Preken 2009

Maria budskapsdag Ørland 2009

Kveldsgudstjeneste

MARIA BUDSKAPSDAG, Storfosna 2009

Ørland kirke, 29.3.09

Salmer kl. 10: Konfirmantdåp

Måne og sol

Deg være ære

----

Kl. 11.00

331 – Kom, kom og hør

Dåp – 354 Milde Jesus 1-2+3

Kollektbønn – Tekstlesning: Luk. 1, 26-38

119 – Vi synger med Maria

---

088 – Jeg vil gi deg, o Herre, min lovsang

430 – Kristus , konge, du regjerer

429 – Bli med, bli med til livet

274 – Himlens konge vil vi prise

MARIA BUDSKAPSDAG:

Tekstlesning

Vi har lest teksten om Maria. Nå skal jeg fortelle dere historien på en litt annen måte. Litt mer hverdagslig, - og kanskje kan vi tenke oss at det var lik det foregikk dette med Maria, - det ytre.

Hør: For omkring 2000 år siden levde det i Nasaret en jødisk jente, Maria, på tolv-tretten år. Hun er ikke velkledd, men ser fattig ut. Hun bor sammen med familien sin, mor og far og kanskje flere søsken. En dag flykter opp i fjellene, og nabokvinnene blir rystet. Landet er okkupert, og kvinner har ikke lov til å gå utenfor byen, det vrimler av romerske soldater overalt.  Når hun etter flere måneder kommer tilbake har tydeligvis noe skjedd. Hun er gravid, og nabokvinnene tror at hun er blitt utsatt for noe voldelig. Uansett hvordan det har skjedd, er jenta med barn. Hva betyr det? Jo, hun har ingen Verdi som brud. Ingen vil ha henne. En mann gifter seg likevel med henne; - kanskje betaler hennes foreldre en høy brudepris, det vet vi ikke.

Mange år går, og jenta er blitt voksen. Hun enslig, enten er hun enke, eller hun er skilt. Hun har ikke annet å gjøre enn å følge den gutten som hun en gang satte til verden. Han har flere ganger vært avvisende til henne – hva har du med mitt å gjøre, sa han en gang til henne. Det gjorde henne vondt. Avvist av sin egen familie den gang han ble født, og avvist av gutten selv når han etter hvert forstår hvordan det hele henger sammen. Slik kjennes det i hvertfall ut for henne.

Tragisk ender det for hennes sønn. Hun bar ham fram i smerte og måtte ha hjelp av Josef for i det hele tatt å få lov til å leve i byen med en viss verdighet. Sønnen utvikler seg til å bli en politisk og religiøs opprører. Utstøtt han også, anklaget av myndigheter og dømt til døden.

Etter sønnens død tar en av hans venner seg av Maria. Johannes het han. Hun føler etter at Jesus er død, at det eneste håp hun har er å holde seg til sønnens disipler.

Blant disse disiplene vokser det med ett en utrolig historie om at hennes sønn, Jesus, ikke er død likevel. Selv blir den nå 45- årige Maria en del av de første som begynte å fatte tillit til den ufattelige historien om den 30-årige Jesus. Hans liv blant de fattigste i samfunnet, hadde skaffet ham et godt rykte blant folk flest på tross av hans egen bakgrunn og oppvekst.

Hun levde i en tid der folk ikke riktig visste hva de skulle tro om framtida.

I det miljøet hun nå var havnet var det åpenhet for det hun egentlig hadde å fortelle. Hun hadde et sterkt behov for å fortelle det som hadde skjedd den gangen hun var blitt med barn.

Hun regnet ikke med at noen trodde det hun hadde å fortelle – englehistorien om Gabriel, at det var Gud som var kommet til henne. Men det hun fortalte gjorde at hennes nye venner fikk satt sine opplevelser som de hadde hatt sammen med Jesus, i et nytt lys. De forstod mer av det han gjorde, etter at hun begynte å fortelle – frsto de mer av at han var Guds egen sønn. Hennes historie ble sett på som så viktig, at de som først skrev ned det de visste om Jesus, tok historien med. De som først trodde på Jesus, trodde også Maria.

Og de tok med fortsettelsen også, - det som handlet om fødselen i stallen, de tok med det om engelen og gjeterne, de tok med det om flukten til Egypt. Forfulgt var hun og hennes barn fra den gang barnet ble oppfattet som en trussel mot de styrende i landet.

Hva er det med Maria?

Den unge jenta som møter Gud? Som blir kalt til å bære fram verdens frelser?

Hun er et menneske med et hjerte – med plass til det hun umiddelbart ikke forstår. Hun tenker når hun hører gjeterne fortelle om Jesusbarnet, at hun vil ta vare på disse ordene i sitt hjerte. Selv om hun ikke forstod. Et hjertemenneske. Et menneske med plass for noe som er større enn henne selv. Et menneske som tenker: Han har den hele vide verden i sin hånd. Han har deg, og meg og alle, i sin hånd. Han har min fortelling i sin hånd, han har min historie, min oppvekst, det jeg har lyktes med og de jeg ikke har lyktes noe godt med – alt har han i sin hånd. Og Maria hadde funnet nåde hos Gud – slik kommer han også til oss i dag: Med nåde og kjærlighet.

Et hjertemenneske – det betyr også: Hun er et menneske med plass for det som er mindre enn henne selv. Hun har plass for et barn. Det er det største kall et menneske kan få: Har du plass for et barn? Kan du innstille deg på å bruke mer tid på barnet ditt enn på deg selv? Det ble Maria spurt om – en gang, og engelen som spør henne vet svaret: Maria – er et hjertemenneske, derfor svarer hun: Ja, jeg har plass for et barn.

