Preken 2008
Nyttårsdag 2008 Ørland
Ørland kirke 1. jan. 2008
"Ressurser utenom det vanlige"
Salme 103, 13-18
13 Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. 14 For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv. 15 Menneskets dager er som gresset, mennesket er som blomsten på marken. 16 Når vinden farer forbi, er den borte, stedet den stod på, vet ikke mer av den. 17 Fra evighet til evighet er Herrens miskunn over dem som frykter ham. Hans rettferd når til barnebarn 18 når fedrene holder hans pakt og husker på hans bud, så de lever etter dem.
Hebr 13, 5b-8
For Gud har sagt: Jeg slipper deg ikke og svikter deg ikke. 6 Derfor kan vi tillitsfullt si: Herren er min hjelper, jeg frykter ikke.Hva kan et menneske gjøre meg? 7 Glem ikke deres ledere, de som talte Guds ord til dere. Tenk på deres liv og utgangen det fikk, og ta deres tro til forbilde! 8 Jesus Kristus er i går og i dag den samme, ja, til evig tid.
Mt 1, 20b-21«Josef, Davids sønn! Vær ikke redd for å ta Maria hjem til deg som din hustru. For barnet som er unnfanget i henne, er av Den hellige ånd. 21 Hun skal føde en sønn, og du skal gi ham navnet Jesus, for han skal frelse sitt folk fra deres synder.»
Preken
Nyttårsfeiringen med avslutningen på et år, og begynnelsen på et nytt, har fått et stor plass i alles bevissthet som noe viktig, med nesten noe religiøst over seg. Fortida skal regnskapsføres, det som hendte gjennom året skal repeteres, det er reprisenes tid i radio, fjernsyn og i avisene. Dermed er grunnlaget der for at det kan felles en dom over det som har vært. Deretter skal perspektivene for framtida tegnes opp. Og da ved hjelp av mer eller mindre holdbare prognoser og antagelser, ispedd litt astrologi og spådomskunst både når det gjelder det personlige og det samfunnsmessige. Avisene og ukebladene er fulle av dette.
Og midt i det hele skal vi som kristne leve våre liv i tro. Med utholdenhet og trass, mot alle odds skal vi holde fast.
Jeg forbinder lyden av kirkeklokker med tid som kommer og går. Når kirkeklokkene har slått jevnt de siste dagene, så er det som om vi blir minnet om at tiden hører Gud til, han har alt i sin hånd. "Han har den hele vide verden i sin hånd."
Men sannelig kan vi bli i tvil om det er sant. Etter et 2007 år med uro og stadige nyheter om terror, så kommer mordet på
Pakistans tidligere statsminister og opposisjonspolitiker Benazir Bhutto.
Og vi må spørre: Hvor er Gud i vår verden i dag?
Samtidig er disse internasjonale tingene bare en liten del av vår hverdag. Hver på vår måte forholder vi oss til vårt eget liv og vårt eget hjem og arbeidsplass. Også på dette området føler vi kanskje behov for en gjennomgang hver på vårt vis, og behov for å tenke gjennom hvilke ressurser vi har som kristne når vi skal møte vår egen og verdens fremtid?
Josef, Gud har et budskap til deg! Tross konvensjonene! Gi opp din stolthet og din motstand! Ta Maria hjem til deg!
Hvor vanskelig måtte det ikke ha vært for Josef. Hadde han egentlig så stor tro på Marias prosjekt – "et barn uten mann", "avlet ved den hellige Ånd" – er det som vi hører motstanden og tvilen hos Josef? Vi kan vel tenke oss Josefs ansikt svangerskapet gjennom. Ikke akkurat smilefjes! Kanskje til og med Maria ble smittet av Josefs depresjon – kanskje hadde heller ikke hun smilefjes i de 9 månedene det hele pågikk før fødselen.
Men det hele snudde seg da Josef og Maria fikk besøk i stallen – da ble historien som Maria hadde fortalt Josef, bekreftet av gjeterne og etter hvert også av vismennene.
De kom inn i stallen med troen og gleden som det største kjennetegn.
Alt fra begynnelsen var troen og gleden der som grunnleggende tilstand eller skal vi si kraft- på Betlehemsmarkene. Det var ikke en glede som bunnet seg i at gjeterne eller vismennene som privatpersoner hadde fått ett eller annet stort eller at de er blitt rike. Det var en glede grulagt på en tro som var der i utgangspunktet, før englene brøt inn i mørket på underfullt vis. Det var en tro i hverdagen, basert på det de hadde lært som barn – som jøder – en tro basert på tekster som f. eks. den vi leste i sted:
Som en far er barmhjertig mot sine barn, slik er Herren barmhjertig mot dem som frykter ham. 14 For han vet hvordan vi er skapt, han kommer i hu at vi er støv.
