Preken 2010

Langfredag Storfosna 2010 Omkring tiggarn från Loussa

Langfredag 2010

Storfosna kirke

Mark 14,26-15,37

I Jesus forutsier Peters fornektelse

26 Da de hadde sunget lovsangen, gikk de ut mot Oljeberget. 27 Jesus sa til dem: «Dere skal alle vende dere bort fra meg, for det står skrevet:

Jeg vil slå hyrden,

og sauene skal bli spredt.

28 Men etter at jeg er stått opp, skal jeg gå i forveien for dere til Galilea.» 29 Da sa Peter: «Om så alle vender seg bort fra deg – jeg gjør det ikke!» 30 Jesus svarte: «Sannelig, jeg sier deg: I denne natt, før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» 31 Men Peter forsikret: «Om jeg så må dø med deg, vil jeg ikke fornekte deg!» Det samme sa de alle.

I Getsemane

32 Da de kom til et sted som heter Getsemane, sa han til disiplene: «Sett dere her mens jeg ber!» 33 Så tok han med seg Peter, Jakob og Johannes. Han ble grepet av angst og gru, 34 og han sa til dem: « Min sjel er tynget til døden av sorg. Bli her og våk!» 35 Han gikk fram et lite stykke, kastet seg til jorden og ba at timen måtte gå ham forbi, om det var mulig. 36 Han sa: «Abba, Far! Alt er mulig for deg. Ta dette begeret fra meg! Men ikke som jeg vil, bare som du vil.» 37 Da han kom tilbake og fant dem sovende, sa han til Peter: «Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time? 38 Våk og be om at dere ikke må komme i fristelse! Ånden er villig, men kroppen er svak.» 39 Igjen gikk han bort og ba med samme ord. 40 Da han kom tilbake, fant han dem igjen sovende, for øynene deres var tunge av søvn. Og de visste ikke hva de skulle svare ham. 41 Han kom til dem for tredje gang og sa: «Dere sover og hviler fremdeles? Nå er det avgjort. Timen er kommet. Menneskesønnen skal overgis i synderes hender. 42 Stå opp, la oss gå! Han som forråder meg, er nær.»

Jesus blir tatt til fange

43 I det samme, mens han ennå talte, kom Judas, en av de tolv, og med ham en flokk som var væpnet med sverd og stokker. De kom fra overprestene, de skriftlærde og de eldste. 44 Forræderen hadde avtalt et tegn med dem: «Den jeg kysser, han er det. Grip ham og før ham bort med sikker vakt.» 45 Og da han kom, gikk han straks bort til Jesus og sa: «Rabbi!» og kysset ham. 46 Så la de hånd på ham og tok ham til fange. 47 En av dem som sto der, dro da sverdet og hogg etter øversteprestens tjener og kuttet av ham øret. 48 Men Jesus sa til dem: «Dere har rykket ut med sverd og stokker for å gripe meg, som om jeg var en ransmann. 49 Dag etter dag var jeg hos dere og underviste på tempelplassen, men da grep dere meg ikke! Men slik skulle skriftene oppfylles.» 50 Da forlot alle ham og flyktet.

51 En ung mann var i følge med Jesus; han hadde bare et linklede om seg. De grep ham, 52 men han slapp linkledet og flyktet naken bort.

Jesus for Det høye råd

53 De førte Jesus til øverstepresten, og alle overprestene, de eldste og de skriftlærde kom sammen. 54 Men Peter hadde fulgt etter ham på avstand, helt inn på gårdsplassen hos øverstepresten. Der satt han sammen med vaktene og varmet seg ved bålet.

55 Overprestene og hele Rådet prøvde å skaffe vitneutsagn mot Jesus for å få ham dømt til døden, men de fant ikke noe. 56 Mange vitnet falskt mot ham, men vitneutsagnene deres stemte ikke overens. 57 Da sto noen fram og kom med dette falske vitneutsagnet mot ham: 58 «Vi har hørt ham si: 'Jeg skal rive ned dette tempelet som er gjort med hender, og på tre dager bygge et annet som ikke er gjort med hender.'» 59 Men heller ikke her var det samsvar mellom vitneforklaringene. 60 Da reiste øverstepresten seg, steg fram og spurte Jesus: «Har du ikke noe å si til det de anklager deg for?» 61 Men han tidde og svarte ikke et ord. Igjen spurte øverstepresten: «Er du Messias, Den høylovedes Sønn?» 62 Jesus svarte: «Jeg er det. Og dere skal se Menneskesønnen sitte ved Kraftens høyre hånd og komme med himmelens skyer.» 63 Da flerret øverstepresten kappen sin og sa: «Hva skal vi nå med vitner? 64 Dere har hørt gudsbespottelsen. Hva mener dere?» Alle fant ham skyldig til å dø.

65 Da ga noen seg til å spytte på ham, og de bandt for øynene hans, slo ham med knyttnevene og sa: «Nå kan du være profet!» Og vaktene gikk løs på ham med piskeslag.

Peter fornekter Jesus

66 Imens var Peter nede på gårdsplassen. En av tjenestejentene hos øverstepresten kom forbi, 67 og da hun fikk øye på Peter der han satt og varmet seg, så hun nøye på ham og sa: «Du var også med denne Jesus fra Nasaret.» 68 Men han nektet og sa: «Jeg fatter og begriper ikke hva du snakker om.» Så gikk han ut i portrommet, [og hanen gol.] 69 Men jenta fikk øye på ham og begynte igjen å si til dem som sto omkring: «Han er en av dem.» 70 Men han nektet på ny. Kort etter sa også de som sto der, til Peter: «Visst er du en av dem. Du er jo også galileer.» 71 Men han ga seg til å banne og sverge: «Jeg kjenner ikke denne mannen dere snakker om.» 72 I det samme gol hanen for annen gang. Da husket Peter det Jesus hadde sagt til ham: «Før hanen galer to ganger, skal du fornekte meg tre ganger.» Og han brast i gråt.

II Jesus for Pilatus

15Straks det ble morgen, og overprestene med de eldste og de skriftlærde, altså hele Rådet, hadde holdt møte, lot de Jesus binde, førte ham bort og overga ham til Pilatus.

2 Pilatus spurte ham: «Er du jødenes konge?» Jesus svarte: «Du sier det.» 3 Overprestene kom nå med mange anklager mot ham. 4 Og Pilatus spurte ham igjen: «Svarer du ingenting? Du hører alt det de anklager deg for.» 5 Men Jesus svarte ikke et ord, og Pilatus undret seg.

6 Hver høytid pleide Pilatus å gi en fange fri, den folket ba om. 7 En som gikk under navnet Barabbas, satt fengslet sammen med de opprørerne som hadde begått et drap under opprøret. 8 Da mengden møtte opp og begynte å be Pilatus gjøre som han pleide, 9 svarte han: «Vil dere at jeg skal løslate jødenes konge?» 10 For han visste at det var av misunnelse overprestene hadde utlevert Jesus. 11 Men overprestene egget opp folkemengden, så de ba ham gi Barabbas fri i stedet. 12 Pilatus tok på ny til orde: «Hva vil dere da jeg skal gjøre med ham som dere kaller jødenes konge?» 13 «Korsfest ham!» skrek de tilbake. 14 Pilatus spurte: «Hva ondt har han da gjort?» Men de skrek bare enda høyere: «Korsfest ham!» 15 Pilatus ville gjerne gjøre mengden tilfreds. Han ga dem Barabbas fri, men lot Jesus bli pisket og overga ham til å bli korsfestet.