Selv om jeg er alene. Ja, selv om Josef kom inn i bildet, er det tydelig at ryktet sier at han er kommet inn i bildet så sent at når barnet senere omtales av folk flest, kalles han Marias sønn, og ikke Josefs sønn, som det ville være naturlig å si hvis alt var som det skulle være.

Maria budskapsdag – det er dagen da vi lærer at alt ikke er som det skal være med med Maria og med Jesus. Det var ikke så greit.

Men nettopp når det ikke såg greit ut for Maria, ble hun oppsøkt av Gud. Gud visste at Maria var slik skrudd sammen at hun kunne høre hans stemme.

HVORDAN SKAL VI TOLKE DETTE? HVA BETYR DETTE SOM SKJER 9 MND. FØR JUL?

Tre korte punkt:

1. GUD – det er Han som har lagt evigheten ned i menneskenes hjerter. Og han kommer gjennom Maria-fortellingen, som vi har lest i dag, for å bekrefte det – menneskene hører det evige til. Hva det innebærer, det vet vi ikke mye om. Det er større enn oss. Hans tanker er større enn våre tanker. Maria tenkte: OK, jeg har lært av mor og far at Gud har en plan for oss. Er det Guds plan at jeg skal dele den gode himmelen med all verden, så er det greit for meg. Han kommer. Maria tar mot. Han kommer til oss – vi tar i mot. I tro og gjennom våre tradisjoner, som dåpen, tar vi i dag imot ham – verdens frelser.

2. Det andre er dette: Maria viser oss at fra denne dagen er det mer sammenheng i det som skjer i livet, enn vi kanskje har tenkt til nå. Maria var en type som tenkte at når jeg møter et menneske på min vei, så er det en mening med det. Maria var vant til å tenke: Hva kan det være med dette menneske i dag som gjør at jeg skal møte henne eller ham? Er det noe jeg skal gjøre, er dette møtet et veikryss i mit liv – er det signaler her som viser at Gud vil meg noe?

Og Maria tenker: Et møte med en engel er også noe å ta vare på og være obs på. Hva er det i dag da, etter som en engel kommer inn til meg, tenker Maria – eller kanskje hun drømmer. Uansett var det sikkert naturlig for henne. Selv om hun selvsagt også ble forundret og litt redd ved å se den skinnende Gabriel denne dagen. Derfor sier engelen: Vær ikke redd, Maria. Og Maria skjønner: Det er en sammenheng jeg skal se etter og være obs på, det er en oppgave som Gud har for meg.

3. Det tredje er dette: Tanken om meningen og sammenhengen i tilværelsen er forankret i , eller: har sin kilde i Guds tanke og drøm. Det er som om jorden får tilført en ny drøm etter Maria budskapsdag. Engelen sier: Du har funnet nåde hos Gud. Og slik blir Maria begynnelsen på en ny kongerekke, om vi kan si det slik. Ikke rart tradisjonen kaller henne "himmeldronningen". Hun skal være mor til en drøm om ro og fred for en prøvet menneskehet. En drøm om at noe skal overleve selv om alt annet går til grunne. Jesus skal ved sin død og sin opstandelse bringe noe helt nytt – noe som aldri før er tenkt, noe som aldri før er hendt. Tilgivelse for synder og evig liv ved hans kors. Så stort og så nådig for mennesket!

Når hun står under korset og ser sitt barn, sin sønn dø, knuses i midlertid alle drømmer. Alt hun trodde på, ble ødelagt.

Men snart tok drømmen seg opp igjen. Slik det kan gjøre også for oss.

I det miljøet som grodde fram i dagene etter Jesu død – fikk hun klarhet – og displene fikk klarhet – så de hjap hverandre, og siden har nye mennesker stadig fått denne klarheten. Drømmen lever, troen lever. Og vi kan bryte ut, slik Maria sang etter at han forsto hvor stort de var det hun hadde fått være med på: Jeg vil gjøre mitt liv til en lvsang for deg ...

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Maria budskapsdag Storfosna 2009

Kveldsgudstjeneste

MARIA BUDSKAPSDAG, Storfosna 2009

Ørland kirke, 29.3.09

Salmer

331 – Kom, kom og hør

Dåp – 354 Milde Jesus 1-2+3

Kollektbønn – Tekstlesning: Luk. 1, 26-38

119 – Vi synger med Maria

---

088 – Jeg vil gi deg, o Herre, min lovsang

430 – Kristus , konge, du regjerer

429 – Bli med, bli med til livet

274 – Himlens konge vil vi prise

MARIA BUDSKAPSDAG:

Tekstlesning

For omkring 2000 år siden levde det i Nasaret en jødisk jente på tolv-tretten år. Hun er ikke velkledd, men ser fattig ut. Hun bor sammen med familien sin, mor og far og kanskje flere søsken. En dag flykter opp i fjellene, og nabokvinnene blir rystet. Landet er okkupert, og kvinner har ikke lov til å gå utenfor byen, det vrimler av romerske soldater overalt.  Når hun etter flere måneder kommer tilbake har tydeligvis noe skjedd. Hun er gravid, og nabokvinnene tror at hun er blitt utsatt for noe voldelig. Uansett hvordan det har skjedd, er jenta med barn. Hva betyr det? Jo, hun har ingen Verdi som brud. Ingen vil ha henne. En mann gifter seg likevel med henne; - kanskje betaler hennes foreldre en høy brudepris, det vet vi ikke.