Gud er den som kommer i hu – Gud er den som husker, som ikke glemmer. Så kom englene med bekreftelsen på at Gud virkelig brydde seg om dem og var der, og hadde hele verden i sin hånd, selv om det ikke så slik ut i deres vanlige hverdag.
Alt åpenbarte seg i at et lite barn var født, forsvarsløst og nakent, sårbart og lite verdt, og gleden var grunnlagt på hva dette lille barnet skulle komme til å bety – frelse for sitt folk. Det skulle skapes en fred som ikke denne verden kjente, det skulle tas et oppgjør til fordel for oss, - på tross av alt som taler oss og denne verden i mot. På tross av Josefs motstand, gjeternes frynsete rykter og vismennenes tro på stjerner – var han født som var lovet folket gjennom de tekster som folk flest hadde lært og lest.
Hva er våre ressurser? Ikke noe annet enn det som er lovet, vi heller. Ikke noe annet enn det som er skrevet i Guds ord, det vi har lært som barn. Frelse skal vederfares oss! Våre ressurser er Troen og Gleden
Tro på og glede over at Frelseren er født.
Han som gir frelse fra synder.
Det er sant det dikterpresten Eivind Skeie skriver: "Vi er det folk, den menneskehet, som av historien har fått en byrde som vi ikke lenger vet om vi kan bære. Samtidig har vi ikke noe annet valg enn å være akkurat her, i tiden, på jorden, med alle nederlag og utfordringer."
Slik kan nyttår utfordre oss.
Tenk da på at kirkeåret vårt har en helt egenartet fortolkning av det vi kaller det borgerlige nyttårsskiftet. Nyttårsdagen er i kirken Jesu navnedag. Da får han, gjennom en blodig seremoni, det navnet som forteller oss hvem han er: Hans navn betyr: Gud frelser. Slik gikk han inn og ble medlem av sitt eget folk og av menneskeslekten. Han skrev seg, med sitt eget blod, inn i vår blodige historie på jorden.
Da er det dette som er vår største og grunnleggende ressurs å møte fremtiden med: Det at han har skrevet seg inn i vårt liv. Gjør seg til ett med det. Og han gir jorden og menneskeheten den kraft som kan åpne en ny og bedre fremtid for oss. La oss gjennom vårt liv og vår bønn bære frem de kreftene som ligger i hans evangelium. Mer enn noen gang trenger verden det vi har sett og hørt. La oss møte det nye året med begeistring og glede på vår menighets vegne, på kirkens vegne. Idag står vi sammen om vissheten om at det må være troen, gleden og forsoningen som skal prege verden. Denne tro og dette budskap finnes ett sted på jorden, tydelig og klart. Det er i den kristne kirke. Blant det folk som han har innstiftet og kalt inn i sitt underfulle lys.
ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.
2. s. i Åpenbaringstiden
2.s. i Åp. tiden.
Ørland kirke
Storfosna kirke 3. s. i Åp. tiden.
Innledning
Salmer
331 Kom, kom og hør
620, 1-2, 3-4 Vi samles til dåp i din kirke på jord
777 I østen stiger solen opp
------
335 O Jesus åpne du mitt øye
646 Å, fikk jeg kun være den minste kvst
93 Deilig er den himmel blå
331Kom, kom og hør
Dagens bønn
Kyrie
Gloria
Dåp: 620, 1-2, Vi samles til dåp i din kirke på jord
620, 3-4
Tekstlesning
2 Mos 1,22-2,10
22 Da befalte farao hele folket sitt: «Hver nyfødt gutt skal dere kaste i Nilen, men døtrene skal dere la leve!»
(Dette er historien om hvordan Moses ble født og satt i en kurv på Nilen da foredrene hans ville berge ham fra farao.)
1 Det var en mann av Levis hus som giftet seg med en levitt-datter. 2 Kvinnen ble med barn og fødte en sønn. Da hun så at det var en fin gutt, gjemte hun ham i tre måneder. 3 Men da hun ikke kunne holde ham gjemt lenger, laget hun en kurv av papyrusrør til ham. Den tettet hun med bek og tjære. Så la hun gutten i kurven og satte den ut i sivet ved bredden av Nilen. 4 Søsteren hans stilte seg et stykke unna for å se hva som ville skje med ham.
5 Da kom faraos datter ned til elven for å bade, mens de unge jentene i følget hennes gikk fram og tilbake langs elvebredden. Hun fikk øye på kurven i sivet og sendte en av tjenestejentene sine for å hente den. 6 Så åpnet hun den og fikk se gutten, et lite barn som lå og gråt. Hun syntes synd på ham og sa: «Dette er et av hebreernes guttebarn.»
