i en verden preget av terrortrusler og splittelse. Men dette er sant: Se, jeg er med dere alle dager inntil verdens ende.

Det er ikke sant at våre ord blir borte i det store intet når vi roper om hjelp i verdens nød. Men dette er sant: Kom til meg alle dere som strever og bærer tunge byrder.

Det er ikke sant at våre barn og ungdommer driver herreløse omkring i forvirring i hverdagen. De vet det kanskje ikke, men vi vet det – at en han sagt: Se, jeg tegner deg med det hellige korset tegn, til et vitnesbyrd om at du tilhører den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus.

Den store russiske forfatteren Fjodor Dostojevskji, har i sin roman Forbrytelse og straff, tegnet opp for oss en grusomt bakteppe når studenten Raskolnikov i en følelse av psykisk allmektighet, sier at å påføre en annen lidelse kan gjøre ham bedre, enn å gi kjærlighet til noen, og så i dette forkrøplede storsinnet overfor seg selv, tar livet av en gammel pantelånerske og hennes søster for å stjele penger fra dem. Et dobbelt-drap som etter hvert skal komme til å føre Raskolnikov inn i samvittighetskvaler og angst. Med politietterforskeren hengende over seg, svetter Raskolnikov seg gjennom dager og netter.

Men han må fortelle det han hadde gjort til noen. Han greier ikke å holde på hemmeligheten lengre.

En dag oppsøker han Sonja, ei jente som av nød var tvunget til å gå ut på gaten for å tjene penger.

Raskolnikov ber henne lese fra Bibelen for seg. Og Sonja leser det avsnittet som vi har lest i dag – om Lasarus som ble vekket opp fra de døde.

Hun leste ordene om Jesus – han som er oppstandelsen og livet … den som tror på meg, skal leve om han enn dør.

"Jeg kom for å tale med deg om en sak." Sier Raskolnikov plutselig høyt – etter at de hadde lest seg gjennom fortellingen.

Og så viser det seg at Raskolnikov, inspirert av Lasarusfortellingen, og av Sonja, får styrke til å fortelle om døden – fortelle om mordene som han hadde begått.

Sonja fremstilles av Dostojevskij som et barn, som elsker mye. Hennes kjærlighet og hennes barnlige renhet, bringer han som forakter menneskene, tilbake til menneskene – setter hans tanker og følelser i sin rette stand.

Slik oversvømmes Raskolnikov av livet. Og han bekjenner. Etterforskeren får ikke Raskolnikov til å innrømme drap. Men Sonja, gatepiken, hun representerer kjærligheten og barnet. Og hun kysser Raskolnikov – og det etter at han hadde sagt til henne: Det er meg! s. 146 nederst.

Her er livet i overtall. Her oversvømmes verden av livet. Livet representert ved Sonja. Det er hun som forteller om Lasarus og om Kristus.

Dåp. Verden, jorden, mennesket, barnet oversvømmes av livet.

Døden ser sterktest ut i denne vår verden. Men livet er her inne hos oss nå. Kristus, den levende, han tegner oss med sitt tegn. Han regnet deg engang – og likevel tror vi mer på døden enn på livet. Det er da ingen grunn til det.

Da Fjordor Dostojevskij selv var et lite barn, ble han en gang skremt av ulver som kom mot ham.

Men en voksen gårdsarbeider tok seg av ham, trakk ham inn til seg, rusket ham i håret og sa: Så, så, Fjodor, vær ikke redd, Kristus er med deg!

Da slapp angsten taket. Og senere glemte Fjodor aldri den episoden.

Jesus sier i dag til oss: Så, så barnet mitt, vær ikke redd, Kristus er med deg!

-- Denne historien flere ganger til dere. Skal noe stå igjen etter min prestetjeneste i Ørland er det denne fortellngen, om Kristi hånd som berører oss, rusker oss kjærlig på hodet og sier: Så, så, barnet mitt, Kristus er med deg.

24. søndag i treenighetstiden

Ørland kirke 15. november 2020

Salmer

309 Lovsyng vår Herre

284 O store Gud, når jeg i undring aner

Før preken: 440 Kom, kom og hør et gledens ord

Etter preken: Med Jesus vil eg fara

895 Ja, en gang mine øyne skal

Prekentekst

Predikant: La oss høre et hellige evangelium.

Alle: Gud være lovet ...