Mange år går, og jenta er blitt voksen. Hun enslig, enten er hun enke, eller hun er skilt. Hun har ikke annet å gjøre enn å følge den gutten som hun en gang satte til verden. Han har flere ganger vært avvisende til henne – hva ha du med meitt å gjøre, sa han en gang til henne. Det gjorde henne vondt. Avvist av sin egen familie den gang han ble født, og avvist av gutten selv når han etter hvert forstår hvordan det hele henger sammen. Slik kjennes det i hvertfall ut for henne.

Etter sønnens død tar en av hans venner seg av kvinnen. Johannes het han. Dette bekrefter antagelsen om at hun er utstøtt av sin egen familie, og at det eneste håp hun har er å holde seg til sønnens disipler.

Blant disse disiplene vokser det med ett en utrolig historie om at hennes sønn ikke er død likevel. Selv blir den nå 45- årige kvinnen en del av de første som begynte å fatte tillit til den ufattelige historien om den 30-årige Jesus. Hans liv blant de fattigste i samfunnet, hadde skaffet ham et godt rykte blant folk flest på tross av hans egen bakgrunn og oppvekst.

Hun levde i en tid der folk ikke riktig visste hva de skulle tro om framtida.

I det miljøet hun nå var havnet var det åpenhet for det hun egentlig hadde å fortelle. Hun hadde et sterkt behov for å fortelle det som hadde skjedd den gangen hun var blitt med barn.

Hun regnet ikke med at noen trodde det hun hadde å fortelle. Men det hun fortalte gjorde at hennes nye venner fikk satt sine opplevelser som de hadde hatt sammen med Jesus, i et nytt lys. De forstod mer av det han gjorde, etter at hun begynte å fortelle. Hennes historie ble sett på som så viktig, at de som først skrev ned det de visste om Jesus, tok historien med. De som først trodde på Jesus, trodde også Maria, i hvert fall trodde de det meste av det hun sa.

Og de tok med fortsettelsen, - det som handlet om fødselen i stallen, de tok med det om engelen og gjeterne, de tok med det om flukten til Egypt. Forfulgt var hun og hennes barn fra den gang barnet ble oppfattet som en trussel mot de styrende i landet.

Hva er det med Maria?

Et hjertemenneske – det betyr også: Hun er et menneske med plass for det som er mindre enn henne selv. Hun har plass for et barn. Det er det største kall et menneske kan få: Har du plass for et barn? Kan du innstille deg på å bruke mer tid på barnet ditt enn på deg selv? Blir hun spurt – en gang, og engelen som spør henne vet svaret: Maria – er et hjertemenneske, derfor svarer hun: Ja, jeg har plass for et barn.

Maria budskapsdag – det er dagen da vi lærer at alt ikke er som det skal være med med Maria og med Jesus. Det var ikke så greit.

Men nettopp når det ikke såg greit ut for Maria, ble hun oppsøkt av Gud. Gud visste at Maria var slik skrudd sammen at hun kunne høre hans stemme.

HVORDAN SKAL VI TOLKE DETTE? HVA BETYR DETTE SOM SKJER 9 MND. FØR JUL?

Tre korte punkt:

1. GUD – det er Han som har lagt evigheten ned i menneskenes hjerter. Og han kommer for å bekrefte det – menneskene hører det evige til. Hvordan og hva det innebærer, det vet vi ikke mye om. Det er større enn oss. Hans tanker er større enn våre tanker. Maria tenkte: OK, jeg har lært av mor og far at Gud har en plan for oss. Er det Guds plan at jeg skal dele den gode himmelen med all verden, så er det greit for meg. Han kommer. Maria tar mot. Han kommer til oss – vi tar i mot.

2. Det andre er dette: Maria viser oss at fra denne dagen er det mer sammenheng i det som skjer i livet, enn jeg har tenkt til nå. Maria var en type som tenkte at når jeg møter et menneske på min vei, så er det en mening med det. Maria var vant til å tenke: Hva kan det være med dette menneske i dag som gjør at jeg skal møte henne eller ham? Er det noe jeg kan gjøre for deg? Skal jeg lytte i dag, til historien som dette mennesket forteller. Eller kanskje det er slik at jeg skal møte dette mennesket idag fordi jeg bærer på noe tungt eller noe gledelig som jeg må få sagt. Møter er alltid gjensidige. De er til for meg og for deg.

Og Maria tenker: Et møte med en engel er også noe å ta vare på og være obs på. Hva er det i kveld da, etter som en engel kommer inn til meg, tenker Maria – eller kanskje hun drømmer. Uansett var det sikkert naturlig for henne. Selv om hun selvsagt også ble forundret og litt redd ved å se den skinnende Gabriel denne kvelden. Derfor sier engelen: Vær ikke redd, Maria. Og Maria skjønner: De er en sammenheng jeg skal se etter og være obs på.

Når hun står under korset og ser sitt barn, sin sønn dø, knuses i midlertid alle drømmer. Alt hun trodde på, ble ødelagt.

Men snart tok drømmen seg opp igjen. Slik det kan gjøre også for oss.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Langfredag Storfosna 2009

Påskegudstjenester

Storfosna Langfredag kl. 10.30
128 Se, vi går opp til Jerusalem
150, 1, 2, 3-4 O hode høyt forhånet
----
951 Litaniet
191 Han er oppstanden

Påske – eller på hebraisk PESAH – en er av de tre høytidene da folket er på vandring/pilegrimsreise til Jerusalem. En fest der jødene minnes at Gud hjalp folket ut fra Egypt. Exodus- utgang, 2. Mos.