7 Da sa søsteren hans til faraos datter: «Skal jeg gå og hente en hebreerkvinne som kan amme gutten for deg?» 8 «Ja, gå!» sa faraos datter. Så gikk den unge jenta og hentet moren til gutten. 9 Faraos datter sa til henne: «Kan du ta denne gutten og amme ham for meg? Jeg skal gi deg lønn.» Og kvinnen tok gutten og ammet ham. 10 Gutten vokste opp, og hun gikk til faraos datter med ham, og gutten ble en sønn for henne. Hun ga ham navnet Moses, «for jeg har dratt ham opp av vannet», sa hun.
Salme
Mark 1,3-11
3 En røst roper i ødemarken:
Rydd Herrens vei,
gjør hans stier rette!
4 Slik sto døperen Johannes fram i ødemarken og forkynte en omvendelsesdåp som ga tilgivelse for syndene. 5 Fra hele Judea og Jerusalem dro alle ut til ham. De bekjente syndene sine og ble døpt av ham i Jordanelven. 6 Johannes gikk kledd i en kappe av kamelhår og hadde et lærbelte om livet, og han levde av gresshopper og villhonning. 7 Han forkynte: «Det kommer en etter meg som er sterkere enn jeg, og jeg er ikke verdig til å bøye meg ned og løse sandalremmen hans. 8 Jeg har døpt dere med vann, men han skal døpe dere med Den hellige ånd.» 9 På den tiden kom Jesus fra Nasaret i Galilea og ble døpt i Jordan av Johannes. 10 Straks han steg opp av vannet, så han himmelen dele seg, og han så Ånden komme ned over seg som en due. 11 Og det lød en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
777 I østen stigersolen opp
Preken
335 O Jesus åpne du mitt øye
Bønn
Takkoffer
Før nattverd: 646 Å, fikk jeg kun være den minste kvst
Siste salme: 93 Deilig er den himmel blå
Preken
Moses - Jesus - dåpen
Vi har lest fortellingen om hvordan Moses be lagt i vannet. Foreldrene var redd for at den lille Moses skulle bli tatt av den som bestemte i landet,i Egypt. Moses var jøde, hebreer, og de ble forfulgt der de var den gangen. Før hadde de det fint, men en ny konge i landet, begynte å forfølge jødene. Derfor var foreldrene til Moses bekymret, og mente at det var bedre å legge ham i en kurv på elven, enn å ha ham hjemme.
Men Moses ble, etter en listig uttenkt plan av mor og Moses storesøster, funnet, og tatt opp av vannet. Moses fikk sin egen mor som amme og voks opp hos kongen i Egypt. En spennende historie!
Etter at Moses ble voksen fikk han en jobb - et spesielt oppdrag - et kall fra Gud, bruker vi å kalle det: Han skulle bli leder for folket når de var på vei fra slave-livet i Egypt og hjemover til et land Gud hadde lovet dem, til Israels-landet. Det gledet flket seg til.
Og en dag sto Moses med løftede hender, og pekte inn i landet. Så fikk folket løftet oppfylt: De fikk komme inn i landet, de begynte på den siste etappen, den siste veistrekningen før de var fremme.
-----
Så gjør vi et lang sprang frem til Jesu tid. ----- mange år er gått. Over 1000 år.
Jesus ble døpt av en som het Johannes - Johannes døperen - det har vi sikkert hørt før. Johannes var et halvt år eldre enn Jesus og var en barndomsvenn av Jesus. Og Jesus hadde stor respekt for Johannes. Johannes var en som talte mye og sa mye til folket, gav dem råd om hvordan de skulle innrette livet sitt. Og han hadde på denne tiden en sterk følelse av at nå var det kommet en ny tid i Israel. Vet dere hva han sa/fortalte til folk? "Vend om ….)
Det betyr: Begynn å tenke på nytt. Begynn å still spørsmålet: Hva vil Gud med livet ditt? Er det noe jeg kan gjøre godt igjen av det jeg har ødelagt i livet mitt - i forhold til andre mennesker, f. eks - eller i forholdet til Gud? Vend om, gjør godt igjen, spør etter Gud i livet ditt, sa Johannes.
Hvorfor sa Johannes dette? Fordi han visste at snart kom Gud nærmere jorden enn han noen gang har vært før.
Johannes visste at snart var Jesu tid kommet. Vær derfor særlig oppmerksom, vær var for det som kommer fra Gud i denne tid, sa Johannes.
Og så kommer Jesus en dag og ber om å bli døpt av Johannes. Jesus går ut i elven og får vann over seg - og kanskje tenkte Jesus på det som en gang hadde skjedd med Moses. Moses, tenkte Jesus, det var han som ble lagt i vannet - og så ble han en leder for folket i deres frihetskamp.