Dette hellige evangelium står skrevet i Joh 6,63-69

63 Det er Ånden som gjør levende, kjøtt og blod duger ikke. De ordene jeg har talt til dere, er ånd og liv. 64 Men det er noen av dere som ikke tror.» For Jesus visste fra første stund hvem som ikke trodde, og hvem som skulle forråde ham. 65 Og han la til: «Derfor sa jeg til dere: Ingen kan komme til meg uten at det blir gitt ham av min Far.» 66 Etter dette trakk mange av disiplene seg unna og gikk ikke lenger omkring sammen med ham. 67 Da spurte Jesus de tolv: «Vil også dere gå bort?» 68 Simon Peter svarte: «Herre, hvem skal vi gå til? Du har det evige livs ord, 69 og vi tror og vet at du er Guds Hellige.»

PREKEN

Antagelig var det på senhøsten i 1973. Stedet var internatet på det vi den gangen kalte Fosen gymnas i Botngård. Bygningene ligger der fremdeles. En intens og egentlig ganske sjarmerende predikant var utsendt fra en av våre strengeste bedehusorganisasjoner for å frelse gymnasiaster. Under et kveldsmøte på gutteinternatet, det var en fredag, setter han meg under press: "Ola, vil du også gå bort?"

Jeg svarte som sant var, at jeg hadde de ikke tenkt meg noe sted. Predikanten klarer ikke å skjule et smil under den alvorlige maska. Han kaster et blikk over den unge forsamlingen der både Ragnar, Knut og Randolf, i tillegg til flere gutter og jenter fra Åfjord, Hitra og Brekstad satt benket. Hele Fosen var samlet her på gymnaset, geografisk sett, den gangen. Predikanten nikket lurt, han hadde fått fisk.

Det gikk ikke mange timene inn i natten før rykte spredte seg. Ola hadde sagt ja til Jesus. Stor glede. Men mørke skyer skulle snart dukke opp.

Dagen etter var det nemlig lørdag. Jeg hadde i lengre tid lagt planer for den kvelden. På Horsen (festlokale på Brekstad) spilte, så vidt jeg husker, en ganske kjent gruppe som het "The Pussycats" fra Tromsø, - den ville jeg høre. Og lørdagskvelden kom, jeg gikk ut av rommet mitt på internatet, ned trappa og bort til utgangsdøra. Obs – der sto mine velmenende venner og advarte meg: Du kan da ikke gå på fest nå. (Med forbehold om at jeg husker rett, så ble jeg minnet om at denne verden består av mange farer, her er glupske ulver og ormer som er ute etter deg, ja, særlig gjelder det de nyfrelste!)

Jeg sto litt storøyet, ble kanskje også litt skremt, før jeg summet meg og begynte å argumentere sterkt for at det ikke var observert ulv på Brekstad de seneste årene, og at jeg derfor ikke kunne forstå hva som var så farlig på Horsen.

Det hele endte med at jeg gikk på fest.

---

Med dette fikk jeg, kanskje uten at jeg var det helt bevisst den gangen - pekt ut en vei for min egen tro og min egen forståelse av forholdet mellom tro og kultur, og mellom folk og kirke, som enkelt sagt gikk ut på at den folkelige kultur ikke var å oppfatte som en fiende av troen og kirken. Kanskje har noen reagert negativt på det jeg har stått for, men for meg har det ikke vært mulig å opprettholde det skille som noen, i hvertfall før, mente det var viktig å opprettholde.

Jeg oppfattet det uansett positivt når en mann for ikke mange ukene siden kom til meg og sa: "Du Ola, mens du har vært prest her på Ørlandet, så har du tatt bort nokka av skille mellom dæm og oss." Mens noen synes det er forferdelig, så synes andre det er fantastisk.

----

Kirken i Norge og i Europa har i løpet av de årene jeg har vært prest, opplevd noe av de samme fenomen som vi ser beskrevet av Johannes i teksten jeg leste. Johannes kommenterer det som skjer når Jesus setter sine tilhørere – og vel og merke også sine tilhengere under press, for å si det litt moderne: Jesus kritiserer materialismen og den endimmensjonale, rasjonelle oppfatningen av livet – et liv uten ånd, og sier: Det duger ikke! Da konstaterer Johannes: Mange trakk seg etter dette bort fra ham.

Dette er ett av religionens dilemmaer: Når utfordringene også til de positive medlemmene, blir for intense, når kravene blir for store, når forventningene blir for høye, da backer mange ut.

Vi ser det jo blant folk som blir bedt om å sitte i menighetsråd en periode, etter fire år er de slitne både av kakebaking og av prestens påtrengende forkynnelse.

Og det er ikke rart at Jesus selv får problemer når han påstår at han vet på forhånd hvem som vil forlate ham og at noen til og med vil forråde ham. Folk hadde den gangen og har i dag ganske tynn hud og er sårbare for kritikk av deres tro, eller mangel på sådan.