Soldatene spotter Jesus

16 Soldatene førte nå Jesus inn i borggården i det som kalles pretoriet, og kalte sammen hele vaktstyrken. 17 De kledde ham i en purpurkappe, flettet en tornekrone og satte den på hodet hans. 18 Så begynte de å hilse ham: «Vær hilset, du jødenes konge!» 19 De slo ham i hodet med en stokk, spyttet på ham og la seg på kne og hyllet ham. 20 Da de hadde hånt ham, tok de purpurkappen av ham og kledde ham i hans egne klær.

Jesus blir korsfestet

Så førte de Jesus ut for å korsfeste ham. 21 Og de tvang en mann som gikk forbi, til å bære korset hans, det var Simon fra Kyréne, far til Aleksander og Rufus. Han var på vei inn fra markene. 22 De førte Jesus ut til et sted som heter Golgata – det betyr Hodeskallen. 23 De ville gi ham vin med myrra i, men han tok ikke imot den. 24 Så korsfestet de ham og delte klærne hans mellom seg ved å kaste lodd om hvilket plagg hver skulle få. 25 Det var ved den tredje time de korsfestet ham. 26 Innskriften med anklagen mot ham, lød: «Jødenes konge». 27 Sammen med ham korsfestet de to røvere, en på høyre og en på venstre side av ham. 28 [Og det skriftordet ble oppfylt som sier: Han ble regnet blant lovbrytere.] 29 De som gikk forbi, ristet på hodet og spottet ham: «Se nå, du som river ned tempelet og bygger det opp igjen på tre dager! 30 Frels deg selv og stig ned fra korset!» 31 På samme måte hånte også overprestene og de skriftlærde ham og sa til hverandre: «Andre har han frelst, men seg selv kan han ikke frelse! 32 La nå Messias, Israels konge, stige ned fra korset, så vi kan se og tro!» Også de som var korsfestet sammen med ham, hånte ham.

Jesus dør

33 Da den sjette time kom, falt det et mørke over hele landet helt til den niende time. 34 Og ved den niende time ropte Jesus med høy røst:

« Eloï, Eloï, lemá sabaktáni?»

Det betyr: « Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?» 35 Noen av dem som sto der, hørte det og sa: «Hør, han roper på Elia.» 36 Da løp en bort og fylte en svamp med eddikvin, satte den på en stang og ville gi ham å drikke. Han sa: «Vent, la oss se om Elia kommer for å ta ham ned.» 37 Men Jesus ropte høyt og utåndet.

----------

Preken

Vi samles til gudstjeneste her i Storfosna kirke. Vi har ryddet ut duk og lys og blomster, og sitter vel dermed også og både ser og kjenner på dette at langfredag er en spesiell dag.

Trist og tung for Jesus. Hele historien og tradisjonene rundt langfredag er tegnet med mørke farger.

Men fordi vi sitter i et kirkehus som bærer den kristne tradisjonen like hit til oss, så vet vi at fargene skal skrifte og at lys skal tennes igjen.

Det er over tre måneder siden sist jeg holdt gudstjeneste. Det har vært tre tunge måneder. Men jeg vil i dag si takk for all den støtte og omtanke vi i vår familie har merket. Blomster og hilsener, håndtrykk og trøst, blikk og små ord som sier: Vi tenker på dere. Det har vært til styrke for oss. Vi vet at vi ikke er alene med vår sorg. Og vi har fått vite mer og mer om at det er mange blant oss som har slitt og som sliter med noe av det samme – for å miste, er en del av livet.

De av dere som har opplevd å miste et barn -, vet hva jeg snakker om. Dette at energien blir borte. Litt etter litt, dette rommet inni deg der du kjenner at du lever og at du ser framover, blir mindre og mindre. Vi sier gjerne at det knyter seg inni deg. Livet får mindre og mindre plass.

Samtidig er det så rart at på noen områder får du skjerpede sanser – slik at LIVET blir klarere. Verdiskalaen endrer seg: "Hva er viktig i livet og hva er ikke så viktig." Det er som om du får beskjed om at nå skal du oppholde deg på en øy resten av livet - hva vil du ta med deg da? Svaret for meg blir: Jeg vil ta mennesker med meg. Fordi et menneske ble borte den gangen, den 22. desember 2009, stiger Mennesket, med stor M, fram for meg som bilde på selve meningen med livet. Dermed blir det slik: Meningen med livet er relasjonene. Og jeg vil si: Vi må ta vare på Trådene som går mellom oss som mennesker.

----- (Opphold)

Kanskje er det ingen dag som har inspirert kunstnere i vår del av verden slik langfredag har gjort det. Alle har vi sett krusifiksene, bildet av Jesus på korset, men vi har også sett triumfen, kongen på korset. Vi har sett det folkelige og enkle, men også det rike og pompøse, der kunstnere har utfoldet seg for å så å si å opphøye og løfte kirkerommet med sin kunst; mange av oss har vært i store kirker i utlandet og sette dette.

Ett kunstverk gjør spesielt inntrykk på denne dagen. Det er Michelangelos Pietà, slik det står i Peterskirken i Roma. Maria sitter med den døde sønnen sin på fanget. Hun er ung, Michelangeo har gjort Maria yngre enn hun var, hun må ha vært nær femti, og da var kvinner gamle den gangen. Hun er rank, det er en styrke i kroppen hennes. Ansiktet forteller hva hun opplever. Sorg og sorg. Men det er samtidig en uforklarlig triumf over henne der hun sitter og har tapt alt.

Denne mora med den døde sønnen på fanget, bilde på noe aktuelt – noe vi ser også i dag. Samme hvor vi vender oss, til en krig, til en naturkatastrofe, til slum og kriminalitet, til narkotika og til vanlig fattig dagligliv, så finner vi en mor med en død sønn på fanget.

Og Jesu kors er aktuelt også på en annen måte: Skjærtorsdag kveld var tid for arrest. Langfredag for dom og straff.

En flokk kom og arresterte Jesus. Flokken som var væpnet med sverd og stokker.

Dette er en situasjon som dessverre heller ikke er uvanlig den dag i dag rundt omkring i verden. Enkeltmennesker fornedres, arresteres, settes i fengsel – og blir ført fram for domstoler som har dommen klar på forhånd. Eller får ingen dom – kun døden uten videre.

Mennesker med feil tro, med uakseptabel seksuell legning, eller politiske opposisjonelle, hentes ut av sine hjem, og straffes – hardt.

Det er ikke historie dette som skjer med Jesus, det er nåtid. Dessverre.

Noen ganger er vi som lever her hos oss unnskyldt. Vi vet faktisk ikke om det som skjer.

Men fordi informasjonen strømmer mot oss gjennom media, aviser, Dagsrevyen, informasjonskanaler som Amnesty International, og blad som Ropet fra Øst og gjennom mange andre kanaler; så vet vi det. Vi vet at mennesker den dag i dag forfølges, arresteres og fornedres. Og jeg vil si i dag: La oss åpne våre øyne. Det er mennesker det handler om. Mennesker med meninger og følelser som oss. Mennesker med barn og barnebarn. Mennesker med de samme tårene og de samme gledene. Mennesker med de samme ropene.

Jesus ropte høyt. Mens de som sto rundt ristet på hodet og hånet ham: Frels deg selv!

----

Jesus reagerte helt sikkert som mennesker flest: Han kjente redsel, han kjente klumpen i magen. Han kjente hvordan Livet i ham selv, ble svakere og fikk mindre og mindre plass.

Og etter som han, i motsetning til oss, levde i et gjennomreligiøst samfunn, brukte han disse – for oss - fremmede ordene: Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Det er det samme som når vi sier: Det føles som om Livet får mindre og mindre plass.