Nå, tenkte Jesus, nå, - skjer det noe som er like stort, ja, enda større: Nå er Guds tid kommet til jorden på nytt. Og det jeg skal gjøre, tenkte Jesus, det skal rekke enda lenger enn det Moses gjorde.
Nå, tenkte Jesus, nå, - kommer det til å skjer noe som skal være til glede for hele folket. Og så, med ett var det som det lå et minne gjemt i Jesu kropp - dere vet at kroppen vår har en hukommelse, så kroppen kan huske ting som skjedde med oss da vi var små - selv om vi ikke har en tydelig minne om det bevisst. Vi har ikke noe bilde av det i vårt hode, men likevel er det som kroppen vår bærer på minner fra den tidligste barndommen vår.
Så Jesus kjenner på seg, i det han stiger ned i vannet, at det en gang tidligere har vært sagt at han skal bli til glede for hele folket. Så ser han for seg hvordan englene en gang hadde sagt og sunget til noen fattige gjetere, at når Jesus ble født, skulle hans fødsel bli til glede for menneskene.
Når Jesus stiger ned i vannet og opp av vannet, hører han tydeligere og tydeligere en røst fra himmelen: «Du er min Sønn, den elskede, i deg har jeg min glede.»
"Glede, nå igjen," tenker Jesus. Det er noe som skal skje!
----
Slik begynner Jesus på den veien som skal føre til så mye glede for oss mennesker. Det kommer til å koste ganskje mye for Jesus. - det vil koste hans liv. Men Jesus vet at han gjør det for oss. Og han vet at det gedesyset som er tent i Jesus sin kropp, det skal aldri bli overvunnet av døden.
Og han vet at et nytt land skal åpenbares for oss. Gledes-landet. Slik Moses førte Israelsfolket til det nye landet, slik skal Jesus føre menneskene til et nytt land - et land der gleden skal være det sterkeste kjennetegnet.
-----
Nå er Guds tid hos oss. Nå er gledens tid for oss. Nå er tiden igjen til å spørre etter Gud: Har jeg en oppgave på jord, vil Gud meg noe med mitt liv? Og vi kan stille spørsmål som dette: Hva betyr det for meg å vende om, trenger jeg å gjøre opp for noe? Skal jeg be noen om tilgivelse? Kan vi be Gud vise oss nye veier i livene våre? Er vi åpen for de veiene Gud ber oss gå?
….
Og det bringer oss til det som er denne dagens tekst etter kirkeåret.
Det er fortelligenen om den samartanske kvinnen som kommer til Jesus som sitter og hviler seg ved en brønn i Samaria:
Joh 4,4(..)-26
4 Han måtte reise gjennom Samaria, 5 og der kom han til en by som het Sykar, like ved det jordstykket Jakob ga sin sønn Josef. 6 Der var Jakobskilden. Jesus var sliten etter vandringen, og han satte seg ned ved kilden. Det var omkring den sjette time.
7 Da kommer en samaritansk kvinne for å hente vann. Jesus sier til henne: «La meg få drikke.» 8 Disiplene hans var nå gått inn i byen for å kjøpe mat. 9 Hun sier: «Hvordan kan du som er jøde, be meg, en samaritansk kvinne, om å få drikke?» For jødene omgås ikke samaritanene. 10 Jesus svarte: «Om du hadde kjent Guds gave og visst hvem det er som ber deg om drikke, da hadde du bedt ham, og han hadde gitt deg levende vann.» 11 «Herre», sa kvinnen, «du har ikke noe å dra opp vann med, og brønnen er dyp. Hvor får du da det levende vannet fra? 12 Du er vel ikke større enn vår stamfar Jakob? Han ga oss brønnen, og både han selv, sønnene hans og buskapen drakk av den.» 13 Jesus svarte: «Den som drikker av dette vannet, blir tørst igjen. 14 Men den som drikker av det vannet jeg vil gi, skal aldri mer tørste. For det vannet jeg vil gi, blir i ham en kilde med vann som veller fram og gir evig liv.» 15 Kvinnen sier til ham: «Herre, gi meg dette vannet så jeg ikke blir tørst igjen og slipper å gå hit og hente opp vann.»
……. 25 «Jeg vet at Messias kommer», sier kvinnen – Messias er det samme som Kristus – «og når han kommer, skal han fortelle oss alt.» 26 Jesus sier til henne: «Det er jeg, jeg som snakker med deg.»
Her ser vi hvordan Guds tid kommer til denne kvinnen. I møtet med Jesus begynner hun å reflektere over sitt liv, og spør så og si etter Gud - og får som svar: Det er jeg, jeg som snakker med deg!
