Preken 2011
Dåpsgudstjeneste 17. juli 2011 Storfosna og Ørland Dåpsbassenget i Frejus
Dåpsgudstjeneste 17. juli 2011
Ørland kirke
Storfosna kirke
Preludium og salme
Åpning
Velkommen til dåpsgudstjeneste.
Vi skal i dag døpe disse barna:
...........................................................................
La oss be:
Mitt hjertes Herre,
gi meg syner som kan inspirere meg,
slik at jeg – enten jeg arbeider eller hviler –
alltid tenker på deg.Mitt hjertes Herre,
gi meg lys som kan lede meg,
slik at jeg – hjemme eller borte –
alltid kan vandre på din vei.Mitt hjertes Herre,
gi meg visdom som kan styre meg,
slik at jeg – enten jeg tenker eller handler –
alltid kan skjelne mellom rett og galt.Mitt hjertes Herre,
gi meg mot som kan styrke meg,
slik at jeg – (enten jeg er blant venner eller fiender – )
alltid kan kunngjøre din rettferdighet.Mitt hjertes Herre,
gi meg tillit som kan trøste meg,
slik at jeg – sulten eller mett –
alltid kan stole på din nåde.Mitt hjertes Herre,
frels meg fra tom ros,
slik at jeg alltid roser deg .Mitt hjertes Herre,
frels meg fra verdslig rikdom,
slik at jeg alltid ser fram
mot himmelens rikdommer.Mitt hjertes Herre,
(LA MEG ALLTID SØKE DIN BESKYTELSE)
frels meg fra våpenmakt,
slik at jeg alltid søker din beskyttelse.Mitt hjertes Herre,
frels meg fra nytteløs kunnskap,
slik at jeg alltid finner glede
i ditt vidunderlige skaperverk.Mitt hjertes Herre,
hva som enn måtte hende meg,
styr mine tanker og følelser,
mine ord og gjerninger.
----------------
Preken
Om dåpen og det nye livet
To perspektiver i dag: Dåp som overgang.
Og kristentroen som det nye livet.
Dåp i tidlig middelalderen. Frejus.
I den franske byen Frejus ligger en middelalderkirke i stein med et dåpskapell fra 400-tallet. Jeg var der sist sommer. Selve kirken er kanskje tre-fire ganger så stor som vår egen kirke. Dåpskapellet, som er et eget, men integrert rom i den noe yngre kirken, ligger ved hovedinngangsdøren til selve kirkebygget. For å komme inn i dåpskapellet må du gjennom en smal og lav dør. Inne i det eldgamle rommet, som i størrelse er ca. så stort som koret her i Ørland kirke, finner vi dåpsbassenget, formet som en rund brønn, nedfelt i gulvet, med en diameter på ca. 1,5 m og en meter dyp.
Går vi til den tiden da dette kapellet ble bygget, er vi midt inne i et tid da kristendommen for lengst har begynt å bre seg ut over verden. Men ennå var tiden og deler av samfunnet preget av gamle forestillinger om greske og antikke guder og myter – som skulle hjelpe datidens mennesker – særlig de dannede og de rike, til å stå på god fot med gudene.
Den kristne forkynnelsen utfordret til et brudd med det gamle og til å ta imot ham som står over alle andre guder, makter og myndigheter –nemlig Kristus – den uovervinnelige.
For å ta imot Kristus, var dåpen nødvendig. Dåpskandidaten – gjerne en voksen – eller hele hans familie, ble ført inn i dåpskapellet. For å komme inn i rommet, gikk følget, som jeg har nevnt, gjennom en smal og lav dør. Man bøyer seg, nesten kneler, for å komme inn, og symbolfortellingen åpner seg mer og mer. Den som skal døpes er i ferd med å introduseres for og føres inn i de siste dagene av Jesu liv. Kristus bøyde seg i bønn, han senket hodet under tornekronen. "Fornedret seg selv og ble lydig til døden" står det.
Dåpsfølget står så på kanten av det lille bassenget. En trapp med tre trinn fører den som skal ta imot den nye troen, ned i vannet der du under bønn, skriftlesninger og symbolhandlinger blir ett med Kristi lidelse og død, men også med hans kraft og oppstandelse. Ned i vannet, deretter opp av vannet. Det er dåpens bevegelse – og det er bevegelsen i Jesu siste dager.
Og det ordet finner sin oppfyllelse som misjonsforfatteren Paulus skriver i Romerbrevet: Dere er begravet med Kristus i dåpen, og dere er ett med ham i hans oppstandelse. Du har del i det evige liv. Det er nytt liv i dåpen.
På vei fra bassenget og ut fra dåpskapellet i Frejus, blir du ført gjennom en annen dør enn den du gikk inn gjennom. Den døren er vid, den er høy, og fører deg inn i kirkerommet – og du er med ett satt inn den nye sammenheng, den nye tilhørigheten, den nye forankring – forankringen i Kristus, den levende, nye Herre.
Hva var det nye?
Norge er i dag preget av mangfold i både kultur og religion. Dette mangfoldet utfordrer oss til å tenke gjennom hva vår kristne identitet består i – ikke for å hindre andre, men for å styrke vår vilje til å stå for det kristne i vårt samfunn i dag.
For noen uker siden hørte jeg Mytekalenderen på NRK P2 der Terje Nordby fortalte historien om Florence Nightingale, sykepleiens mor. Programlederen tok oss med til røttene av den tidlige kristne historien. Og når vi spør etter det kristne, er det interessant å gå til den tiden da kristen tro var et fremmedelement i folkeliv og kultur – nemlig til det første århundre e. Kr.