---

For Jesus var det imidlertid ett perspektiv eller ett tema som var helt spesielt for ham og ingen annen. For oss som kristne har Jesu liv og død et overordnet tema: Nemlig at selv om det livet Jesus levde her på jord, ble tatt fra ham; selv om han ble ydmyket og fornedret, selv om han ble lagt i en grav, var han knyttet til Livets kilde, til Gud, på en sånn måte at han fikk sitt liv tilbake helt og fullt.

Dermed åpner et enda større perspektiv for oss denne dagen. Slik hans død og lidelse berører oss og er aktuell den dag i dag, slik berører han oss med sitt nye liv.

----- (Ta inn duk, lys og blomster)

Påske er tid for det nye livet. Påske er vår, mørke blir lyst. Påske er at bordet dekkes med duk, lys og blomster der det før var nakent.

I den kristne måten å tenke på betyr dette at påske bringer med seg ny himmel, slik at et nytt håp blir gjort tilgjengelig for oss mennesker.

Og da er vi ved årsaken til at Maria i kunstverket i Peterskirken, kan bevare sin stolthet. Hun vet, fordi hun gjennom englene, fikk vite hvem han var, han hun først hadde født og lagt ved sitt bryst, og som hun nå vil være med å legge ved jordens bryst: Han har sitt opphav der livets kilde er. Ja, selv om det ikke ser sånn ut for Maria der hun har han på fanget i dag, så vet hun fordi hun tror på det som er sagt henne.

Vi tror i vår kirke også: At påske betyr håp for alle som lider på denne vår jord i dag. Jesu kors og død, viser hvor nær han er oss; hvor nær han er denne jord og menneskene her. Hvor nær han er de fortapte på denne jorden.

På samme måte viser påskedag oss med gledesbudskapet om hans seier over død og grav, at gleden, håpet og Livet en dag skal råde. Da skal hans falne skaperverk reises. Den dag skal Livet få mer og mer rom, og ikke mindre og mindre rom slik det ofte er i dag.

En tekst av Dan Andersson setter ord på denne spenningen mellom det som er og det som skal komme. (Omkring tiggaren från Luossa) Der han sier at "Det något bortom bergen, bortom blommorna och sången"

Den handler om det livet som skal komme, og som skal vare. Og det vi hører her handler om denne dragningen som dikteren kjenner på: Det jag älskar, det er bortom, og fordålt, altså skjult nå, men en dag skal det åpenbares.

Det er en ganske lang tekst, men før jeg synger den i dag, skal jeg lese teksten på de siste tre versene i en fri norsk oversettelse:

Følg meg, min bror, dit bortenfor fjellene, der de stille elvene flyter, og havet ligger stille. Der bortenfor er mitt hjem og min mor, der skimter jeg henne bak skyer av gjennomsiktig gull, og hun er kledd i en kjole av roser.

Jeg kan lindre mine brennende kinn i svalende vann, og jeg håper at innen morgenen kommer, er vi der, milevis fra jorden.

For jeg er ikke av denne verden, og jeg led mens jeg var her på jorden.

Men ved stranden av skjell, der er porten av roser. Der skal de trette menn og kvinner finne ro og hvile. Og aldri hørtes noe sted slike toner av fioliner, som under himmelhvelvingen, der barn skal leve evig i salighet.

Omkring tiggarn från Luossa

Omkring tiggarn från Luossa satt allt folket i en ring,
och vid lägerelden hörde de hans sång.
Och om bettlare och vägman och om underbara ting
och om sin längtan sjöng han hela natten lång:
'Det är något bortom bergen, bortom blommorna och sången,
det är något bakom stjärnorna, bakom heta hjärtat mitt.
Hören - något går och viskar, går och lockar mig och beder:
Kom till oss, ty denna jorden den är icke riket ditt!
Jag har lyssnat till de stillsamma böljeslag mot strand,
om de vildaste havens vila har jag drömt.
Och i anden har jag ilat mot de formlösa land,
där det käraste vi kände ska bli glömt.
Till en vild och evig längtan föddes vi av mödrar bleka,
ur bekymrens födseövånda steg vårt första jämmerljud.
Slängdes vi på berg och slätter för att tumla om och leka,
och vi lekte älg och lejon, fjäril tiggare och gud.
Satt jag tyst vid hennes sida, hon, vars hjärta var som mitt,
redde hon med mjuka händer ömt vårt bo,
hörde jag mitt hjärta ropa, det du äger är ej ditt,
och jag fördes bort av anden att få ro.
Det jag älskar, det är bortom och fördolt i dunkelt fjärran,
och min rätta väg är hög och underbar.
Och jag lockas mitt i larmet till att bedja inför Herran:
'Tag all jorden bort, jag äga vill vad ingen, ingen har!'
Följ mig, broder, bortom bergen, med de stilla svala floder,
där allt havet somnar långsamt inom bergomkransad bädd.
Någonstädes bortom himlen är mitt hem, har jag min moder,
mitt i guldomstänkta dimmor i en rosenmantel klädd.
Må de svart salta vatten svalka kinder feberröda,
må vi vara mil från livet innan morgonen är full!
Ej av denna världen var jag och oändlig vedermöda
led jag för min oro, otro, och min heta kärleks skull.
Vid en snäckbesållad havsstrand står en port av rosor tunga,
där i vila multna vraken och de trötta män få ro.
Aldrig hörda höga sånger likt fiolers ekon sjunga
under valv där evigt unga barn av saligheten bo.'

1. pinsedag 2010 Ørland og Storfosna

17. mai 2010 Ørland og Storfosna

Kjære menighet, nåde være med dere ....

Til lykke med dagen og velkommen til gudstj. 17. mai. Dagen for grunnlov og frihet. Men også dagen for rettferdighet og likeverd, og dagen for jorden og for Guds skaperverk.

La os be:

Det er spennende på 17. mai å gå bakover i historien. Det er spennende å lære om 1814 og grunnloven og Eidsvollmennene som reiste seg opp etter avslutningsmiddagen etter forhandlingene og sa: "Enig og tro til Dovre faller", om Wergeland som skrev barnenasjonalsangen vår, "Vi er en nasjon vi med" , og om om regnes som den som holdt den allerførste 17. mai-talen i Oslo og hvordan denne dagen utviklet seg til den folkefesten den er blitt.

Av de tingene som var viktig for de som var samlet den gangen i 1814, var å understreke landets kristne identitet. Den gangen var dette noe ingen stilte spørsmål ved. Det var nok en del diskusjoner og uenighet omkring prinsippet om religionsfriheten, men dette kom faktisk ikke inn i grunnloven før ved grunnlovsjubileet i 1964, selv om det i praksis var religionsfrihet lenge før den tid.

I dag er Norge et land preget av mangfold i både kultur og religion, som vi vet. Og det beriker oss som folk. Samtidig utfordrer dette mangfoldet oss som kristne å besinne oss på den tro vi har og på hva vår identitet består i – ikke for å hindre andre, men for å styrke vår egen tro og vår vilje til å stå for den i vårt samfunn i dag.

Og når vi spør etter den kristne identitet, er det interessant å gå enda lenger tilbake i historien. Til den tiden da kristen tro var et fremmedelement i folkeliv og kultur – nemlig til det første århundre e. Kr.

Ideen til denne innfalsvinkelen på dagens preken, fikk jeg da jeg hørte på Mytekalanderen på NRK for noen få dager siden, om Florence Nightingale, sykepleiens mor, der Terje Nordby, akkompangert av Vivaldis vakre musikk, mot slutten av programmet tok oss til røttene og sentrum av den tidlige kristne historien. Dette var på den tiden kristendommen ble utbredt i romerriket.