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
Langfredag Ørland 2008
LANGFREDAG
Ørland 2008
Fjodor Dostojevski forteller i romanen BRØDRENE KARAMASOV om den ateistiske Ivan og hans kristne bror Aljosja.
Ivan fornekter troen på Gud fordi han ikke kan forstå at Gud ikke gjør noe med de sadistiske godseierne som utsetter barn for den mest grusomme behandling. Hvorfor gjør ikke Gud noe?
Dostojevski tar her opp et av de vanskeligste spørsmålene i religionsfilosofien: Om Gud og det onde. Problemstillingen er: Hvis Gud er både kjærlighet og allmektig, så ville han kunne gripe inn – han har makt til det. Men etter som han ikke gjør det, er ikke kjærlighet det mest fremtredende ved hans vesen. Og er ikke Gud kjærlighet, da kan vi ikke tenke os hans eksistens som Gud. Det er dette spørsmålet Ivan ikke kommer til rette med. Men Dostojevski vil ikke gå inn i den problemstillingen – fordi det er et umulig spørsmål for et menneske å få svar på.
Men det er klart at dersom du begynner å tenke på slike spørsmål og lar deg fange av et slikt stor eksistensielt problem, så kan du komme til å ende på den konklusjon som den franske forfatteren Voltaire kom til: "Å tro på Gud er umulig. Å ikke tro på Gud er absurd".
Det derimot Fjodor Dostojevskij (1821-1881) mener er viktig å få tak i er dette: Evangelienes bilde av Jesus: Og da er dette i fokus: Hos Jesus finnes en menneskekjærlighet som går over alle våre grenser. Selv barnemorderen som Ivan så grusomt skildrer er elsket.
Derfor kan også den store russiske forfatteren formulere sin berømte trosbekjennelse på en ganske overraskende måte.
Han skrev nemlig noen svært personlige ord i et brev etter et fireårig tukthusopphold i Sibir. Dette var i 1854, han var da bare 33 år gammel:
"Om meg selv kan jeg si Dem at jeg er et ekte barn av min tid, et tvilsykens og vantroens barn, og at jeg sannsynligvis vil forbli det til mine dagers ende. Hvor har jeg ikke vært pint - og hvor pines jeg ikke fremdeles - av denne hete lengsel etter troen, en lengsel som er desto sterkere, dess flere beviser jeg finner mot troen. Allikevel skjenker Gud meg undertiden øyeblikk av fullkommen ro, og i slike øyeblikk har jeg formulert min trosbekjennelse. Denne bekjennelsen er for meg klar på alle punkter, og den er meg hellig. I all sin enkelhet lyder den slik:
Jeg tror at det ikke finnes noe skjønnere, ikke noe dypere, ikke noe så dragende, så sant, så klokt, så modig og så fullkomment som Kristus. Atter og atter fylles jeg ved tanken på Ham av brennende kjærlighet, og jeg sier til meg selv at Hans like ikke bare ikke finnes, men ikke kan finnes. Jeg sier enda mer: hvis noen brakte meg beviset for at sannheten ikke er i Kristus, og hvis sannheten i virkeligheten ikke var hos Kristus, da ville jeg heller være med Kristus enn med sannheten". (Datert 20. februar 1854)
Hvorfor kommer Dostojevski til denne merkelige og for oss utfordrende konklusjon: Fordi han har sett at Jesus elsker mennesket – ikke det elskverdige mennesket, men mennesket.
I en diktsamling har den multihandikappede presten Aslaug Seland skrevet om sitt eget raseri, rettet mot Gud og mot mennesker rundt henne, når sykdommen har vært som tyngst å bære: Og hun minnes den gangen hun var tenåring og sto opp og vitnet og sang om Jesus på bedehuset. "Jeg raser på Gud ... hvem er det som er mest ekte, og hvem er det som er elsket av Gud? ... jenta som vitnet på bedehuset da hun var 15 år og fortalte hvor godt det var å tilhøre Jesus, ... eller er det denne rasende kroppen som spytter ut eder og forbannelser ... er både det glade 15-årige vitnet og den skrikende 40- åringe kvinnen, Guds egen lille jente? ..." JA.
AMEN.
26. s. e. pinse
Ørland kirke 9. nov. 08, kl. 11 270 Store Gud, vi lover deg
DÅP
358 Døpefonten står i kirken
725 Jeg folder mine hender små
KOLLEKTBØNN
317 Eg lyfter augo mine
TEKSTLESNING
308 Alt står i Guds faderhand
PREKEN----------
202 Lov Jesu navn og herlegdom
NATTVERD
12 Rydd vei for Herrens komme
86 Navnet Jesus (Under nattverd)
AVSLUTNING
268 Herre Gud, ditt dyre navn og ære
VELSIGNELSEN
Vi går mot slutten av kirkeåret. Og temaene i gudstjenestene våre handler om det siste, det ytterste, det som menneskene ikke kan bære og tåle, uten Guds hjelp og Guds nåde. Og det handler om at Guds rike skal komme – noe nytt skal komme, Han skal gjenopprette det gode og vise seg som seierherre over døden og det onde.