På Jesu tid var festen utviklet seg til å bli en stor familiefest. Det var vår. Det hørte med til forberedelsene å rydde ute og inne, kokekar og kjøkkenutstyr skulle renses, folk som bodde i Jerusalem forberedte seg på å ta imot besøk fra familie og venner som kom fra andre steder rundt omkring i landet og fra utlandet. De skulle hjem til påske, eller de skulle uansett til Jerusalem – Guds by. Familiene samlet seg og man gikk gjennom et familierituale og hadde en stor fest med mat og drikke. Alt hadde sin bakgrunn i Guds store og underfulle inngripen da folket for lenge siden var på vei ut fra det som ble fangenskap og slaveforhold under Faraoer som ikke kjente til jødenes bakgrunn og deres første tid i Egypt hvor de var til velsignelse for egypterne.

Befrielse – var altså stikkordet for familiesamlingen, befrielse fra nød og slaveri. Særlig fordi de politiske forholdene var vanskelige for jødene, ble påsken en tid der assosiasjonene ofte gikk nettopp til slavetiden. Dermed var det duket for uroligheter, og romerne var i høyeste beredskap, og var opptatt av om de jødiske lederne maktet å holde orden i egne rekker. Det var altså i en stemning av religiøst håp og politiske forventninger at påske ble feiret.

Dette var også situasjonen og stemningen for Jesus og disiplene hans denne påsken i Jerusalem. I går kveld, Skjærtorsdag, hadde han tatt plass ved bordet og utferden fra Egypt skulle minnes og gjentas.

Rundt dette bordet gjenfortelles historiene. Historien om exodus - utgangen. Det fortelles og gjentas: Hvor skjedde det hen? Når skjedde det? Hvem som var med? Det var våre forfedre og slektninger, våre familier, de som levde før oss.

Men så er det slik at når Jesus går ut i natten Skjærtorsdag kveld – da de hadde sunget lovsangen, som det står, så endres historien om utgangen totalt. Jesus viser seg å være den som Gud hadde sendt, - som det nye påskelam.

Den flukten som skjedde fra Egypt var et forspill til noe som var enda større for mennesket: Det skal en gang skje, ja, tider skal komme, ble det sunget i det gamle Israel. Tider skal komme – da alt skal bli nytt. Slik ble det sagt av de gamle, sier Jesus, men følg med nå, for nå er himmelriket nær. Ikke før, men nå! Ikke se bakover, men framover. Sier Jesus. Nå, nå, nå , det er Jesu ord og budskap. Nå skjer den nye utgangen. Utgang fra døden, utgang fra det som var.

Langfredag er fortellingen om det nye påskelam.

Det nye påskelam blir hentet og ført fram. Et offer, som ikke før er sett i denne verden, ble ført fram: Jesus peker på seg selv, og sier: På gresk: ego eimi – de betyr: Jeg er den jeg er! Hvem var det som før hadde sagt dette? Jo, Gud, Herren, han som førte folket ut fra Egypt sa da Moses ble bedt om å legitimere seg for folket sitt: Si til folket ditt, Moses, at Jeg er, har sendt deg.

På denne dag, i Jerusalem år 33, møtes fortid og framtid på en ny måte. Fortellingene får nytt innhold og ny aktualitet. Ikke lenger var det Moses og Farao og kun Israelsfolket som gjaldt: Her handlet det om alt folket – som Lukas uttrykker det i starten av sin fortelling om Jesus. Og "hele folket" – er også uttrykket ypperstepresten Kaifas bruker når han uten å vite det forutsier det som skal skje med Jesus.

Perspektivet åpner seg, det utvider seg med Jesus i påsketider år 33. En ny utgang. Utgang fra døden for en menneskehet underlagt dødens og syndens lov. Det er det nye! Og derfor må det skje.

På tross av det han ser rundt seg av svik og unnfallenhet. Han ville gjøre det.

Når han blir korsfestet, deler livet og historien seg i et før og et etter.

Da Isralesfolket flyktet over Sivsjøen ledet av Moses, delte havet seg, leser vi i bibelhistorien. Når Jesus korsfestes, løfter han hendene til hver sin side, slik peker den ene hånden bakover og den andre framover. Slik deler livet seg i et før og et etter. Hele vår historie deler seg.

Vi hadde en diskusjon for få måneder siden om det i grunnskolens lærebøker skulle innføres en ny måte å uttrykke årstall på: Skulle det hete 2009 etter vanlig tidsregning, eller kunne skoleelevene fremdeles få lov til å si "2009 e. Kristus". I vår tros- kulturhistorie står uttrykket f. Kr. og e. Kr. for mer enn en måte å uttrykke årstall på. F. og e. Kr. symboliserer selve sentrum, eller nerven i vår tro på Kristus: Nemlig at det med ham kommer et brudd og en overgang, en ny retning, en ny bevegelse – nemlig: Fra døden til livet! Universet er berørt, hele naturen, alt hav og alle himler, alt levende og alt som ikke rører på seg – er berørt.

Et voldsomt syn kommer for oss: Fra denne dagen går lnjen fram mot søndagens store under. Alt skal begynne å vokse, alt skal grønnes som om våren, et nytt lys skal skinne. Nytt vann skal fylles i alle elver.

Et nytt liv i alle hjerter. Og tilgivelse for alle synder.