Det som preget det kristne budskapet, var et helt spesielt fenomen; et radikalt annerledes kulturfenomen, ukjent i den romerske verden og fremmed for dens verdier – nemlig den form for kjærlighet som Paulus brant for og som han fant i historien om Jesus. Florence Nightingale er – slik radioprogrammet uttrykte det - en personifikasjon av det greske begrepet AGAPE eller det latinske CARITAS, en form for kjærlighet som ikke er spesielt romersk eller spesielt gresk, men først og fremst kristen. (Så langt Mytekalenderen.)
Det kristne har sin juvel i ideen om likhet og frihet. Barn, kvinner, menn, fattige og rike, konger og slaver, er alle mennesker med det samme verd. Historien om Jesus, var en helt ny og radikalt annerledes fortelling om en som gav seg selv for andre, som samlet de lave i samfunnet rundt seg og reiste dem opp. En helt uhørt tanke i den romerske tankeverden.
Den romerske verden var oppbygd som en pyramide: Øverst var den Store Gud, og deretter fulgte et hierarki av ulike guder, keisere, konger, adelsmenn, prester, profeter og så videre, helt ned til slavene på bunnen. Denne strukturen ble oppfattet som skjør, og de høyere ledd i hierarkiet måtte bli tilfredsstilt med bønner og offer fra de som sto under, ellers ville konsekvensen bli politisk og sosialt kaos.
Historikere sier at dette samfunnet preget av tretthet, frykt, melankoli, verdensfjernhet og til dels brutalitet. (.....)
Men, ... i denne kulturen, på denne tida, skjedde det noe nytt. I Jerusalem, i Antiokia og i Roma, samlet de første kristne omkring seg underlige skarer av fattige og sårede, slaver og velstående handelsmenn, soldater og borgere, kort sagt: De kristne åpnet opp for alle uten unntak. Det var dette sosiale programmet som var radikalt nytt.
Like før 1000-tallet ble rundet kom budskapet til Norge. Selv om historien om hvordan kirken utviklet seg, etter hvert skulle bli så som så, var kjernen i budskapet det samme. Også i forhold til det moderne Norge som voks fram fra 1880-årene, har kirken mye å svare for. Men kjernen er: Kristus har omsorg for de syke og fattige, Kristus seirer over døden, han setter fri og styrker menneskets verdi.
Et budskap om Gud, ja, men også et budskap om et hvert menneskes storhet og frihet. Et budskap om et hvert menneskes rett til å være mett og kunne skape seg en framtid som var annerledes enn den dette mennesket hadde i utgangspunktet. Et budskap som er aktuelt for hele den vide jord den dag i dag. Et budskap å stå for i vårt samfunn i dag.
Et radikalt budskap:
Dagens evangelietekst et eksempel på hva denne mannen Jesus forkynte. Hans brodd var rettet mot de som tenkte at de hadde alt på det tørre og som dermed også trodde at de kunne se ned på andre og dømme andre.
(LES)
Dåpssalme
Dåp
Salme
Bønn
Salme
Velsignelse og postludium
Guldteigbrygga 2011
Guldteigbrygga
19. juni 2011
Dåp
(La barna røre i øsekaret med vann. La barna gå rundt med øsekaret, så alle kan kjenne vannet.)
(La barna grave et hull "på stranda" – går hele havet opp i det?)
Joh 3,1-15:
1 Det var en mann blant fariseerne som hette Nikodemus, en av jødenes rådsherrer. 2 Han kom til Jesus om natten og sa: «Rabbi, vi vet at du er en lærer som er kommet fra Gud, for ingen kan gjøre de tegn du gjør, uten at Gud er med ham.» 3 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.» 4 «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus, «han kan da ikke komme inn i sin mors liv igjen og bli født?» 5 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. 6 Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. 7 Undre deg ikke over at jeg sa at dere må fødes på ny. 8 Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden.» 9 «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus. 10 Jesus svarte: «Du er en lærer for Israel og vet ikke det? 11 Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Vi taler om det vi vet, og vitner om det vi har sett, men dere tar ikke imot vårt vitnesbyrd. 12 Hvis dere ikke tror når jeg taler til dere om de jordiske ting, hvordan kan dere da tro når jeg taler om de himmelske? 13 Ingen annen er steget opp til himmelen enn han som er steget ned fra himmelen; det er Menneskesønnen, som er i himmelen. 14 Og likesom Moses løftet opp slangen i ørkenen, slik skal også Menneskesønnen løftes opp, 15 for at hver den som tror på ham, skal ha evig liv.
5 Mos 6,4-7:
4 Hør, Israel! Herren er vår Gud, Herren er én. 5 Du skal elske Herren din Gud av hele ditt hjerte og av hele din sjel og av all din makt. 6 Disse ord og bud som jeg gir deg i dag, skal du bevare i ditt hjerte. 7 Du skal gjenta dem for dine barn og tale om dem når du sitter hjemme og når du går på veien, når du legger deg og når du står opp.
Rom 11,33-36:
33 Å, dyp av rikdom
og visdom og innsikt hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er,
og hvor ufattelige hans veier!
34 Hvem kjente Herrens tanke,
eller hvem var hans rådgiver?
35 Hvem gav ham noe først,
så han skulle få vederlag?
36 Fra ham og ved ham og til ham er alle ting.
Ham være ære i evighet! Amen.
1. URO
Det er en som har sagt at i denne fortellingen om Nikodemus er den evige uro ute og går.