------
Preken
Innledning
26. s. e. pinse er av de søndagene som ikke kommer hvert år, på grunn av ulik telling av søndager i kirkeåret fra år til år. Det foregår nå en revisjon av tekstrekkene og i de nye tekstrekkene som vil komme om noen få år, har denne søndagen fått helt nye tekster som vi vil bruke under gudstjenesten vår i dag. Og temaet i dag handler om dette:
I naturen og i menneskelivet kan det være storm og motgang, men dersom vi ser etter Jesus og etter hans stemme, vil han være der for å hjelpe oss til fred og trygghet i livet.
Tekst: Mat 14, 22-33
Fra gammelt av, ja, fra den første kristne tid, har kirken blitt sammenlignet med et skip. Derfor snakker vi om dette rommet som KIRKESKIPET. Kirken er som en Noas ark der vi kan komme inn og være med. Og havet har like fra den første skapelsesfortellingen i 1. Mosebok vært symbol på kaos, det onde, havet er undergangen og mørket, mens kirken er stedet og rommet for trygghet og frelse.
Hvorfor er kirken forstått som frelse og trygghet? Fordi Jesus er Herre i sin kirke.
Tenk også på dåpen. Døpefonten er først symbolet på Jesu grav. Lagt i vannet er det kaosmaktene og døden som hersker. Men slik Jesus seiret over døden og ble løftet opp av sin Far, slik løftes barnet inn i tryggheten og inn i livet – og inn i kirken, inn i skipet der Jesus er den som styrer og er til stede.
Vi har jo en barnesang om dette:
Min båt er så liten, og havet så stort,
men Jesus har grepet min hånd,
/:når han styrer båten, da går det så bra,
på veien til himmelens land:/.
På veien til himmelens land
På veien til himmelens land er det motvind. Jesus selv sender sin kirke ut i motvind. Jesus fikk disiplene til å gå i båten, mens han selv – ser det ut til – trekker seg unna. Men det bare ser slik ut – for han går opp i fjellet for å be. For å kunne være for seg selv, står det. Men for Jesus betyr det – han ber! Han ber for dem som er i båten. Han glemmer ikke sine disipler. Han fulgte dem i sine tanker. Og kommer når det gjelder.
Flere steder i fortellingene om Jesus ser vi at han forbereder disiplene på motvind – eller motstand. De skal bli forfulgt, heter det et sted. De skal bli hatet for hans skyld.
I verden i dag forfølges og hates kristne i svært mange land.
Nord-Korea, Kina, Indonesia, Vietnam, Burma, Pakistan, India bare for å nevne noen få. Kristne lever i disse landene under forhold som er umulige for oss å forstå, hvis vi ikke har sett det med egne øyne. I Nord-Korea, som gjennom organisasjonen "Norsk misjon i øst" har et særlig focus nettop på denne søndagen, 9. November 2008, er det rett tog slett ulovlig å nevne Gud og ha en Bibel. Dersom du som kristen blir tatt, må du gjennomgå de grusomste ting.
Det ville ikke være rart om disse forfugte tenkte at "Jesus, du har forlatt oss". Men igjen og igjen hører vi vitnesbyrd om at nettopp i forfølgelsen og motstanden, styrkes troen på Jesus som seierherre.
Dette er en erfaring som har fulgt kirken gjennom alle århundrer. Derfor skriver en kvinne i det 4. århundrede: "Vår tid er en storm, og det er bare gjennom mange prøvelser vi arver Guds rike."
Fordi det er slik skal vi i vår tid og på vårt sted ikke være redd for motstand. Ikke vær redd for å si: Jeg er kristen, jeg tror at Jesus har stor betydning for oss og for våre barn.
Å leve som kristen i dag er fra en side sett å leve i usikkerhet. For vi ser ikke Jesus. Det virker som han ikke er her. Og det er nettopp det som er troens vilkår. Jesus er ikke i båten, virker det som.