Når Kristus feirer sin siste påske gir han sitt liv. Det påskelammet som ble kjøpt på markedsplassen, hadde ikke den betydningen. Omsetningen av påskelam i Jerusalem mangedoblet seg hver påske i forhold til det som var vanlig for ei helgl Men dette var påskelam som hørte de gamle fortellingene til. Den nye fortellingen handlet om det påskelammet som ble ført for domstolen, forhørt, dømt som opprører, korsfestet etter den tidens praksis.

Akkurat da det skjedde kom et mørke over hele landet (Mt 27,45). Og Matteus forteller om jordskjelv og at fjelll revnet (Klippe, du som brast for meg). Det betyr at all naturen ble berørt. En ny skapelse var i gang.

En ny skapelse med konsekvenser for deg og meg – for oss.

Slik åpner det seg en ny framtid for oss. Mennesket, du og jeg er bestemt til å høre himmelen til, og får himmelen i gave. Av nåde. Ikke fordi vi har fortjent det.

Dette er Jesu nye fortelling der vi er involvert. Ikke bare våre forfedre er med i fortellingen, ikke bare de første som opplevde Jesus ansikt til ansikt. Men det er kristentroens mest sentrale ide, at det skjer her og nå igjen, og igjen. Det repeteres og gjøres nærværende for oss.

Det legges i våre hender og våre hjerter. Det er livets pant vi får, fordi han dør, får vi livet. Ikke noe mindre.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

4. s. etter pinse Luk. 15, 1-10 Austrått

4. s. e. pinse

Luk. 15, 1-10

Austrått kapell

763 Den blomstertid nå kommer

620 Vi samles til dåp i din kirke på jord

331 Kom, kom og hør

--------

335 O Jesus åpne du mitt øye

766 I denne fagre sumars tid

Velkommen til gudstjeneste i Austrått kapell. Jeg skal ha en litt grundig innledning i dag. Så får jeg heller holde en litt kortere preken siden i gudstjenesten.

Jeg vil først fortelle litt om bakgrunnen for dette kirkebygget – fordi jeg kommer litt tilbake til dette også senere i gudstjensten i dag.

Dette spesielle rommet vi nå er i stammer fra omkring 1150. I dag er den integrert i Ove Bjelkes nybygg fra midt på 1600-tallet. Men den sto en gang alene, og var en type privatkirke – som ikke var så uvanlig på store gårder i de første århundrer i det nye, kristne årtusen. Det var på 1100-tallet at kristendommen fikk fotfeste i landet. Den gamle tro på de mange guder, måtte vike for troen på KviteKrist, som viste seg som den sterkeste. KviteKrist kunne forandre sinnet, måten å tenke på hos mennesket. De gamle offerhandlinger hadde til hensikt å endre gudenes innstilling til verden og menneskene. At det er slik forstår vi når vi vet at Odin opprinnelig betyr "den som er rasende" –fordi han ble forbundet med lyden av vind og storm. (Bang, s. 6)

KviteKrist derimot – forenet to nye perspektiv på livet: Han seirer over døden til beste for mennesket, og han utgjør forbildet til å leve et liv til beste for medmennesket. Dette var nye tanker for mennesker som var preget av den norrøne religion. Nye tanker, for de av våre forfedre som hadde møtt den nye tro enten fordi de selv hadde reist utenlands og hadde vært i de store middelalderkatedralene i søreuropa, eller de hadde møtt representanter for KviteKrist her hjemme. Og så viktig og så fornyende for samfunnet var dette, at nye Gudshus ble reist rundt omkring i hele vårt gamle land: Og så også her på Austrått.

Det er i denne tradisjonen vi står den dag i dag. KviteKrist er fremdeles den levende Guds sønn, som kommer oss nær, og som ber oss bli mennesker som lever for andre, å gå inn i den prosessen det er å endre vår livsinnstilling, slik de første norske kristne gjorde, Dette starter i dag som den gang, med å bøye seg for denne Krist og stille vårt liv åpent for ransakelse – i det vi bøyer våre knær og bekjenner vår synder. Ved dette ba han, Kristus, mennesker den gang, og oss i dag, gjøre opp vår sak med hverandre og med vår Gud.

Syndsbekjennelsen er starten på den gode prosess – å integrere Guds gode tanker i vårt indre. Dette var starten på den nye tro, inngangen til det nye gode fellesskap med Gud.

---------

La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder. slik de gamle gjorde det på dette Guds sted, slik gjør vi det fremdeles:

-----------

Teksten

I disse tekstene ligger selve det kristne i kristendommen. Det er blitt sagt: "Om hele vår Bibel var gått tapt, men dette ene blad i vår Bibel ble bevaret, så ville likevel denne ene siden vært mer verdt enn alle store tenkeres og dikteres verker."

"Fra denne ene siden i vår Bibel lyser det så ubeskrivelig varmt og klart dette ene: Frelserens kjærlighet til den ene."

Vi må jo si: Jesus samler hele budskapet sitt og sin gjerning om dette. Her ser vi så klart: De to som hører i hop: Gud og mennesket!

Slik har det vært – fra begynnelsen: Vi er skapt til samfunn med ham/fellesskap, være sammen med – knyttet til, vi passer sammen!

Vi har våre ansikter vendt mot himmelen, vi er oppreiste mennesker – mot bakken står vi med føttene, og hodet er reist mot himmelen. Vi er ikke, som en har sagt et sted – Vi er da ikkje kyr som går med nasen mot jorda."

Nei, vi hører sammen med Gud. Oppreist – himmelvendte!