Den evige uro - det er den uro som søker etter svar på noe som en kanskje ikke vet hva er i det hele tatt. Nikodemus er ute i natten. Det har slått meg at når jeg er ute om natten, f. eks. på en fest - en 50 årsdag hos en venn i nabolaget, eller på kurs med lærerkolleger f. eks. da kommer de ofte om natten, altså sent på kvelden, når det er drukket et glass eller to, eller helst mer: Det er ikke noe sted at presten har mer å gjøre enn om natten på slike tilstelninger - for da er det som det er færre deksler/hemninger som dekker over sinn og hjerte, så andre spørsmål kommer opp enn de vi snakker om til daglig.
Jeg tror det kommer av at Gud gjennom sitt skaperverk har lagt ned i oss sitt eget bilde. Eller skal vi si: Hans eget hjerte utgjør en del av vårt. Det banker, men fordi det er så lite og stille, kanskje har han et eget hjertekammer hos oss, så hører vi det ikke om dagen, kun om natten - da hører vi det. Og da tør vi, under visse omstendigheter å ta de fram, det som rører seg i oss.
Det som rører seg i oss - det virker som det er veldig forskjellig fra menneske til menneske hvordan Guds uro arter seg i oss.
Hos noen arter det seg som et tydelig kall som har sine røtter fra ens egen barndom og oppvekst. Det kan være minner om en mor eller far, en prest eller en tante, en bestemor eller en nabo, som ikke lar oss være i fred: Fordi det er gode minner, kaller Gud gjennom disse minnene på oss.
Hos andre av oss er det ikke mulig i det hele tatt å si hvor uroen kommer fra. Den bare er der. Men vi tror den kommer fra Gud.
2. Å BLI FØDT AV VANN OG ÅND.
Hvordan kan det gå til?
Det er Nikodemus sitt spørsmål.
Når foreldre bærer sitt barn til dåpen – og får høre de store og gode ord om DÅPEN – er det ikke rart noen spør: Hvordan kan det går til?
I døpefonten legges et menneske, dypest sett for å dø, for så å bli født til et nytt liv. Til et nytt fellesskap med Jesus. Og til et skjebnefellesskap med Jesus: Slik han døde skal du dø, og slik han sto opp, skal du stå opp til Guds rike.
Men ingen kan fortelle barnet eller noe menneske på forståelig måte at i dåpen blir en ny virkelighet skapt. Derfor tviler vi ofte på dåpen, og på hele vår kristendom, og spør som Nikodemus: Hvordan kan dette skje?
Nei, det vet egentlig ingen – utenom Gud.
Problemet for oss er at når vi har med kristen tro å gjøre utfordres vi til å tro mer på det vi ikke ser enn på det vi ser. Du blir utfordret til å tro at du en gang faktisk ble lagt inn i Guds armer. I dåpen ble du født av vann og Ånd og merket med hans kors, og hans navn ble nevnt for deg, og ditt navn for ham, så du for evig skulle høre ham til. Gud har rørt ved deg, slik Jesus rørte ved mennesker. Det viser døpefonten oss.
Men hvordan kan dette skje?
Vi vet ikke. Vi henvises til å tro på historien om han som gav seg selv for oss.
Når vi skal beskrive livet vårt og fortelle våre historier om våre liv, enten det skjer om natten eller om dagen, så er vi henvist til å bruke våre ord og våre begrep slik vi kjenner det fra vår virkelighet. Derfor starter vi gjerne med datoen for vår fødsel når vi skal fortelle om oss selv. Hvem våre foreldre er, hvor vi bor, hva vi gjør, hva vi liker og ikke liker osv. osv.
Men når Jesus skal fortelle sin historie så bruker han ord og begreper og bilder som er dekkende for hvordan han opplever virkeligheten sin. Og det blir på en del områder en fortelling som er ulik vår fortelling. Hans virkelighet er større en vår. Og så tror vi at vår oppfatning av virkelighet er mer fornuftig enn Hans virkelighetsoppfatning, han som snakker om Ånd og en ny fødsel.
Paulus skriver i Rom. 11: Hvor uransakelige hans dommer er,
og hvor ufattelige hans veier!
34 Hvem kjente Herrens tanke, ...
HELE HAVET I ET HULL
Tidlig på 400-tallet levde kirkefaderen Augustin. Han opplevde en dag noe som hjalp ham til å takle nettopp dette:Hvordan i all verden kunne Gud gjøre noe med et menneske gjennom dåpen, og han grublet også på treenighetslæren - at Gud er tre og samtidig en. Det kunne han slett ikke forstå - ikke så rart det! Han var som Nikodemus: Hvordan kan dette gå til?
En dag han var ute og gikk langs Middelhavets strand, så møtte han en gutt som satt på stranda og gravde et hull. - Hva er det du gjør? - Jeg graver et hull som jeg skal få hele havet ned i.
Da skjønte Augustin det: At like lite som gutten kan få havet ned i et hull, like lite kan vi få Guds virkelighet og forstand til å rime med våre tanker. Men det at havet ikke kan rommes i et hull på stranden, betyr jo ikke at havet ikke er virkelig! Og om vi ikke kan få Guds store virkelighet inn i vårt lille hode, betyr jo ikke det at Guds forstand og virkelighet ikke er virkelig.
Hvordan kan dette skje? Spurte Nikodemus.
Vi vet ikke. Men havet er der. Dersom vi lytter i dag, kan vi høre det.
Nikodemus: Vann og ånd, og hav: Det er så mye større enn vi kan forstå. Men det er der. Slik Gud er der.
I dåpen rører Gud i døpefonten, han rører i øsekaret. Han rører oss med det evige liv.
Vi skjønner det ikke. Men det er skjønt å tenke på at det er slik – likevel.
Ære våre Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.
Rotary Ørland 2011 Spinning Jenny eller Virgin Mary?