Det som preget det kristne budskapet på denne tiden, var et helt spesielt fenomen; et radikalt anderledes kulturfenomen, ukjent i den romerske verden og fremmed for dens verdier – nemlig den form for kjærlighet som Paulus brant for og som han fant i historien om Jesus. Og Florence Nightingale er slik Terje Nordby fremstiller det, en personifikasjon av det greske begrepet AGAPE eller det latinske CARITAS, en form for kjærlighet som ikke er spesielt romersk eller spesielt gresk , og heller ikke norrøn, men først og fremst kristen.

Den opprinnelige, kristne kjærlighetstanken har sin kjerne i ideen om likhet og frihet. Barn, kvinner, menn, fattige og rike, konger og slaver, er alle mennesker med det samme verd. Historien om Jesus fra Nasaret, ble en helt ny og radikalt annerledes fortelling om en som gav seg selv for andre, som samlet de lave i samfunnet rundt seg og reiste dem opp. En helt uhørt tanke i den romerske tankeverden.

For å forstå dette, må vi vite noe om: Hva var de romerske verdiene, hva besto de av, hvordan var tenkningen?

Kort fortalt: Verden var oppbygd som pyramide: Øverst var den Store Gud, og deretter fulgte et hierarki av ulike guder (Romersk gudeverden som jeg ikke skal gå inn på.), keisere, konger, adelsmenn, prester, profeter og så videre, helt ned til slavene på bunnen. Denne strukturen ble oppfattet som skjør, og de høyere ledd i hierarkiet måtte bli tilfredsstilt med bønner og offer fra de som sto under, ellers ville konsekvensen bli politisk og sosialt kaos. Man var altså tvunget til å komme dem i møte og gi alt til den som sto over seg i denne samfunnsstrukturen.

Og skjebnetroen stod sterkt. En persons ulykkelige tilstand stod dermed i fare for å bli sementert; var du ulykkelig, så forble du ulykkelig. Man så liten nytte i å prøve å forandre livet sitt. Derfor var samfunnet preget av tretthet, frykt, melankoli, verdensfjernhet og til dels brutalitet. Og ingenting i dette samfunnet gav noen motivasjon til å tenke på noen andre enn seg selv. Lyder dette kjent også for oss i dag?

Men, ... i denne kulturen, på denne tida, skjedde det noe nytt.

I Jerusalem, i Antiokia og i Roma, samlet de første kristne omkring seg underlige skarer av fattige og sårede, slaver og velstående handelsmenn, soldater og borgere, kort sagt: De kristne åpnet opp for alle uten unntak.

Det var dette sosiale programmet som var radikalt nytt. Og en hovedgrunn til at denne religionen spredte seg og vant romerriket og verden.

Da 1000-tallet ble rundet kom budskapet til vårt land.

Budskap om lys over landet. Også hos oss slo lyset inn som en ny tro på mennesket. Selv om historien om hvordan kirken utviklet seg etter hvert skulle bli så som så, var kjernen i budskapet det samme, og også i det moderne Norge som voks fram fra 1880-årene har kirken mye å svare for; Men kjernen er: Kvite-Krist – har omsorg for de syke og fattige, Kvite Krist seirer over døden, han setter fri, og styrker menneskets verdi.

Et budskap om Gud, ja, men også et budskap om et hvert menneskes storhet. Et budskap om et hvert menneskes rett til å være mett og kunne skape seg en framtid som var annerledes enn den dette mennesket eller denne familie hadde i utgangspunktet. Et budskap som er aktuelt for hele den vide jord den dag i dag.

17. mai. La oss besinne oss på vår tro på Kristus, på vår tro på det radikalt nye i fortellingen om lyset som en gang ble tent i mørke. Vår tro på at det kom et budskap til dette landet, et budskap om han som var sterkere og mer å bygge på enn det første 1000-årets tro i vårt land.

----

Salme etter preken, heter det i vår gudstjeneste når presten går fra prekestolen og menigheten synger. Men i dag tenker vi oss at prekenen fortsetter, og at vi, tar ordene fra fedrelandssalmen i vår egen munn som en preken og et budskap å hegne om og å rope ut, og å stå for:

Gud signe vårt dyre fedreland

og lat det som hagen bløma!

Lat lysa din fred frå fjell til strand

og vetter for vårsol røma!

Lat folket som brøder saman bu,

som kristne det kan seg søma!

2 Vårt heimland i mørker lenge låg,

og vankunna ljoset gøymde.

Men, Gud, du i nåde til oss såg,

din kjærleik oss ikkje gløymde.

Du sende ditt ord til Noregs fjell,

og ljos over landet strøymde.

3 Og Noreg det ligg vel langt i nord,

og vetteren varer lenge;

men ljoset og livet i ditt ord,

det ingen kan setja stenge.

Om fjellet er høgt og dalen trong,

ditt ord har då her sitt gjenge.

4 Så blømde vårt land i ljos og fred,

det grodde så grønt i lider.

Men atter seig natt på landet ned

med trældom og tunge tider.

Og folket det sukka etter ljos,

og du lyste opp om sider.

5 Og morgonen rann, og mørkret kvarv,

som lenge vår lukka skygde.

Du atter oss gav vår fridoms arv

og honom i trengsla trygde.

Du verna vårt folk og gav oss fred,

og landet med lov me bygde.

6 Vil Gud ikkje vera bygningsmann,

me fåfengt på huset byggja.

Vil Gud ikkje verja by og land,

kan vaktmann oss ikkje tryggja.

Så vakta oss, Gud, så me kan bu

i heimen med fred og hyggja!

7 No er det i Noreg atter dag

med vårsol og song i skogen.

Om sædet enn gror på ymist lag,

det brydder då etter plogen.

Så signe då Gud det gode såd,

til groren ein gong er mogen!

1. pinsedag

Ørland kirke 23. mai 2010

Salmer

219 (1-3) Den signede dag

093 Det skjer et under i verden 1-2, DÅP

093 3-5 (SETTE OPP KORTRIBUNER)

Dagens bønn/Tekstlesning

Snertingdal Gospelkor

221 (1-3+6-8) Apostlene satt i Jerusalem

Preken 215 O lue fra Guds kjærlighet Høytidsvers

--------

222 I all sin glans nu stråler solen

Kunngjøringer

Snertingdal Gospelkor/Ørland Gospelkor

Kirkebønn

Før nattverd: 234 Jesus, du har bragt Guds rike (Ta bort kortribuner)

Under nattverd: 535 Vidunderligst av alt på jord, 335 O Jesus åpne du mitt øye

537 Guds kirkes grunnvoll ene

Ofring ved utgangen

Tekst: Joh. 14, 15-21

Vi har hatt sen vår i år. Forrige uke gikk jeg en tur i skogen. Trærne var fremdeles gråaktige og de så tørre ut. Men går vi en tur i dag, er de samme trærne grønne og fine.

Altså: Det som så ut som en tørr busk, er blitt noe annet enn det så ut til: Det er blitt et grønt lite tre.

En dansk prest som heter Kaj Munk hjelper oss til å forstå litt mer av hva pinse er:

Det er skogen som med ett er sprunget ut, så vi ser at den er noe ganske annet enn den så ut til å være. Og så kommer han med ett eksempel: Disiplene, eller elevene til Jesus, de er små håndverkere og fiskere og tollbetjenter som på pinsedag ble bærere av en verdensplan, de er grunnmuren i den helligdom/det hellige hus som skal omspenne jorden hvor Guds hellige Ånd vil bo.

Dette skal jeg komme tilbake til, la oss nå synge vårt høytidsvers i troen på at også hos oss kan det grå bli grønt, det som ser smått ut bli stort. Alt vi ser rundt oss i dag og det som har skjedd og som skal skje i dag i vår gudstjeneste, er større enn det ser ut til. Hvis vi får tak i noe av dette, skjønner vi mer av hva pinse er.

215: O lue fra Guds kjærlighet.