Det er ikke alt av det Jesus sier, som fungerte den gangen og heller ikke i dag. Men folk er forskjellig og tar til seg det som de synes fungerer for dem og tar avstand fra det de mener ikke fungerer. Den friheten mener jeg vi må ha også i kirken. Selv om jeg er oppmerksom på den problemstillingen som mange advarer mot: Altså at vi tenker: Det er ikke et spørsmål om sannhet, men om hvorvidt det fungerer, for meg!

Likevel: Jeg tror at når vi i den nasjonale og internasjonale kirken opplever så mange forskjellige kirkesamfunn, altså en form for splittelse, så er årsaken delvis ihvertfall at ulike folk reagerer ulikt på kristen forkynnelse. Det er ikke bare teologi som skiller kirkene, det hander også om hvordan ting fungerer: Noen vil ha intensiteten og karismatikken, noen vil ha den trauste roen i liturgien, noen vil ha orgel og andre vil ha gitar og trommer. Noen vil ha kontakt med folk når de er i kirka, mens andre vil sitte i fred for seg selv. Noen vil ha utfordringer, ja, noen elsker å bli overhøvlet fra prekestolen (jeg har fått kritikk fra enkelte som sier: Du må refse oss mer, Ola.) Mens andre vil ha koseprat. Noen liker presten, andre ikke, noen liker ikke de andre som går i kirka. Noen liker barnedåp noen ikke. Så vi holder oss borte. Vi er forskjellige og vi har lov til å være forskjellige.

Videre er det også sånn at folk godt kan endre seg i løpet av livet, og det er mulig å omfavne det man før enten tok avstand fra eller var likegyldig til.

Ja, jeg vil jeg påstå at mange av de som forlot Jesus under denne seansen som vi hører om i dagens fortelling, de finner vi blant de som Paulus skriver om i 1. Korinterbrev, når han skriver om de mange som så Jesus etter oppstandelsen: "... han viste seg for Kefas (altså Peter) og deretter for de tolv. Deretter viste han seg for mer enn fem hundre brødre på en gang, ... og deretter for alle apostlene ..." (1. Kor. 15, 5ff)

Min påstand er altså at de kom tilbake når de hadde fått tenkt seg om og når livet hadde bragt dem videre, og de hadde fått sett noe av det samme som Peter allerede så mens Jesus levde her på jord. Om det ikke er helt sammenlignbart, så er det likevel en parallell til dette å komme tilbake, når noen sier: Ola, jeg har barnetrua mi; eller, jeg går ikke så mye i kirka, men jeg ber "Fadervår" hver kveld.

----

Vi må komme oss litt videre.

Jeg har grublet litt på: Hvordan avslutter man en prestetjeneste fra prekestolen?

Jeg har landet på at jeg nå i andre del av prekenen vil ta frem noen av de temaene som jeg har vært mest opptatt av fra prekestolen i Ørland kirke de siste årene. Så kan de av dere som ikke har hørt det før, få kortversjonen, og de som har hørt det før, få en repetisjon.

1. Jeg har ofte snakket om hvilken betydning det hadde for land og folk at "Kvite Krist" ble introdusert for oss nordmenn da de første kristne kom til Norge. Jeg nevner dette fordi det er om å gjøre å holde fast på den positive virkningen det hadde for oss at den jødisk-kristne kulturimpulsen slo inn over oss den gangen. Noe som blir betvilet i en del miljøer i vår tid.

Det har lenge gått en strid om hva som skjedde med trosskiftet, og hvilke konsekvenser det har hatt for oss at kristendommen kom til oss. I boka "Lurt av læreboken" (Bjørn Are Davidsen) som ble utgitt på høstparten i fjor blir det godt dokumentert at i norske lærebøker i grunnskolen og videregående skole den dag i dag fremstiller overgangen som et kunstig fenomen som elevene med god samvittighet kan ta avstand fra (s. 35).

Men hvorfor slo da kristendommen igjennom? Det enkle svaret som noen forskere gir er at den gav folk økt livskvalitet. Og våre forfedre og mødre oppdaget sannheten i Peters svar til Jesus, slik vi har lest i dag: "Du, Jesus har det evige livs ord." ... Og vel å merke, dette gode budskapet er for alle!

Går vi til kristendommens utbredelse i romerriket, peker flere forskere i dag på, f. eks. at det vanlige var å rømme byene i tider med sykdom og pest. Men de kristne tok vare på sine syke, også om de syke ikke var kristne. Det ble lagt merke til at kristne ba for de som forfulgte dem, kvinners verdi ble løftet fram og de fikk delta i gudstjenesten, kvinner begynte å gifte seg i noe høyere alder og flere overlevde svangerskap, flere barn fikk leve.