Andakt Rotary 2011
Året er 1790 -avisa The Times – Englands største avis: Ikke et ord om jula. 1791 – ikke et ord om jula. 1800- ikke et ord om jula. Faktisk var det sånn at fra 1790 og til 1835 – altså i over 40 år, var det ikke skrevet et ord om julehøytiden i den mest utbredte avisa i England.
Hva hadde skjedd? Jula og dens merkedager, var trengt ut – det var ikke rom for slike umoderne høytider på denne tida – det fantes viktigere ting å være opptatt av og skrive om: Produksjonen! Vi står midt oppe i den industrielle revolusjon. Spinning Jenny hadde ikke plass for Virgin Mary(ia).
Jula som høytid og som kirkelig markering, var på vei til å bli borte – ingen hadde tid til slike myter. Derfor kom det til julegudstjenesten juledag i året 1800 i den kjempestore St Pauls Cathedral i London - åtte personer.
Samtidig vokste problemene i det industrielle samfunnet. Enorme klasseskiller: Noen få var rike – de fleste fattige, de levde et liv i sosial nød, brutalitet, sykdom, høy barnedødelighet.
Og et interessant poeng – jeg leste i en engelsk avis i formiddag: Forskere har nylig funnet ut at rike var høyere enn fattige på denne tida. Det ble tolket slik at Gud hadde skapt forskjellene og valgt ut de rike til å leve i Upper Class og de fattige i Lower Class. Men saken var jo at forskjellen lå i den ulike tilgang på mat og helse som fikk prege samfunnet.
Men det fantes mennesker som syntes at disse forskjellene mellom rike og fattige, mellom industrieiere og middelklasse pdes og arbeiderklassen pdas, ikke var til å leve med.
Forfatteren Charles Dickens var en av dem. Han reagerte sterkt mot de voksende klasseskiller og mot den sosiale nød han så rundt seg.
Og han mente at om det var et sted man fant inspirasjon til å gjøre noe med urettferdighetene, så var det i den kristne fortellingen om barnet i stallen. Og i fortellingen «A Christmas Carol», så innsatte han så å si jula som en tid som skulle være annerledes og som skulle vise oss alle hva godhet er. Og Charles Dickens gjør dette ved å fortelle om gnieren Knug (norsk oversettelse av Torstein Bugge Høverstad) som gjennom drøm og mareritt får se konsekvensene av sine gjerrige holdninger og handlinger. Gnieren kaller julen for «humbug» - ikke bare er jula latterlig, den er hyklersk fordi det ikke finnes troverdighet i noe snakk om kjærlighet og velvilje mot andre. Han er kun opptatt av å karre til seg selv. Han tror rett og slett ikke på noe annet samfunn enn det som lar seg beskrive i kroner og øre.
Charles Dickens forteller at gnieren forandrer seg – og det nettopp på juledag. Plutselig står han der og deler ut, i stedet for å karre til seg. Fra juledag av skaper handlingene hans glede, ikke frykt og fattigdom som før.
Og mange av Charles Dickens lesere forandret seg. Det sies at en amerikansk fabrikkeier umiddelbart etter å ha lest historien, sendte en kalkun til samtlige av sine arbeidere. Og vår egen dronning Maud skal en gang ha gitt gaver til vanskeligstilte barn i London med referanse til fattiggutten Tiny Tim i «A Christmas Carol» gjennom ordene: «With Tiny Tims Love».
Hva er det da med jula – som gjør at den ikke vil bli borte – og hva er det med den som kan ha endrigens krefter i seg - selv i dager og tider der andre verdier ansees som viktigere?
I Bibelfortellingen om det som skjer med den unge, ugifte , gravide 16-åringen Maria, i fortellingen om barnet som blir lagt i en krybbe og ikke i en seng, om de fattige gjeterne som forlot kulde og nattearbeid for å se barnet, så finnes bildet av en drøm for menneskeheten.
Drømmen er motstykket til de mareritt Knug hadde: Nettopp til en engstelig tenåringsjente, kom engelen med bud om at hun bærer på noe guddommelig i seg. Mens andre sa: Du er tynn Maria, og du burde heller gå på skole enn å få barn, og dessuten er ikke barnefaren til å stole på. Da gikk Maria i forsvar. Men engelen lot henne høre noe annet: Du er den største blant kvinner – fordi du tar vare på deg selv og på den lille spiren du har i magen din. Det forandret Marias innstilling, hennes hverdag og fremtid.
Og de sosialt utslåtte og lavvokste gjeterne ble fortalt – også av engler - at dersom de er ute etter rikdom, får de skynde seg til det berømmelige skuret i Betlehem, der fattige jenter har tatt inn tidligere, dere vet.
Men de skjønte det da de så barnet – at jo, nå var tiden kommet for han som foreldrene deres hadde snakket om med lengsel i blikket da de var små. Han som skulle hjelpe dem til håp og frelse, lå her rett foran dem. De følte seg sterkere etter denne natten, da de gikk ut på markene igjen. Deres hjerter var forandret, deres liv bedre fundert.
Det eldste kristne julemotivet fremstilt i stein, finner vi i Priscilla-katakomben i Roma. Det stammer fra 200-tallet, og er en fremstilling av de tre hellige konger som kommer med gaver til Jesus-barnet som sitter på Marias fang. De kom med gaver for å tilbe den himmelkongen de trodde var kommet til jord. Også de opplevde forandringen. De gikk en annen vei hjem igjen, heter det.
Dersom vi blir bedre mennesker gjennom å høre denne underlige fortellingen om barnet, englene, gjeterne og om kongene, ja, så er jo det noe å skrive i avisene om. Ha en fin advents- og juletid.