Dette hellige evangelium på pinsedag står skrevet hos evangelisten Johannes i det 14. kap.

Løftet om Den hellige ånd

15 Dersom dere elsker meg, holder dere mine bud. 16 Og jeg vil be Far, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal være hos dere for alltid: 17 sannhetens Ånd, som verden ikke kan ta imot. For verden ser ham ikke og kjenner ham ikke. Men dere kjenner ham, for han blir hos dere og skal være i dere. 18 Jeg lar dere ikke bli igjen som foreldreløse barn. Jeg kommer til dere. 19 Snart ser ikke verden meg lenger. Men dere skal se meg, for jeg lever, og dere skal også leve. 20 Den dagen skal dere skjønne at jeg er i min Far, og at dere er i meg og jeg i dere. 21 Den som kjenner mine bud og holder dem, han er det som elsker meg. Og den som elsker meg, skal min Far elske. Ja, også jeg skal elske ham og åpenbare meg for ham.»

120 mennesker i alderen 0-noen og 70-80 år. Noen små barn, litt vann i en dåpefont og en seremoni. Noen ungdommer som synger.

Det kan være grunn til å tenke med den danske presten: Dette ser ikke svært ut. Vinterskogen ser ikke ut til å ha så mye liv i seg. Men pinsetiden viser oss noe annet:

Det er skogen som med ett er sprunget ut, så vi ser at den er noe ganske annet enn den så ut til å være.

Pinsedagens tekst er et avsnitt fra slutten historien om Jesus. Han holder sin avskjedstale. Det er tid for avskjed. Han må forlate dem. Jesus vet at hans død er nært forestående. Derfor har han nettopp holdt måltid med dem, nattverdmåltid. Det er litt uklart hva som er omstendighetene, men la oss forestille oss at de samlet hvor det siste måltidet ble holdt.

Kan du se det for deg der de sitter rundt bordet. Eller kanskje de har brutt opp og går litt rundt i rommet. Det er kveld, i skinnet fra de levende lys ser de hverandre og de ser Jesus. Kanskje får de de første fornemmelsene av at han holder på å forsvinne for deres øyne. I denne stemningen finner han tiden moden til å summere opp og tolke sitt eget liv, fortelle om meningen med det som er skjedd. Og så forklarer Jesus at hans avreise til Faderen nå er til fordel for disiplene. Det som skal skje betyr ikke fullstendig brudd, men disiplene vil fortsatt kunne glede seg over hans guddommelige nærvær, dog på en annen måte enn før. Altså: de første disiplene må forberede seg på at han ikke lenger er synlig blant dem. Deres situasjon blir altså lik vår. Og da blir det jo spennende å spørre:

Hva er det han sier til dem?

Han sier: Vi har hatt et fellesskap og vi vil fremdeles ha dette fellesskap. Dere har til nå sett Gud gjennom at jeg har vært hos dere og gjennom det jeg har sagt og gjort, og dere skal fremdeles se ham. "Jeg vil be Faderen, og han skal gi dere en annen talsmann, som skal bli hos dere for alltid: sannhetens Ånd."

Altså: Dette er et løfte fra Jesus: Her på jorden, i denne verden, er vi ikke latt alene.

Hvordan skjer dette i dag?

Det er da vi må prøve å holde fast på dette at det vi ser rundt oss kan være noe mer enn det vi ser. Det er Den Helige Ånds oppgave å vise oss noe av dette. Og dersom du får tak i noe av denne måten å tenke på, så er det Den hellige Ånd som er på ferde og virker i deg.

La oss ta enkelt og kort; det skritt for skritt:

1. Vi åpnet gudstjenesten vår i dag med en hilsen; en nåde hilsen: Nåde være med dere.

Vi er samlet her i kirken, slik generasjonene før oss, helt tilbake til de første kristne var samlet. Og hele tiden, gjennom alle disse årene som er gått siden Jesu tid, så har de kristne hørt denne hilsen fra Gud. Det betyr: Når vi er sammen her, er Jesus med oss med sin hilsen til oss. Det er gudstjenesten! Det ser kanskje ikke sånn ut. Vi ser ikke så veldig åndelige ut, og så mange sprelske ting fra Guds verden ser ikke ut til å skje her. Noen ganger prøver derfor mennesker å presse fram ett eller annet budskap fra Gud ved hjelp av sin egen åndelige kraft. For å få det til å se mer åndelig ut og få det til å fungere mer som på Jesu tid, tenker de.

Men det er ikke slik vi tenker her i kirken: Her er det ganske enkelt slik at vi tror hans løfte om at han er hos oss – og sender oss sin hilsen til og gjennom de ganske alminnelige menneskene som er her: Du og jeg, en mor og en far, en fadder, en sanger i et gospelkor, en organist som har vondt i fingrene, en ungdom eller to som strever med sitt, en bestemor med barnebarn som hun ser litt for sjelden, synes hun. Noen benkeslitere som alltid er her i kirken, men som kanskje sjelden synes at det er det helt store løftet å være her. OSV OSV. Det helt alminnelige mennesket er her og får høre i dag: Det sendes et bud fra himmelen til deg.

2. Hva er det ellers som skjer her i dag: Noen salmer og bønner.

Hva ser det ut til å være og hva høres det ut som? Litt musikk og noen ord.

Men igjen gjelder det samme: Det er dette Jesus kobler seg til i vår tid her og nå. Mens vi sitter her og vil koble av, kanskje, slappe av, så kobler han seg til oss. Han kommer innpå oss på en måte. Det er salmenes og bønnens vesen: At ordene og tonene bærer med seg mer enn det ser ut til.

3. Noen små barn og litt vann. Dåpen bærer mye mer i seg enn den ser ut til.

I dåpen blir Jesus-fortellingen bragt helt nær til oss. Når vannet øses over barnets hode, aktualiseres fortellingen om Jesu død, og barnet blir en del av hele det dramaet som utspiller seg, og han/hun (navn ................) blir tatt inn i det himmelrommet som Jesus skaper med sin oppstandelse. Vannet er ikke bare vann, dåpen er ikke bare dåp. Den er mye mer enn den ser ut til å være.

4. Og senere i gudstjenesten feirer vi nattverd. Det fellesskapet som ligger i dette måltidet, er blitt båret gjennom århundrer, gjennom generasjoner, gjennom våre besteforeldre og foreldre, like til denne dag, og vi som er her i dag sier: Nå er det vi som opplever det! Nå i dette øyeblikk er han hos oss gjennom brød og vin. Han sa den gangen han levde: Dette er meg! og så rakte han ut brødet og sjenket i vinen.

Det er det samme som skjer igjen. Og vi er deltagere i dag.

Brødet er ikke bare brød, vinen ikke bare vin.

Det kan være grunn til å tenke med den danske presten: Dette ser ikke svært ut. Vinterskogen ser ikke ut til å ha så mye liv i seg. Vannet, brødet, salmene og bønnen – det er små tegn hvis de skal være tegn på Gud.

MEN HALLELUJA: Pinse viser oss noe annet:

Det er skogen som med ett er sprunget ut, så vi ser at den er noe ganske annet enn den så ut til å være.

Jeg synes at vi er utrolig fint at vi i dag får være en del av dette nye fellesskapet som Jesu skapte seg den gangen han levde, og som han gjennom Den hellige Ånd fremdeles holder levende.

Nå er det vi som er hans kirke på jord. Ikke til å tro, tenker vi kanskje.

Men du gamle og du unge, du barn og du kor, du bestefar, mor og du far, du fadder og du tante; du er mer enn du aner!

Ja, dette er jo greit så lenge vi er her. Men hva når hverdagen kommer? Hva med det vanlige livet vårt?