Og lovgivningen som etter hvert kom endret samfunnet totalt. (Magnus Lagabøtes Landslov av 1274.) Enkeltindividet fikk større rettsbeskyttelse, blodhevn ble forbudt, det ble en plikt å sørge for de fattige, kom en tigger til gårds, var det en plikt å gi dem brød, gjerne mot arbeid hvis mulig. Tidligere lovgivning ga de mektige plikt til å sørge kun for sine egne. (s. 53)

For å konkludere og gjøre en lang historie kort: Den kristne tro løftet og løfter den dag i dag vårt samfunn.

2. Et annet spørsmål jeg har vært opptatt av er dette: Hva gjør vi i kirka når de generasjonene kommer som ikke kan peke bakover i livet og si: Jeg har min barnetro?

Jeg hører det jo neste daglig: Ola, jeg har min barnetro. Det er disse med sin barnetro som danner både ryggraden og kroppen i vår folkekirke. Men kan mine barn si en gang: Jeg har min barnetro? Kan mine barnebarn si det?

Vi lever i en merkelig overgangstid i så måte. Da jeg kom til Fosen gymnas i 1971eksisterte det 10-20-talls bedehus i Ørland og Bjugn. Det var 60 barne- og misjonsforeninger bare i Ørland. Nå er alle bedehusene i Ørland solgt og én forening eksisterer. Hvilket kulturskifte vi har vært vitne til. Hva gjør vi? Jeg drømmer ikke om å komme tilbake til det som var. Men jeg peker på at den enkelte av oss må tenke gjennom: Hvordan kan jeg være med å bevare vår kristne kultur og vår folkekirke? Støtt opp om trosopplæringen, si ja til å være frivillig i hvert fall for en periode. Les for barnebarna dine. Si ja til å stå på liste for menighetsrådet. Vær med og ta vare på kirkegården. Jeg vet at mange er flinke til dette.

Jeg må fortelle om den hendelsen som har gjort mest inntrykk på meg i løpet av tiden her på Ørlandet. Ved juletider 2007 inviterte vi barnehagene i Ørland til julevandring her i kirka. Vi hadde julekrybbe og en stjerne laget av never, kjøpt på Røros forresten, med dempet lys i kirka og med noen mørkeblå ullgardiner etter Evas oldemor på gulvet rundt krybba, klarte vi å skape en fin stemning. Og ungene likte det godt. Men vi hadde bare noen enkle tøystykker og halstørkler til kostymer dette første/to første årene.

En dag kommer en mor til meg og sier: - Jeg kan sy kostymer til dere. - Men vi trenger mange og ungene er forskjellige i størrelse. - Ja, men jeg gjør det.

Etter ca et halvt år kommer hun på kirkekontoret (Rådhuset) med esker og poser. Navn (klokker og sekretær) og jeg pakket ut og vi var helt lamslåtte av det vi fikk se. Vi pakket opp små klær med en farge og en form og kvalitet og variasjon som var langt over det vi kunne forstille oss var mulig å få til. En Mariakjole som var en himmeldronning verdig, kappe til Josef, tre fargerike kongekostymer, og tidsriktige klær ellers til gjetere og engler.

Snakk om å gjøre en innsats for kirka si! (Takk, navn anonymisert her 2025)

3. Så til slutt: Det kommer motgang i livet. Det vet dere, det vet jeg. "Hvem skal vi gå til", spør Peter, og svarer selv: Du har det evige livs ord. Det ord som gir liv, det ord som bevarer, det ord som holder ut med oss, det ord som bærer.

Som jeg har fortalt før: Da den russiske forfatteren Fjodor Dostojevskij var 9 år gammel, var han ute og lekte på markene utenfor gården der han voks opp. Den dagen dette hendte hadde han og kameratene gått litt for langt, opp mot skogen der han godt visste at det kunne lure farer både i skogen og i gresset. Det kunne være orm og ulver der. Han hadde ikke lov til å være akkurat der han var denne dagen. Fjordor var ulydig.

Mens han løper fram og tilbake sammen med de andre, roper plutselig en av dem, ULV.

Fjodor blir skrekkslagen, først av redsel for ulven, så blir han redd for hva faren vil si når han oppdager hvor han hadde vært. Samvittigheten banker og banker i ham: Ulydig, ulydig, ulydig!

Da kommer en mann mot ham, det er drengen på gården, Marej. Fjodor blir roligere, han visste at Marej var snill. Marej hadde selv opplevd å bli hunset med. Han hadde noen arr på hendene sine, og var ingen vakker mann.

Vel borte hos Marej, blir Fjodor trukket i sikkerhet. Og han som skal bli den store dikteren Dostojevskij, han glemmer aldri det som nå skjer. Marej stryker Fjodor over håret, tegner korsets tegn over ham og sier: Så, så barnet mitt, Kristus er med deg.