Lysmesse Storfosna 2011
Julegran og Lysmesse 2010-2011 Storfosna
Andakt Julemesse 2010
4. des. 2010
Advent har forventningen i seg. Kommer av Adventus Domini. Herrens komme.. Det gamle folket i den gamle boka hadde forventningen om Messias sitt kommeessiasforventningen!
Hva med oss som lever i dag?
1. Vi lever i Kristustiden! Jesus er født, Messias er kommet og Kristus er nær - så da skulle det være enkelt.
2. Men vi lever også i fraværets tid. Fravær - det er et pussig ord - å være betyr å være til og eksistere. Men med ordet FRA-vær blir det noe annet. Det er som en motsigelse. Det som er, er ikke, det som er lovet, skjer ikke.
Noen føler at livet er slik. Det du drømte om da du var ung, er ikke gått i oppfyllelse, det vi var blitt lovet av støtte i familien, det ble det ikke noe av.
Men det kan også være både barn og unge som føler på fravær. En mor eller en far som ble borte. En sterk følelse av fravær oppstår i barnets sinn. Eller det er skolekamerater som ikke ville være venner mer. Det er heller ikke godt.
3. Slik er livet. Det er faktisk slik at vi må si i dag at vi lever med det samme håp til framtida som de gjorde i det gamle Israel. Jesus er født, vi vet det. Men det er lenge siden. Og vi føler at han ikke gjør seg så sterkt gjeldende. Dermed blir bare håpet tilbake. Fravær - men håp.
4, Likevel: Vårt håp er grunnet på en ny hendelse. Ikke utgangen fra Egypt gjelder denne gangen - men Jesu fødsel, hans død og hans oppstandelse.
Og da lever vi i spenningen mellom Kristustid og fravær.
Og vi må se oss om og spørre: Er det noe som kan styrke vår tro og vårt håp?
Gud har gitt oss sitt ord, sin kirke, sine sakramenter - dåpen og nattverden - som skal holde oss fast i troen og i håpet på at vi ikke er forlatt og at det ikke kun er fravær i våre liv.
Når vi tenner lys her i kveld er det for å minne hverandre på at fraværet ikke er det eneste i våre liv. Vi har hverandre, vi har mat og klær, vi har venner.
Det er en som har sagt at dersom du skal finne ut om du har det godt, skal du spørre: Finnes det noen som ville bytte med meg? Svaret vil helt sikkert være JA, det er noen som ville bytte med meg.
Men også på andre måter må vi si at vi har nærvær og håp: Jesus har sagt: Se jeg er med dere alle dager. Og profetene i GT har sagt: Se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud.
Jeg vil forsøke å få oss alle til å løfte blikket:
Bi på Herren
Bi på Herren, vær ved godt mot. Han vil alltid lede din fot.
Bare be til Herren, din Far. Vær oppriktig og du får svar.
Evig lovet være hans navn. Han som er til synderes gavn.
La ei sorg i hjertet slå rot. Bi på Herren, vær ved godt mot.
Julaften Ørland sykehjem 2011
Ørland sykehjem
Julaften 24. des. 2011
Vi feirer barnets fødsel. Som tegn fra Gud er Jesus sendt - som tegn på liv, helbred og fred, Det er det vi trenger aller mest.
En gang for lenge siden, i menneskehetens urhistorie satte Gud regnbuen som tegn på at Gud ikke vil glemme oss. Har dere tenkt på at Ørland sykehjem med sine farger på avdeligene, er som et Guds tegn - som en regnbue : Grønn, blå, rød eller gul avdeling - sies det her. Omsorg og pleie som blir gitt her, minner om selvese kjernen i Jesu gjerning her på jord. Mange fortellinger om ham som berørte menneskenes hud og som skapte nytt liv og håp der det så mørkt ut.
Å feire jul på sykehjemmet gir derfor en helt spesiell mening. Akkurat her på dette spesielle sted, med senger, tepper, medisinskap og bad, kan vi være helt sikre på at Gud legger sin vei i dag, og at han stanser ved nettopp deg - og kommer med hilsen fra himmelen: Frykt ikke - vær ikke redd.
Luk. 2.
1 Det skjedde i de dager at det gikk ut befaling fra keiser Augustus om at hele verden skulle innskrives i manntall. 2 Denne første innskrivningen ble holdt mens Kvirinius var landshøvding i Syria. 3 Og alle dro av sted for å la seg innskrive, hver til sin by. 4 Josef dro da fra byen Nasaret i Galilea opp til Judea, til Davids by Betlehem, siden han var av Davids hus og ætt, 5 for å la seg innskrive sammen med Maria, som var lovet bort til ham, og som ventet barn. 6 Og mens de var der, kom tiden da hun skulle føde, 7 og hun fødte sin sønn, den førstefødte. Hun svøpte ham og la ham i en krybbe, for det var ikke husrom for dem. 8 Det var noen gjetere der i nærheten som var ute på marken og holdt nattevakt over flokken sin. 9 Med ett sto en Herrens engel foran dem, og Herrens herlighet lyste om dem. De ble overveldet av redsel. 10 Men engelen sa til dem: «Frykt ikke! Se, jeg forkynner dere en stor glede, en glede for hele folket: 11 I dag er det født dere en frelser i Davids by; han er Messias, Herren. 12 Og dette skal dere ha til tegn: Dere skal finne et barn som er svøpt og ligger i en krybbe.» 13 Med ett var engelen omgitt av en himmelsk hærskare, som lovpriste Gud og sang: 14 «Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden blant mennesker Gud har glede i!» 15 Da englene hadde forlatt dem og vendt tilbake til himmelen, sa gjeterne til hverandre: «La oss gå inn til Betlehem for å se dette som har hendt, og som Herren har kunngjort for oss.» 16 Og de skyndte seg av sted og fant Maria og Josef og det lille barnet som lå i krybben. 17 Da de fikk se ham, fortalte de alt som var blitt sagt dem om dette barnet. 18 Alle som hørte på, undret seg over det gjeterne fortalte. 19 Men Maria tok vare på alt som ble sagt, og grunnet på det i sitt hjerte. 20 Gjeterne dro tilbake. De lovet og priste Gud for alt de hadde hørt og sett; alt var slik som det var sagt dem.