Vi lever i våre dager i en overgangstid i kirken. Det som før ble holdt for selvsagt, er ikke det lenger. Nye reformer kommer, nye meninger gjør seg gjeldende. Og en annen ting er dette at relativt få barn i dag, møter den kristne tro som noe selvsagt i bygd og by, i skole og lokalmiljø. Søndagsskolen hadde for noen få år siden en selvsagt plass i mange barns liv. Misjonsforening, barneforening, virksomhet på bedehuset, misjonshus og kristendomsundervisning var dåpsopplæring. Slik er det ikke lenger – selv om vi har søndagsskole i menigheten i dag i samarbeid med prestetjenesten på Flystasjonen. Men jeg husker selv da jeg som barn bodde i ei bygd på Vestlandet. Vi hadde en nabo som hadde en sønn som var misjonær. Med jevne mellomrom ba hun oss ungene i nabolaget inn på kakao, boller og lysbilder fra misjonsmarken. Uutslettelig inntrykk gjorde det i barnesinnet. Og rundt omkring i alle norske bygder var tilsvarende foreninger og tilbud til barn.
Slik er det ikke lenger. Vi lever i en tid der den kristne tro må overleveres på andre og nye måter. Og alle overganger er vanskelige. For oss som kirke er det lett å miste fokus. "Men da han (Peter) så hvor hardt det blåste, ble han redd."
DER LIGGER UTFORDRINGEN FOR OSS SOM KIRKE I DAG. I overgangen fra det som vi opplevde som trygt og selvsagt, og til dagens virkelighet for oss som menighet, ligger muligheten for at vi mister fokus – fordi vi blir redde, lei og likegyldige og trekker oss tilbake fra fellessskapet. Trekker vår egen energi tilbake fra menighetens fellesskap. Men det er hvis det skjer at vi begynner å synke. Kirken synker ikke fordi vi har stridsspørsmål vi er uenige om. Men den synker fordi vi mister troen på Jesus. Vi begynner å tro mer på oss selv og våre meninger, enn på Jesus.
Hør da på dette som skjer:
Han (Peter) begynte å synke, og ropte: "Herre, berg meg". Straks rakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham og sa: "Du lite troende – hvorfor tvilte du?"
Den Jesus som i første omgang trekker seg tilbake fra disiplene, opp i fjellet for å be. Han er nærværende når det gjelder som mest. Når vi roper på ham, er han der hos oss.
I dag arbeider menigheten og kirken på nye måter og med andre metoder. Og skal vi lykkes, må vi samle oss i tro på at slik bygges Guds rike i vår tid. Og det er jo det som skjer – og vi må glede oss over det, synge våre lovsanger for at Gud virker i den nye tiden. Halleluja!
Fordi Jesus tok tak i ham, ble Peter berget, de steg opp i båten. Og da skjer denne utviklingen:
De redde disiplene formulerte sin trosbekjennelse – rettet mot Jesus: Du er i sannhet Guds sønn!
Dit er det vi kommer, når vårt blikk er festet på ham som er seierherre.
I det mer private og på hjemmebane, gjelder det samme. Vi opplever motgang og storm også hjemme. På forkjellig vis, det er jeg sikker på.
Men i alt vi opplever, har vi lov til å løfte våre blikk mot ham som ber for oss – oppe i fjellene, eller hvor han nå er. Vi kan legge alt vi har på hjertet fram for ham, i bønn og påkallelse med takk, står det i Bibelen. Da kan vi gjøre det.
Og det enten det gjelder sykdom vi er redd for, eller familieære problemer vi har. "Peter begynte å synke, og ropte: Herre, berg meg". "Straks strakte Jesus hånden ut og grep fatt i ham."
Det er løftet.
Jesus er større enn våre dager. Han er dypere enn våre sinn. Han er følsom for våre følelser. Han er sterkere enn natur og vann. Han kan skape ny sammenheng og mening der alt håp ser ut til å være ute.
På alterbildet vårt ser alt håp ut til å være ute. Jesus er korsfestet, og hans legeme stelles.
Men det er ikke siste ord og siste bilde av Jesus. Ved sin oppstandelse og seier over døden, er han levende hos oss i dag, og kommer oss nær i sine sakramenter, både i dåpen og i nattverden.
Det er derfor vi sier og kan formulere vår bekjennelse slik nå: Jesus er større enn våre dager. Han er dypere enn våre sinn.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
Dåpsgudstjeneste i desember 2008
14. des. kl. 11
Dåpsgudstjeneste
Vi tenner tre lys:
02, 1-3 Tenn lys!
943 Måne og sol
Dåp med andakt
354 Milde Jesus
Bønn/Fader vår
10 Til høgtid her seg samle
Velkommen: 3. s. i advent: "Faddernes søndag"(???)
Temaet: "Rydde vei for Guds rike på jorden".
Preken
Vi er samlet til dåp. Vi bærer våre barn fram. Vi er ikke de eneste som gjør det – over hele jorden gjør de det samme. Kanskje har de andre skikker, men når et barn blir født, kommer familien og lokalsamfunnet sammen for å markere en stor begivenhet – et menneske ønskes velkommen til jord, til vår sammenheng, til vår familie – og han eller hun bæres fram for guddommen for å løfte ham eller henne fram for Gud. Slik håper vi at hell og lykke skal følge barnet gjennom livet.