Dette var noe av det merkelige og estetisk vakre i den nye tro som kom til Norge tidlig i forrige årtusen. Gud og mennesket hører sammen. Det himmelvendte mennesket, det opreiste mennesket – det hadde verdi – skapt i Guds bilde.

Mamma hvor var jeg, før jeg ble født, og før jeg kom inn i din mage. Har jeg vært ingenting, svar om du kan, det går da ikke an?

Lille Ole, du var i Guds tanke. Der var du alltid tror jeg,
helt fra den dagen da du ble født har han lenget etter deg.

… tenkte han på, ditt godt humør og ditt smil.

Så vet vi også at det som hørte sammen, det brøt mennesket ned, forholdet ble ødelagt – grunnleggende. Noe kom bort, noe kom på ville veier.

Dette synger vi da ofte om i en salme: Leid milde ljos … eg ville leva sjølv, var stolt og strid, og stor i mod, å gløym den dårskaps tid.

Dan Andersson: "som en tiggare står jag, o Gud, vid din port, og blodrosor veksa på stigen jag gått".

Det var et ærlig menneskes innrømmelse av sin situasjon. Og noe av det som var så typisk for Dan Andersson, var at han var så urolig av seg, hans sjel vibrerte så å si, i angst, i søken, i første omgang bort fra det han hadde lært hjemme, men senere i livet, tilbake til barnetroen – som når han skriver om sine forsøk på andre løsninger, enn Kristi nåde: Han hadde prøvd de indiske gudene, men konkluderer slik: "Den börda jag sen länge bär, den lättas blott av nåd". Altså, det jeg strever med, det finner sin løsning når Gud kommer med sin nåde.

Dette er erkjennelsen av at noe ikke er som det skal være mellom de to som hører i hop – og for noen mennesker fører dette til uro, et indre trykk, som – lättas blott av nåd – det er bare nåden som kan lette trykket. Den grunnleggende forstyrrelsen, og uro – kommer av at avstand har oppstått mellom de to som hører i hop.

Og denne uro gir seg forskjellig utslag – noen skyver slike tanker unna, dette er umoderne, eller atter andre: De begynner å søke etter Gud, leser om andre religioner, fordyper seg i filosofi og litteratur – og prøver å finne svar på de store filosofiske spørsmålene – vi har kanskje litt av dette i oss alle sammen – noen ganger legger vi spørsmålet om Gud, vekk, andre ganger er vi i de religiøse hjørnet. Vi søker etter Gud.

Men fortellingene i dag sier oss at det er Gud som leter. Jeg synes det er mye trøst i akkurat det. HAN leter uten å bli trøtt, og uten å gi opp.

Han, gjeteren, forlater de 99 for å lete etter den ene.

Hun, husmoren, leter i hele huset etter det ene pengestykket som hun har mistet.

Det er bildet vi får av Gud i dag. Den Gud som søker. Og det er bildet av han eller hun som blir glade og steller i stand til fest og selskap når den ene er funnet.

Det kristne i kristendommen. Hva er så det?

Det er dette: Gud er den som sender Kristus for vår frelse. Til jord blir Kristus sendt for å lete opp og frelse det som var kommet bort.

Vi tror ofte at kristen tro handler om det vi kan prestere og gjøre, det vi kan klare og tro. Men aller mest handler det om det han gjør for oss.

SÅ vil det følge naturlig, at den kjærlighet Gud viser mot oss, skal vi også vise mot hverandre. Dette er revolusjonerende. Det kan endre samfunnet fremdeles. I dette budskapet finnes den dag i dag, 1000 år etter at det kom hit første gang, kraft og inspirasjon til det gode liv og til den gode framtid.

Amen.

Julegrantenning på Brekstad 2009

Julegrantenning i regi av Ørland barne- og ungdomskorps - sted: Utenfor Ørland rådhus

Brekstad 29. nov. 2009

Kjære alle som er samlet her på torget i dag: Vi skal tenne julegrana som vi har gjort det mange år før. Julegata er pynta med nye, fine stjerner. Her er korps, her er .......

Takk for alle som er med på å skape den første, begynnende julestemningen hos oss. Med julegrana tent går vi inn i adventstida og jo nærmere vi kommer 24. desember, desto mer kjenner vi på oss at noe er i ferd med å skje, det er noe som kommer.

Hvis vi tenker oss om, så er det en rar tradisjon vi er med på nå. Vi har hentet et tre fra skogen. Satt det opp på torget her. Vi har bedt korpset komme for å spille, så synger vi og går rundt dette treet mens vi holder hverandre i hendene.

Lurer på hva dette treet selv tenker:

- Hvorfor står jeg her?

- Hva gjør alle disse menneskene her?

- Hvor kommer lydene fra?

- Kommer jeg noen gang tilbake til dit hvor jeg kom fra?

- Hvorfor ble jeg egentlig sagd ned og kjørt hit?

- Hvorfor begynner folk å gå rundt og rundt meg?

Treet vårt lurer, kan vi svare?

Kanskje kan vi ikke svare? Det er ikke alltid at det finnes svar som er til å forstå. Det er ikke alltid vi har ord som er dekkende for hva det hele handler om.

Men la oss likevel ta som utgangspunkt at dette treet og den situasjonen vi er i nå, si oss noe om livet, skal hjelpe oss til å se noe som har med livet og hverdagen å gjøre.

I LIVET VÅRT er det alltid noe som er godt og så er det alltid noe som ikke er så godt. Derfor har vi i språket vårt laget noen ordpar som vi ofte sier samtidig og setter ved siden av hverandre f. eks. smil og gråt, søtt og surt, lyst og mørkt, fred og krig, nærhet og avstand, varme og kulde.