Preken
Feire jul på sykehjemmet?
Det er ikke lenge siden du feiret jul hjemme. Du har minner. De som er sammen med deg i dag har minner. Noen har bare gode minner, andre har gode minner blandet med såre minner. Kanskje er det første jul alene i dag, etter at kone eller mann er gått bort.
Slik er vi mangfoldige i våre liv. Vi er forskjellige. Noen unge, noen gamle. Noen er barn andre er mor eller far. Noen har reist langt, andre bor i nabolaget.
Til oss alle er det Gud i dag vender sitt blikk – kommer oss i møte.
I barnet i Betlehem, kommer han til oss, - til sin jord.--
Tross at vi er forskjellige har vi ganske like forestillinger og bilder av hva jul i Betlehem er inni oss.
Vi ser for oss Maria og Josef og barnet i stallen. La oss stoppe opp ved dette bildet litte grann.
Maria bøyer seg over sitt nyfødte barn og nynner. Slik er Maria en representant for alle mødre her i dag, og de kan kjenne seg igjen i nettopp dette: Du har vugget barnet ditt på fanget, gitt det melk fra brystet ditt.
Med sin holdning, sin tone og sitt blikk formidler mor en kjærlighet som spedbarnet kan ta til seg: Noen er glad i meg! Lenge før spedbarnet kan forstå ordene, får barnet speile seg i kjærligheten og ømheten i blikket. Slik formidles dyrebar innsikt: Noen har omsorg for meg, noen gleder seg over akkurat meg. Så grunnleggende er denne erfaring for oss mennesker at noen har sagt: Vi blir mennesker ved å speile oss. Et spedbarn får speile seg i mors og fars blikk – og preges for livet.
Det er jo noe av dette som ligger i Per Sivles kjente ord:
Den fyrste song eg høyra fekk, var mor sin song ved vogga. Dei mjuke ord til hjarta gjekk, dei kunne gråten stogga.
I blikket og i voggesangen vokser det trygge forholdet fram mellom barnet og de som står rundt.
Julebudskapet i dette: Hva er det?
Jo, det er: At slik Maria har omsorg for sitt barn, slik uttrykker Gud sin omsorg for oss. Når Jesus fødes er det som Gud bøyer seg over oss, slik en mor bøyer seg over sitt barn.
Jesus-fødselen er ikke en vanlig barnefødsel som vi kan minnes som tilbakelagt. Nei, Jesus-fødselen skjer hele tiden der mennesker spør: Hvor er Gud? Hva gjør han meg meg? Hva har han å gi nå, ved livskvelden? Når kreftene svekkes, når jeg trenger hjelp til alt? Når jeg er engstelig om natten fordi det går så lang tid før noen kommer og hjelper meg, hvis det er noe? Når jeg er glemt og føler meg forlatt? Hva da? Hva da Gud? Når noen døde så altfor brått? Hva da Gud?
Da hviler hans blikk fremdeles over deg og meg, slik Maria stadig ser sitt barn.
Sangen fra mors grav skal nok følge oss og trøste oss. Men enda større er trøsten fra barnet i Betlehem.
Tider skal komme, tider skal henrulle. Slekt skal følge slekters gang. Men aldri skal tonen fra himmelen forstumme.
Fred over jorden. Menneske fryd deg. Oss ser en evig frelser født.
Så skal det ikke være uro som skal prege oss: Men Jesus sier: Min fred gir jeg deg! Den fred som overgår all forstand.
Jeg er ikke alene her i denne verden – for Jesus sier: Se, jeg er med deg! Og profeten sier: Se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud.
Og en ting til, til slutt i dag: - for å knytte an til det jeg startet med i dag: - Sykehjem som et sted der Gud stanser og kommer på besøk.
Maria fikk besøk av engler og hyrdene fikk besøk av engler: Hva med deg, har du besøk av engler? Er det noen som viser sin omsorg for deg her hvor du bor?
Ja, det er det. De hvitkledde her er Guds hender når de steller deg. De er Guds stemme, når de sier god natt, og de er Guds nærvær når de følger deg gjennom natten.
Derfor sier jeg til dere i dag, det hyrdene fikk høre: Frykt ikke. Jeg er kommet til dere med bud om en stor glede!
For JUL ER ET TEGN PÅ GUDS NÆRVÆR der du lever.
Julaften Ørland og Hegvik 2011
Julafen 2011 Vigeland og barnet
Ørland kirke
Salmer
49 Å, kom nå med lovsang
Dåp: 60, 1-3+4-9 Jeg er så glad hver julekveld
38 Det hev ei rose spunge
51 Å, du heilage
---- 47 En frelser er oss født i dag
54 Glade jul
45 Takkoffer Mitt hjerte alltid vanker
37 Kim, alle klokker
Preken
Intimasjon:
Julenatt åpenbarer Gud seg for menneskene. Gud blir synlig - så underlig det enn høres ut. Med barnets fødsel i Betlehem åpenbarer Gud sitt sanne vesen: Det var til jordens små han kom første gang. Til den unge ugifte Maria og til upålitelige gjetere. Men også noen vise menn lot seg berøre - dermed ser vi hvordan englebudskapet til gjeterne får sin oppfyllelse: Jesu fødsel er til glede for hele folket.