Pinse er fremdeles det samme. Det er Den hellige Ånds måte å virke på, at den virker gjennom hverdagene like så vel gjennom søndagene og gudstjenesten. Hverdagene er mer enn de ser ut til. I hverdagen, i vårt vanlige liv, når du er på jobb, når du er hjemme, når du er på skole, når du passer ditt barn – ja, i alle situasjoner gjelder det samme: Han er i ditt hjerte når du vil at han skal være der. Han er hos deg, han er der med sin hilsen om nåde. Med sin død og sin oppstandelse for vår skyld, er han hos oss – hver dag.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen. 

50-års konfirmanter 5. sept. 2010

Høsttakkefest Storfosna Utdeling 4-årsbok 2010

Høsttakkefest 10 10 10

1. Preludium/prosesjon m grønnsaker/markens grøde

Salme Vær meg nær Gud 389

Velkommen til gudstjeneste, 4 åringer – hvem?

Dere får bok.

Vi ser at det er pyntet til høsttakkefest.

Takk til Kirkeutvalget og gode medhjelpere for pynting av kirka.

Høsttakkefest: Har forskjellige dimmensjoner: (det betyr)

1. For det første: Det er vakkert - estetisk dimmensjon, fargene, formene, smak og duft av jord og natur.

2. For det andre: Høsttakkefest i kirka er en påminnelse om vår avhengighet av naturen. Mennesket og natur, har den samme opprinnelse og samme skjebne.

3. For det tredje: Høsttakkefest - også fordi vi skal minnes på å takke for at vi har det vi trenger, og at vi skal lære å dele med de som ikke har så mye.

Så litt til til innledning: Idag ønsker spesielt velkommen en ny medarbeider i vår menighet.

Hun er lønnet av statlige midler og er trosopplæringsleder i Ørland menighet i halv stilling.

Jobbe med trosformidling fra 0-18 år. Planarbeid og utøvende virksomhet. Hun skal hjelpe til med å overføre troen på Jesus til de som vokser opp idag.

2. Dåpspåminnelse

Dåpspåminnelse

Herre vår Gud, du gir oss nytt liv i den hellige dåp.

I dåpen blir vi merket med korsets tegn for å tilhøre deg. Vi er dine barn. Forny i dag vår tro og kjærlighet.

1. Som regnbuen lyser dine løfter, Gud,

- et tegn på din pakt med hver levende skapning.

Vi kommer til deg med vår takk og vår sang.

Du er vårt håp.

2. Du kjenner våre liv. Ingenting er skjult for deg.

Vi har gjort imot din vilje, vi bryter dine bud.

Tilgi oss, Gud.

3. Du reiste Jesus opp fra graven.

I dåpen reises vi opp til nytt liv med ham.

Som regnbuen lyser dine løfter, Gud.

- et tegn på din pakt med hver levende skapning,

...... Dåp 093 Det skjer et under i verden 2+3

3. Måne og sol 943

Syng for Herren, pris hans navn forkynn fra dag til dag hans frelse Måne og sol…

4. Tekstlesning Jesus stiller stormen

(Salme 30)

5. Alltid freidig 416

7. Preken/spill Dramatisering

Min båt er så liten (Kopieres og legges i bok) Gitar.

8. Utdeling av bok

Kort preken

(Ola til de voksne) Fortellingen handler om trygghet. Finnes det noen trygghet? Hører det live tog hverdagen til å matte leve i utrygghet og uvisshet, i oppbrudd, uro og i sorg?

Når Jesus sover i båten, er det et tegn på den følelsen de fleste av oss har når det gjelder Gud. Er han her, hvorfor gir han seg da ikke til kjenne, hvorfor er han ikke våken her sammen med oss?

Mange av oss har opplevde kriser i livet. For noen måneder siden slo sjokket og sorgen inn i vårt hus da den nesteldste sønnen vår døde i en klatreulykke. Det er ikke mulig å oppleve slike ting uten å spore: Hvor var Gud? Og selv om vi ropte: Herre, hjelp, vi går under, så føler vi at vi ikke kan være sikker på at Gud hører vårt rop. Jesus reiste seg ikke opp foran oss med løftede hender og stillet stormen.

Slik kan også du sikkert fortelle om opplevelser som har rystet deg i ditt indre og i det ytre. Og så er vi her og hører det blir sagt: Vær ikke redd!

Noen ganger kommer vi til et punkt i livet der vi må ta et avgjørende valg.

Og valget handler om svaret på dette spørsmålet: Hvor finner jeg min grunnleggende trygghet i livet.

Det valget jeg har gjort var dette: Jeg kommer til et punkt der jeg bare må overgi alt til det jeg tror på – nemlig: at det under det hele finnes en hånd som bærer alt. Og at på en eller annen måte vil Gud føre meg gjennom mørket. Jeg ser ikke klart i dag hvordan det skal skje, jeg tror ikke at Gud har enkle løsninger, han tar ikke bort smerten, han letter ikke tåken. Men jeg velger å tro at det finnes en fremtid med plass til mitt liv. Jeg har en plass i Guds hånd. Slik har også du en plass i Guds hånd, en plass som er tiltenkt deg – og bare deg.

Jeg føler at nettopp høsttakkefesten har dette i seg. Noe av vårens og høstens prosesser handler om å legge noe over til seg selv eller å overlate noe til seg selv. Kornet, frøet – og så etter et langt mørke i jorden, vokser noe nytt opp. Noe med farger, noe som metter og gir mening til menneskelivet: Frukten, kornet, maten. Frøet legges for å dø, men oppstår som noe nytt. Frøet overgir seg. Og slik blir det til mat for oss og gir livet og kroppen styrke.

Er det en sammenligning som kan gi mening. Jeg vet ikke. Våren peker i alle fall på den måten ut over seg selv – og til høsten hvor noe kan høstes.

Ev synge en sang? Lyset skinner over jord (Ære være deg..)

9. Kunngjøring. Husk også kirkekaffe.

10. Bønn

Bønn: Vi ber idag særskilt for Vibeke som nå går inn tjenesten som leder for trosopplæringen i Ørland menighet. Gi henne styrke og visjoner til å løfte arbeidet blant barn og unge i vår menighet.

Takk for alle frivillige som gjør tjeneste her hos oss. Utrust din menighet til utholdenhet inntil ditt rike kommer fullt og helt.

Gi foreldre og faddere til våre dåpsbarn frimodighet til å stå i den gode foreldre- og fadderrollen - som vitnesbyrd for deg i hverdagen.

11. Takkoffer

12. Avslutningssalme: 768 Dypt heller året i sin gang /Velsignelse

Postludium

Kunstneren i kirka

I begynnelsen

Håkon Gullvåg

"Vi så hans herlighet"

Vi så hans herlighet.

Om vi er forskjellige vi som er kommet til gtj idag, om vi er ulike i alder, politiske oppfatninger, om vi kommer herfra eller derfra, så tror jeg vi kan si at vi har ett felles bilde inne i oss om hva julen er. Vi har nokså like forestillinger om stallen, Maria, Josef ....

Slike bilder skal vi ta vare på, for de hjelper oss til å gjøre det lettere å nærme oss det store under som samler oss idag: Fødselen i Betlehem. Det er menneskelig å ville svare Gud på dette. Noen ganger vil vi svare: Hør her Gud, dette blir for uforståelig.

Men her i Ørl kirke idag vil vi svare ved å ta del i den felles lovprisning som høre rundt vår jord på juledag. Vi synger vårt svar, nr .....

---------

Under prekenen idag vil jeg nevne særlig tre av Håkon Gullvågs bilder. "I begynnelsen" - som er avbildet på arket vi har delt ut, "Bebudelsen" som vi finner to steder ----

og alterskapet som idag er plassert bak i korpartiet i kirken. Under takkofferet i dag vil vi ta oss tid til å gå opp til alteret og da kan vi se nærmere på detaljer som jeg idag nevner i preken.