Julegrana vår kan hjelpe oss til å tenke over hva dette kan bety. Den har opplevd både smerte og gelde.

Den har opplevd å bli avsagd, dyttet, flyttet, kjørt av gårde uten å vite hvor det skal ende.

Å være i en ambulanse kan være noe av det samme: Du er blitt svakere, du blir kjørt av sted, og vet ikke hvordan ting skal gå til slutt.

Treet her er blitt rykket opp fra der det følte seg hjemme i skogen. Kanskje har noen av oss hatt den følelsen også en gang eller to eller tre?

Her blir treet stående alene om natta, om ikke lenge blir det forlatt. Om fire-fem uker har vi ikke bruk for det lenger. Kjenner vi den følelsen også?

Men så er historien om treet, også en historie om å bli tatt vare på. En historie om noen som brød seg om det, og plasserte det på hedersplassen. Midt på torget, midt mellom husene som forteller om et ordnet samfunn og om gjestfrihet. Tinghus, rådhus og hotell - .

Og pyntet blir treet, med lys, så det skal bli sett og så det skal lyse for oss. Og vi syng: Du grønneglitrende tre, god dag. Velkommen du som vi ser så gjerne.

Det er også menneskelivet på sitt beste: At noen tar vare på meg når jeg trenger det. Ikke noe er så stort og godt for et barn, som når en voksen ser det. Forstår dets tanker og svarer med respekt. Da skapes en trygghet som blir værende livet gjennom. Det er viktigere enn en julegave i året.

Treet: På en søndag ettermiddag å få lov til å stå her, blant oss og bli tatt i mot og omfavnet. For det er jo det det er: Å ta hverandre i hendene og gå med ansiktet mot treet, er samtidig å åpne favnen mot det som står her foran oss.

Et barn vi kjenner godt ble en gang født til jord. I Betlehem var ikke gjestfriheten så påtagende stor, selv om folk sikkert hadde gode forklaringer. På tross av godt synlig graviditet, ble Maria henvist til stallen. Dette lærer livet oss: Vi kan velge å åpne våre dører, eller vi kan velge å henvise til en annen dør.

Da barnet var født, måtte den nystiftede familien med mor, far og barn, flykte til et fremmed land for å overleve. Først da den uforstandige kong Herodes var død, kunne de reise hjem igjen.

Adventstiden er etterankens tid. Og først og fremst synes jeg vi skal tenke over dette: Hva kan jeg gjøre for å bli venn med en som ikke har så mange venner? Hva kan jeg gjøre for at noen skal føle seg ivaretatt? Ofte misfortår vi mennesker dette med jula: Vi tror de handler om å få. Men aller mest handler det om å gi av seg selv. Å åpne en dør, og å ta vare på.

Velsignet adventtid!

Andakt Dåpsgudstjeneste i desember 2009

Dåpsgudstjeneste

Tekst: "Søndag etter jul" , Luk. 2, 25-38 Opplegget blir slik:
Gudstjeneste Ørland kirke 13. des. 09 kl. 11.00
Preludium Inngangsprosesjon med dåpsbarn etc.Velkomst og lystenning.1. Tenne adventslys.
02 i Salmer 1997: Tenn lys. Tre vers.2. Bønn (fra keltisk gudstjeneste)
La oss be til Gud. Vi bruker en keltisk bønn:

Gud, vår Skaper og Far:

Det er du som får solen til å skinne
og isen til å glitre.
Du får elvene til å flomme
og laksen til å springe. Din kyndige hånd får nøttetreet til å blomstre
og kornet til å gyldne.
Din Ånd skaper fuglenes sanger
og bienes summing.

Du Guds Sønn, gjør et mirakel for meg:
forandre mitt hjerte.
Du som med ditt blod frelser menneskeheten,
renvask mitt hjerte.

Ditt skaperverk
er en million vidunderlige mirakler,
vakre å beskue.

Jeg ber deg kun om ett mirakel til:
gjør min sjel vakker.3. Dåp
- 354 1-2.

Budskapet som forandret verden

Et barn er født, ei jente, Selma Lovise, etterlengtet og elsket. Hver sekund fødes tre nye barn til denne verden. Litt rart å tenke på. Hvert barn er unikt, og de forskjellige barn som fødes vokser opp under forskjellige forhold.

For ca 2000 år siden ble et guttebarn født som forandret verden. Fortellingene om han, bredte seg ut over hele verden inntil denne dag. Enda i dag introduseres han for nye folkeslag og nye mennesker. Dette barnet som vi snart skal feire og han som ble født i en stall i Betlehem.

Det er Jesus Kristus. Det er han som vi daterer våre dager etter.

Vi er i adventstiden, snart er det jul, 1. juledag, 2. juledag, senere går vi mot fastetid og påske. Ser du hvordan års-hjulet tar oss med rundt og forteller historien om Jesus dag for dag, år for år. Til og med fotballkampen da Norge slo Brasil i VM, dateres etter Kristi fødsel. Så viktig er han vi vår kultur. Og da kan det være aktuelt å spørre:

Hva handler det egentlig om dette med Jesus? Da er vi i nærheten av spørsmålet om lys og skygge i våre liv. Et fenomen som vi kanskje ikke reflekterer over så ofte. La oss gjøre det nå:

Disse motsetningene har menneskene alltid strevd med- i alle år har det vært slik. Vi har strevd med konsekvensene av at våre liv er en eksistens mellom disse to: Mellom det vi gleder oss over og lengter etter pdes. og pdas det vi helst ikke vil ha, men som er der og som skaper smerte.