La oss nå synge vårt høytidsvers, og med det vende våre hjerter og tanker mot det store under at Gud i julenatt berører menneskene på jorden.
(Nr. 47 – vi reiser oss):
En frelser er oss født i dag,
i mennesker Guds velbehag,
Gud være pris og ære!
Nå er han født i Davids stad;
den sønn som englene tilbad,
velsignet evig være!
Min sjel,
kjenn vel
denne nåde
fri fra våde,
mett ditt øye
nå med lyset fra det høye!
Dette hellige evangelium på 1. juledag står skrevet hos evangelisten Johannes i det første kapittel:
1 I begynnelsen var Ordet.
Ordet var hos Gud,
og Ordet var Gud.
2 Han var i begynnelsen hos Gud.
3 Alt er blitt til ved ham,
uten ham er ikke noe blitt til. Det som ble til 4 i ham, var liv,
og livet var menneskenes lys.
5 Lyset skinner i mørket,
og mørket har ikke overvunnet det.
...
9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden.
10 Han var i verden,
og verden er blitt til ved ham,
men verden kjente ham ikke.
11 Han kom til sitt eget,
og hans egne tok ikke imot ham.
12 Men alle som tok imot ham,
dem ga han rett til å bli Guds barn,
de som tror på hans navn.
13 De er ikke født av kjøtt og blod,
ikke av menneskers vilje og ikke av manns vilje, men av Gud.
14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, en herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.
Slik lyder HERRENS ord.
Julefortellingen i Lukasevangeliet er konkret utformingen. Der finnes krybben, mor og far, engler og gjetere. Så står det også: Maria tok vare på det hun hørte om Jesus i sitt hjerte, det gjeterne fortalte om sine opplevelser – om englene som hadde sunget, om meldingen de hadde fått – SMS: Gå til Betlehem, der skal dere få se det. Da Maria hørte om dette, sa hun ikke bare OK, men hun grunnet på det. Hun tenkte på det.
La oss i dag forsøke å følge noen av de tankene Maria hadde - like fra hun møtte Gabriel første gang, til hun 32 år senere - gikk gjennom en ny fødsel.
- Kan fattige gjetere, folk i samfunnets gråsone, som den ene dagen stjeler beitemark fra naboeiendommen, den andre dagen, komme med bud fra himmelen? Hun var tvil. Gjetere var vanligvis ikke folk man stolte på.
Hva var hennes tanker der hun satt; utslitt etter en fødsel, et skrikende nyfødt barn, og en mann – Josef – som iflg. Prøysen bare sto og lo – men det skal vi kanskje ikke ta helt bokstavelig.
Maria var et menneske, ei ung jente. En jødisk jente – med en nedarvet tro på at Gud har en oppgave for alle mennesker.
Hun tenkte helt sikkert:
Barnet mitt – er et gull! Hun var mor, hvorfor skulle hun ikke tenke det? Slik tenker sikkert også dere som er mødre her i dag. Et nyfødt barn er alltid et gull.
Og oppmerksomhet i familien vil alltid et nyfødt barn vekke. Onkler og tanter, besteforeldre og oldemor, søsken - jeg vet ikke om Maria hadde disse på besøk.
Men tanker om framtida hadde hun - og nå begynner kanskje hennes tanker å skille seg litt ut fra våre tanker:
Maria levde i en tid da hennes land var okkupert av en av de verste herskere verden har sett. Blant annet ble slaveri sett på med den største selvfølgelighet i det romerske riket. Og gjorde du opprør mot romerne, kunne du ende som slave et hvilket som helst sted i romerriket. Så hvilken framtid var det for hennes barn?
Og Maria tenkte igjen på besøket hun hadde hatt: Det var da litt av et oppstyr! Her kommer det noen helt fremmede og kanskje også drukne, gjetere og forteller om englebesøk, og etter hvert dukker det fremmede langveisfarende, vismenn eller konger fra østen – og Maria begynner å føle på større og større uro: Jeg fornemmer at dette er forutsagt, at dette skulle skje.
Det gjorde egentlig ikke saken bedre at hun hadde lært det på skolen: "Konger fra fjerne kyster skal sende skatt til ham. Kongene i Saba og Seba skal komme med gaver." (Salme 72)
Og kan det også være at med dette barnet skal følge ulykke og tragedie? Kan Maria spore et såret blikk hos sitt barn allerede nå? Angrer hun nå på at hun hadde sagt JA da Gabriel dukket opp den gangen for ni måneder siden.
I alle fall vet vi at Josef en natt ble så urolig, at han med det samme, midt på natten, stod opp av sengen, tok barnet og Maria med seg til Egypt i redsel for barnemorderen Herodes, som i Jesusbarnet så en trussel mot sin egen posisjon.
Det måtte være en fryktelig tid. Ikke rart at i tiden som fulgte, snakket folk seg imellom, stilt, om skriket og gråten som hadde lydt i Rama, en liten by 8 km. nord for Jerusalem.
---
Og så, inn i denne uro, inn i mors uro, legges en annen tråd ut for oss i dag. En tråd lagt ut fra et høyere utsiktspunkt. Johannesevangeliet - med sin opphøyede innledning som er juledagens prekentekst.
Johannes skriver sin historie om Jesus flere tiår etter at det hele var over. Øyenvitne var han, han hadde gått sammen med Jesus i de tre siste årene av Jesu liv.