I begynnelsen - er et merkelig bilde, men tematisk ligger det nær juledagens sentrale budskap.

Bildet har fire sekvenser/flater på hver sin side. I disse flatene er de fire evangelistene avbildet i sin spede begynnelse – de er avbildet med de symbolene som hver evangelist har i følge den kirkelige tradisjon fra middelalderen. Matteus, nederst, er et lite menneske-spebarn, med vinger, Markus, øverst, er en løve-unge, Lukas, til venstre er en liten kalv og Johannes, til høyre en ørneunge.

For de fire fortellerne, har det en gang vært en begynnelse. Historien om Jesus er altså forankret i begynnelsen. Det vil si: Historien om Jesus er forankret i selve skapelsen.

Skapelen – ikke tenkt som et vitenskapelig begrep om hvordan jorden og universet er blitt til – men begrepet "skapelsen" er symbolet på at verden er Gud-villet, og den er under omsorg av Guds nærvær.

Historien er dermed eldre enn den synes som. Det skjedde ikke en tilfeldig fødsel i Betlehem – men alt var uttenkt fra begynnelsen.

Og når kunstneren fremstiller "bebudelsen" på den spesielle måten han gjør, - det ser ut som en engel på vei gjennom universet – så er det et tegn på det samme: Det skjer etter bud fra en høyere makt, engelen kommer med melding fra Gud: Maria – du er det; du er den som er utkåret til det som skal skje.

Men en detalj er å merke seg. Kristus er ikke avbildet "i begynnelsen". Det er fordi han ikke ble til i begynnelsen, men allerede var i begynnelsen. For han var hos Gud og han var Gud, og alt er blitt til ved ham, fra evighet var Kristus. Derfor heter det også i den gamle bekjennelsen fra Nikea at han ikke var skapt, men født.

Fordi det var det evige Gudsbarnet – som ble født, viste englene seg for hyrdene, fordi det var kongenes konge som ble født, og som Herodes fryktet – var det at stjernehimmelen rørte seg.

Derfor er i Gullvågs bilde ikke Jesus-barnet med, men alle tegn på liv er der; fuglene, vinden og fargene. Og hans kors lagt over jorden og universet, og et åpnet egg – det nye livet var der.

"Vi så hans herlighet", leste vi.

Som jeg nevnte fra prekestolen også i går ettermiddag, men som jeg skal utfolde litt mer av i dag:

Det finnes en gammel legende fra den gamle byen Edessa i Tyrkia. Det skjedde på Jesu tid. Kong Abgar i Edessa var blitt spedalsk, men han hadde hørt om Jesus som kunne helbrede. Han sendte et brev til Jesus: "Til den gode frelser i Jerusalem". Kunne Jesus komme til Edessa og helbrede ham? På denne henvendelsen skal Jesus ha svart i brevs form, at dessverre rant tiden ut for ham, for det hastet med å frelse den hele verden. I stedet skulle han sende en av sine disipler til Abgar.

Brevet fra Jesus var i mange hundre år oppbevart i Edessa. Det ble utstilt og de østlige kristne valfartet for å se det. På ett eller annet punkt under historiens løp, er brevet blitt borte, sikkert under en krig eller et overfall på byen.

Men legenden forteller videre at Thomas virkelig kom til Edessa, at han bragte brevet med seg til kongen, og sammen med brevet et klede eller en duk med et mirakuløst avtrykk av Kristi ansikt. et bilde av Jesu ansikt, skapt av et lyn kanskje mens Jesus kjempet sin siste kamp på korset, eller ved oppstandelsen.

Det som i alle fall skjedde var at da kong Abgar sto ansikt til ansikt med duken med bildet av Jesus, ble han helbredet fra sin spedalskhet.

"Vi så hans herlighet."

Det fortelles også at duken ved en anledning falt i en brønn uten at den ble skadet, og at vannet i denne brønnen fra den gang av og helt til våre dager, har hatt helbredende virkning.

Edessa – eller Urfa som byen heter i dag -– byen med brevet – byen med bildet. Guds eget bilde.

Troen på at dette bildet var ekte, garantert av tvileren Thomas, danner selve grunnlaget for det gresk-ortodokse syn på bildet. Derfor har billedkunstneren en unik plass i Østkirken, noe de vet som har sett noen av disse kirkene.

Og tanken var den at den Gud som har inkarnert seg i denne verden, blitt til kropp i barnet i Betlehem, han hadde en så sterk utstråling at en kunstner kunne finne denne utstrålning og bli påvirket av den, så avtrykket av Gud kan finnes i hans bilder. Dette var en naturlig del av inkarnasjonen

Dette innebar at det guddommelige kunne avbildes i kirkekunsten: Vi kjenner motivene: Kristus Pantokrator, Kristi oppstandelse, episoder fra hans liv og lidelse, martyrene, helgener. Og hele det sakrale kosmos som bysantinerne så å si tatoverte inn i kirker og klostere.

Dette var det som skapte den kristne ikon-kunst. En hver ikon-kunstner har et mål med sin kunst: Å skape bilder som helbreder og gjør hel.

For å forenkle litt kan vi si at mens vestkirken knyttet sine Gudsopplevelser til det som ble hørt og kjent gjennom lukt og smak, gjennom ord og musikk; så var troslivet for en øst-kristen knyttet til det han eller hun så med sine øyne. Deri lå møtet med Gud. I bildet.

Bildet fra stallen, hyrdene med lammet, bebudelsen og stjernen – lyser mot oss i dag. Og forteller: Vår Gud er nær. Guds kjærlighet er nær oss, kommer oss i møte – kommer verden i møte. I bildet bøyer Gud seg over våre vugger, hans blikk følger oss og hans hender bærer oss uansett hva som skjer.

En sår jul, en jul i smerte og savn, for noen – en verden i smerte og splittelse.

Men bildet av Kristus kommer oss i møte. Hans ansikt avbildes for oss- og helbredelse skjer her og nå.

Bildet av Kristus- skapt av kunstnere, eller formet av våre egne minner fra hjem, søndagsskole, barneforening, barnegospel, eller av vår egen fordypning i Bibelen, det er bilder som helbreder og frelser.

Bildene stiger fram for oss, og stiger opp i oss som deler av din egen troshistorie. Din tro har en historie og en biografi. Det er interessant å tenke gjennom denne troshistorien - for i den kan du finne deg selv igjen - i den kan du finne elementer som gir deg styrke til å svare på Guds kall: "Den som tok imot ham, gav han rett til å kalles Guds barn ..." Og det skjer ikke ved din egen styrke og oppfinnsomhet og argumentasjon, med det skjer ved en ny fødsel, "født av Gud". ----

Alterskapet - her fremme i dag – har elementer av mange deler av vårt liv og vårt samfunn. Både bekreftende og kristiske.

Veien for de to foreldre. Livet. Bekymringen for en graviditet utenfor menneskelig kontroll. Men rundt til beskyttelse står mennesker og dyr. Hele naturen og universet sender sine gode strømmer når Maria skal føde. Det tror vi også når våre mødre føder. Om det går galt noen ganger, så gir troen oss trøst ved at vi holder fast på at uansett hva som skjer, er vi ikke alene. Og vi holder fast på at Gud alltid tar imot de små i sin evige varetekt.

Hyrdene og stallen – det er blant de fattige det skjer.

Her, og for så vidt i hele historien om Jesus - ligger et kritisk element mot tendenser i samfunnet vårt som gjør mennesker til midler for økonomisk vekst og overskudd. Mens det jo burde være omvendt.