Konsekvensene er f. eks. krigen, konfliktene, eller det er naturen som slår tilbake på oss fordi vi ikke klarer å sette noe annet i sentrum enn vår egen utvikling og vekst, vår egen rikdom. Derfor blir tilværelsen og livet: Søtt og surt, lyst og mørkt, nærhet og avstand, kjærlighet og hat, varme og kulde, fattig og rik, sulten og mett. Vi er det delte mennesker på en delt jord.

Når Jesus ble født kom han fra himmelen, med lys og ikke noe mørke, med varme og ikke noe kulde, med kjærlighet og ikke noe hat. Han er det hele mennesket.

På tross av at han er det hele mennesket, så dør han vår død. Men så mye liv er det i Jesus Kristus, at døden ikke kan holde på ham. Han reiser det delte menneske opp, han gjenoppretter og forener.

Det var dette engelene sang om: "Det er født en frelser i Davids stad".

Jesus har de omvandlende kreftene i seg. Livet sterkere enn døden, lyset sterkere enn mørke, freden sterkere enn konflikten, tilgivelsen sterkere enn det uforsonlige. Til vår verden er det altså født et barn med fred og framtid i seg.

Dåpen er å bli knyttet til dette barnet. Det er å bli knyttet til det livet som er helt.

Jesus ble selv båret inn i templet. Den dagen det skjedde, møttes det delte og det hele, det gamle og det nye, og det skjedde ved at en gammel mann som het Simeon var i templet samtidig med Jesusbarnet. Han var blitt lovet av Gud at han ikke skulle dø før han fikk se det nye barnet. Og etter som han fikk se Jesus-barnet denne dagen, sa han plutselig:

29 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,

slik som du har lovet.

30 For mine øyne har sett din frelse,

31 som du har beredt for alle folks åsyn,

32 et lys til åpenbaring for alle mennesker

og ditt folk Israel til ære.»

Det var en kjent sak i hele Israel, at en gang skulle Gud la en frelser bli født. Og Simeon var den gamle som møtte den nye.

Slik er en hver søndag og en hver dåp, og en hver nattverdhandling også at det gamle, det som har vært, møter det nye og det livet som er helt. Det livet som skal vare.

Tenk at dette hender oss i dag. Og vi kan si som Simeon: Mine øyne har sett din frelse. Mine øyne har sett det nye berøre Selma Lovise.

- Dåpshandling
- 354, 34. Solosang (?) (Ved Maria. Jeg tar meg av dette) Ev. direkte til pkt. 5.5. Bønn6. Tekstlesning Luk. 2, 25-38

21 Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.

Jesus blir båret fram i tempelet

22 Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. 23 For det står skrevet i Herrens lov: Alt førstefødt av hankjønn skal være viet Herren. 24 De skulle også bringe det offeret som Herrens lov påbyr: et par turtelduer eller to dueunger.

25 I Jerusalem bodde det en mann som het Simeon. Han var rettskaffen og gudfryktig og ventet på Israels trøst. Den hellige ånd var over ham, 26 og Ånden hadde latt ham få vite at han ikke skulle se døden før han hadde sett Herrens salvede. 27 Nå kom han til tempelet, ledet av Ånden. Og da Jesu foreldre kom med barnet for å gjøre med ham som skikken var etter loven, 28 tok Simeon barnet opp i armene sine. Han lovpriste Gud og sa:

Simeons lovsang

29 «Herre, nå lar du din tjener fare herfra i fred,

slik som du har lovet.

30 For mine øyne har sett din frelse,

31 som du har beredt for alle folks åsyn,

32 et lys til åpenbaring for alle mennesker

og ditt folk Israel til ære.»

33 Hans far og mor undret seg over det som ble sagt om ham. 34 Og Simeon velsignet dem og sa til hans mor Maria: «Se, han er satt til fall og oppreisning for mange i Israel, og til et tegn som blir motsagt 35 – ja, også gjennom din egen sjel skal det gå et sverd. Slik skal de tanker mange bærer i hjertet, komme for dagen.»

36 Det var en kvinne der som var profet, Anna, Fanuels datter, av Asjers stamme. Hun var høyt oppe i årene. Som ung hadde hun vært gift i sju år 37 og hadde siden levd som enke til hun nå var åttifire år. Hun forlot aldri tempelet, men tjente Gud i faste og bønn natt og dag. 38 I samme stund kom også hun fram og lovpriste Gud, og hun fortalte om barnet til alle som ventet på frihet for Jerusalem.

7. Salme 64 En krybbe var vuggen8. Kunngjøringer. Takkoffer til menighetsarbeidet. Posene sendes rundt umiddelbarn etter kunngjøringer.
(Spille noe musikk.)9. Kirkebønn med menighetssvar. "Det ber vi deg om vår Gud og Far".
ALLE: Herre, hør vår bønn)10. Salme før nattverd: 1 Folkefrelsar til oss kom11. Salme under nattverd: 5 Gjør døren høy12. Takkebønn13. Salme: 10 Til høgtid no seg samle14. Velsignelse
La oss prise Herren etc.3x3Postludium

Preken 2009

Maria budskapsdag Ørland 2009

Maria budskapsdag Storfosna 2009

Langfredag Storfosna 2009

4. s. etter pinse Luk. 15, 1-10 Austrått

Julegrantenning på Brekstad 2009

Andakt Dåpsgudstjeneste i desember 2009

Avanserte innstillinger