Han ser i etterkant og tolker: Jesus var Guds fred lagt ned blant et urolig folk. Han var Ordet - selve bæreren av Universet, meningen i tilværelsen. Johannes sier ikke et ord om det, men vi kan tenke oss at da Maria strakk sine hender opp mot Gud og sang sin takkesang ved bebudelsen, ante hun ikke hva det ville koste henne og hennes barn, å gå inn i det som kom.
Rak hadde Jesus stått, ikke firet en millimeter på det han anså som det vitigste:
- Livet! Friheten! Mennesket!
- Du som sulter: Brød skal du ha.
- Du som tørster: Vann!
- Er du slave: Fri er du i mitt navn!
I samtiden ble dette oppfattet på to måter: Politisk og religiøst. Og begge disse trådene ligger i Jesu budskap og i hans handlinger.
Så ender det som vi ofte ser, også i vår tid, når sannheten blir for klar, når budskapet gjør makten brydd.
Mens Johannes starter sin fortelling om Jesus, i det opphøyede, poetiske språket: I begynnelsen var Ordet, ... og Ordet ble menneske ... Kristus ble menneske ...,
så avslutter han sin bok med å fortelle, kort og konkret: "Ved Jesu kors stod hans mor ..." og det står om Jesus at han såg sin mor stå der, og ba om at noen måtte ta seg av henne. Det nærmer seg hverdag for Maria, og snart avslutning i Johannes sin fremstilling.
----
Det neste vi hører - er disiplene som sier: Vi drar ut og fisker! Så var hverdagen der igjen. Men noe hadde skjedd som berørte de gamle vennene hans og som berørte Maria. Det er påskens mysterium. Ordet og løftet er oppfylt: Lyset skinner i mørket, og mørket har ikke overvunnet det.
Slik ble dette barnets historie.
----
La oss gjøre et stort sprang før vi igjen går tilbake til Maria og hennes vei.
De fleste av oss har vært i Vigelandsparken i Oslo. Skulpturparken er Gustav Vigelands livsverk, med mer enn 200 skulpturer i bronse, granitt og smijern. Vigeland har også stått for design og arkitektonisk utforming av parken som strekker seg over 320 mål. Vigelandsanlegget ble i hovedsak ferdigstilt mellom 1939 og 1949.
På Vigelandsparkens høyeste punkt står den drøyt 17 meter høye Monolitten, en søyle bestående av 121 figurer, hugget ut av én eneste granittblokk. Her fremstilles mennesker. Kvinner og menn, små og store. Menneskene suges oppover mot himmelen, her spores vemod og behersket fortvilelse, men også henrykkelse og håp. Vi ser hvordan menn og kvinner støtter hverandre og holder hverandre fast i denne forunderlige oppdrift fra jordelivet.
---
En bekjent av meg var ute på en helikoptertur - over Oslo, og over Vigelandsparken. De svevet rett over Monolitten. Der fikk han se noe han aldri hadde sett eller tenkt på før - som gjorde et sterkt inntrykk. For øverst oppe på toppen av Monolitten, båret av de som står under, ligger et menneskebarn og ler mot himmelen.
Dette gjorde et så sterkt inntrykk på helikopterflyveren at han følte at han hadde sett Gud. En Gud har latt seg føde inn i vår søken og inn i våre lengsler. Dermed fikk også Monolitten en annen retning. Fra å være lengsel og søken oppover, blir det i tillegg et uttrykk for den Gud som kommer fra himmelen og som lar seg føde i menneskers hender.
Jeg vet ikke hva kunstneren selv la i dette store og massive kunstverket, men slik opplevde min venn det. Barnet han så, ble et bilde på møtet mellom himmel og jord som er selve kristentroens kjerne.
-----
Kan vi igjen se Maria for oss? Nå står hun ved slutten av Jesu liv. Hun husker tilbake: Engelen Gabriel: Frykt ikke, Maria. Du skal bli med barn. Og Maria svarer: Jeg er Herrens tjenestekvinne. Så løfter hun hendene for å ta imot barnet hun får fra Gud.
Og videre: Vi kan se Maria, hendene strakt frem mot barnet svøpt i krybben. Klar til å ta ham med på flukt.
Og vi ser Maria i nåtid: - med hendene løftet i fortvilelse og anklage der hun har lagt ham - min Gud, du som gav meg så mange løfter, hvor er du nå? Hvorfor sviktet du? Hvorfor lar du igjen makt og våpen råde?
Og nettopp i det fortvilelsen og mørke er som verst, lyder englesangen over hagen der de hadde svøpt ham på nytt - denne gang - 32 år gammel.
Det var noe inne i henne som sier: Frykt ikke! Han var i ferd med å bli født på nytt i henne. Noen vil kalle det sjokkfasen og vifte det bort. Men hun vet at Han tar større plass i henne nå, enn første gang. Og hennes syn forsterkes - og hun minnes de mange gangene han hadde tatt seg av de han møtte.
Hun ser for seg de fattigste av de fattige, slavene med de uendelige arbeidsdagene, nattearbeiderne ute på markene. Og hun visker til dem: Frykt ikke! Og hun ser hvordan de retter seg opp.
Og hun ser for seg syke og forkomne, og hun sier Frykt ikke!
Hun så for seg skadede soldatene, de savnede og bortkomne: Frykt ikke!
Hun så for seg hele romerrikets fortvilede barn.
Hun så for seg barna fra Rama, som ikke rakk å følge henne og Josef til Eypt.
Frykt ikke!
Det er dette "frykt ikke "- som også i dag lyder over vår jord. Over oss lyder det - i våre liv slik vi har det.
Vi kan løfte våre hender - for å ta imot barnet der det legges ned over oss. Da skjer den nye fødsel hos oss, og vi fornemmer at noe i oss sier: Frykt ikke!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellig Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.