De fattige var det som ble bærere av verdens viktigste historie.

Vi har snudd verdiskalaen opp-ned.

Det kan virke pussig for oss, men noen steder i verden er hunder fredede dyr. Kuer hellige.

Jesus sier også et sted at når du møter en tørst, en fenglset og en naken, og du hjelper ham, så er det meg du hjelper. Det stritter imot vår verdioppfatninger, men det spørs om vi ikke har godt av å høre at det faktisk noen steder finnes andre verdier som noen mennesker setter høyere enn det vi setter høyest.

Vismennenes gaver. De er her. Men vismennene selv er ikke her. Kan det være en tankevekker for oss. De av oss med kunnskap og utdannelse, de av oss som er skriveføre og som kan lese tendenser i samfunnet vårt: Hvor er de? Hvor er vitnesbyrdet som tør motsi det politisk korrekte?

"Er det noen kloke barn her?"

Og sentralt i bildet:

Når hyrdene kommer med sine gaver, åpnes et speil for Jesus som han kan se seg selv i, og det han ser er ikke bare godt. Han forstå det ikke selv, men trolig forstår Maria allerede i dette øyeblikk hva som venter barnet hennes. Lammet er tegnet på den fremtid som skal komme, når Jesus skal bære korset på sine skuldre.

For vår skyld ble han menneske. For oss mennesker og til vår frelse steg han ned fra himmelen.

Ære være Faderen og S og DHÅ som ...

Julegrantenning Brekstad 2010

Julegrantenning

Brekstad 28. nov. 2010

Kjære alle som er samlet her på torget i dag.

Så er ett år gått. For noen har mye hendt det siste året, for andre er det mer på det jevne.

Noen av dere har vært med på julegrantenning i mange år. For andre er det kanskje første gang.

Kanskje noen til og med har flyttet til Ørlandet og er med for første gang. Kanskje savner vi noen som alltid har vært med, men som har flytta til et annet sted?

Jeg husker fra da jeg var barn, jeg gikk i fjerde klasse, og vi kom flyttende hit til Brekstad - og jeg begynte på Hårberg skole.

Den gangen var det ganske tøffe forhold på Brekstad mellom oss barna. Vi var delt opp i grupper og var ikke så veldig greie mot hverandre hele tida.

Men jeg fikk en god venn. Han er på Brekstad den dag i dag, men jeg skal ikke si her nå hvem jeg tenker på.

Men det var veldig fint for meg å føle at jeg hadde en venn sånn til å begynne med da jeg var ny. For da følte jeg meg tryggere, jeg hadde en å stå ved siden av.

Dere som var her i fjor kan kanskje huske så vidt at jeg da snakket om å være juletre og de blandede følelsene et tre kan ha når det blir flyttet hit for å stå her og skinne for oss i desember.

.........

Nå tenkte jeg at jeg skulle nevne en ting som er viktig for et tre som blir flyttet - og det er å ha et sted å være og å stå støtt der.

Et tre som skal være juletre må finne seg i å bli plassert på en juletrefot når det kommer inn i stua til folk.

Høyt i toppen den blanke stjerna. Det kjenner vi godt til. Men hva med juletrefoten?

Jo, da er det slik at i gamle dager så var de fleste juletreføttene formet som et kryss. To planker i kryss med et hull i til å sette juletreet i.

Og da begynner vi kanskje å gjøre noen koblinger. Korset som juletreet sto i skulle minne alle i huset om hva som hadde skjedd mellom Gud og mennesker, mellom den høye himmel med stjernene som lyste, og den lille jord der menneskene bor.

Gud hadde fra eldgamle tider tegnet en bro mellom seg og oss. Den broen heter i noen gamle fortellinger for REGNBUEN.

I Bibelen er REGNBUEN et tegn på Guds kjærlighet til oss mennesker.

Så skjedde det at for å gjøre dette enda tydeligere for oss som lever på jorden, så ble Jesus født. I fattige kår, uten varmovn på fødestua - kom han til oss for å dele sitt liv med oss.

Vi lever på jord det ene året etter det andre. Noen ganger i glede og andre ganger i sterk sorg og bekymring. Og fordi Gud vet om at livet er både og, så ville han å vise sin kjærlighet mot oss mennesker ved at Jesus døde på et kors for oss.

På den måten viser han oss at ingenting skal få skille oss fra Guds kjærlighet.

Slik blir REGNBUEN, Korset og JULETREET et tegn på at vi ikke er alene - selv om vi er ny på en plass, er vi ikke alene, selv om vi føler oss små og forlatt på denne jorda, er vi ikke alene, for han står støtt ved vår side. Plantet som et tre i jord eller i en juletrefot - slik står han ved vår side.

Det må være fantastisk å være juletre og være et symbol på Guds nærvær.

Julemesse 4. des. 2010 Ørland

Andakt Julemesse 2010

4. des. 2010

Advent har forventningen i seg. Kommer av Adventus Domini. Herrens komme.. Det gamle folket i den gamle boka hadde forventningen om Messias sitt kommeessiasforventningen!

Hva med oss som lever i dag?

1. Vi lever i Kristustiden! Jesus er født, Messias er kommet og Kristus er nær - så da skulle det være enkelt.

2. Men vi lever også i fraværets tid. Fravær - det er et pussig ord - å være betyr å være til og eksistere. Men med ordet FRA-vær blir det noe annet. Det er som en motsigelse. Det som er, er ikke, det som er lovet, skjer ikke.

Noen føler at livet er slik. Det du drømte om da du var ung, er ikke gått i oppfyllelse, det vi var blitt lovet av støtte i familien, det ble det ikke noe av.

Men det kan også være både barn og unge som føler på fravær. En mor eller en far som ble borte. En sterk følelse av fravær oppstår i barnets sinn. Eller det er skolekamerater som ikke ville være venner mer. Det er heller ikke godt.

3. Slik er livet. Det er faktisk slik at vi må si i dag at vi lever med det samme håp til framtida som de gjorde i det gamle Israel. Jesus er født, vi vet det. Men det er lenge siden. Og vi føler at han ikke gjør seg så sterkt gjeldende. Dermed blir bare håpet tilbake. Fravær - men håp.

4, Likevel: Vårt håp er grunnet på en ny hendelse. Ikke utgangen fra Egypt gjelder denne gangen - men Jesu fødsel, hans død og hans oppstandelse.

Og da lever vi i spenningen mellom Kristustid og fravær.

Og vi må se oss om og spørre: Er det noe som kan styrke vår tro og vårt håp?

Gud har gitt oss sitt ord, sin kirke, sine sakramenter - dåpen og nattverden - som skal holde oss fast i troen og i håpet på at vi ikke er forlatt og at det ikke kun er fravær i våre liv.

Når vi tenner lys her i kveld er det for å minne hverandre på at fraværet ikke er det eneste i våre liv. Vi har hverandre, vi har mat og klær, vi har venner.

Det er en som har sagt at dersom du skal finne ut om du har det godt, skal du spørre: Finnes det noen som ville bytte med meg? Svaret vil helt sikkert være JA, det er noen som ville bytte med meg.

Men også på andre måter må vi si at vi har nærvær og håp: Jesus har sagt: Se jeg er med dere alle dager. Og profetene i GT har sagt: Se deg ikke engstelig omkring, for jeg er din Gud.

Jeg vil forsøke å få oss alle til å løfte blikket:
Bi på Herren

Bi på Herren, vær ved godt mot. Han vil alltid lede din fot.

Bare be til Herren, din Far. Vær oppriktig og du får svar.

Evig lovet være hans navn. Han som er til synderes gavn.

La ei sorg i hjertet slå rot. Bi på Herren, vær ved godt mot.