Også Jesus ble båret fram. Det leser vi om i Lukasevangeliet i det 2. kapittel. "Da åtte dager var gått og han skulle omskjæres, fikk han navnet Jesus, det som engelen hadde gitt ham før han ble unnfanget i mors liv.
Jesus blir båret fram i tempelet
22 Da renselsestiden som Moseloven påla dem, var forbi, tok de ham med opp til Jerusalem for å bære ham fram for Herren. Hvorfor? Fordi de ville innvie barna til Herren – altså vise dem fram og be om at de må høre Herren til. (23 For det står skrevet i Herrens lov: Alt førstefødt (av hankjønn) skal være viet Herren.")
Hva er da dåpen?
(BOKSTAVER: NAVNET) Jesus ble gitt et navn. Selv om vi i dag sier at barna ikke får navnet i dåpen, så kan vi likevel se slik på det at her i kirken, under dåpen, så nevnes barnets navn offentlig for første gang. Navnet nevnes for å gi barnet en identitet – et kjennetegn. For Jesus var navnet spesielt også fordi det sa noe om den oppgaven han hadde: Han skulle frelse sitt folk fra deres synder (Mt. 1,25).
Vi leter også etter navn for våre barn – enten navn som skal knytte barnet til slekta, eller vi ønsker å starte en helt ny tradisjon, fordi vi vil ikke at navnet skal ha noe med fortida å gjøre. Eller vi tenker vi på navn som vi synes klinger godt eller som vi synes er moderne – eller hva det nå kan være som gjør at vi velger de navn vi gjør. – Der er vi i alle fall forskjellige, og det er greit.
Men en identitet skal barnet få – og det får det blant annet gjennom navnet. Men barnet får sin nye identitet ikke bare gjennom navnet, men også gjennom vannet.
(BOKSTAVER: VANNET)
Neste poeng: Dåpen er en etterlignelse av noe som skjedde med Jesus. Vi vet at på slutten av Jesu liv ble Jesus tatt til fange, og han døde. Så ble han lagt i graven, men etter tre dager stod han opp igjen. For Jesus er sterkere en døden.
I noen gamle kirker finnes det dåpsbaseng i stedet for døpefont. I denne legges den som blir døpt. Tre ganger blir den som blir døpt dukket under, for så å komme opp av vannet.
Da har den som ble døpt gått i gjennom en etter ligning av Jesu død og oppstandelse. Det livet Jesus vant da han sto opp, det er da blitt gitt i gave til barnet. En gave fra Gud.
Og kjolen som barnet har på seg, er et symbol på dåpsgaven fra Gud. Kjolen er hvit og den er lang. For gaven fra Gud er ren og hellig. Det er det evige liv som blir gitt til barnet. Det forteller dåpskjolen oss.
Vi har alle fått denne gaven – vår egen dåpskjole forteller om det. Men kanskje har vi glemt det, eller vi tenker at dette ikke er så viktig. Det er akkurat som vi henger bort dåpskjolen, dekker den til og lar den ligge på et mørkt sted. Og til slutt så har vi glemt gaven som vi fikk da vi ble døpt.
Men Gud har ikke glemt oss. Gud kan ikke glemme. Å være Gud er å huske. Mens å være menneske, er å glemme.
Men nå skal dere høre: Når barnet får denne gaven, så er det noen av oss som har en helt spesiell oppgave; nemlig den oppgaven at vi skal hjelpe barna til å huske. Det er spesielt faddernes oppgave.
Det er en stor oppgave. Hvordan? Det er bare fantasien som setter begrensninger her. Nå er det jo snart jul, og når en fadder skal sørge for julegave til sitt fadderbarn, så synes jeg det er naturlig å tenke at gaven fra en fadder skal være av en slik art, at den skal hjelpe foreldre og etter hvert barnet, til å huske gaven fra Gud.
(Fortelle om dåpsgaven fra Kristin?)
Da Jesus ble båret til templet ble han innlemmet i Guds folk.
Når barnet døpes her i dag, innlemmes også barnet i Guds folk. Det blir innlemmet i Guds rike. 3. s. i advent er den søndagen i kirkeåret da vi på en særlig måte blir bedt om å forberede og rydde vei for Guds rike på jorden. Tanken er at vi står foran julehøytiden og venter Jesu komme. Vi venter Guds rikes komme. Og vi skal være veiryddere, veivesen, snøryddere, så Jesus kommer fram blant oss.
Da er det at fadderoppgaven, som vi egentlig står sammen om foreldre, faddere og menighet, at denne oppgaven trer frem for oss: Vi skal hjelpe til med å forberede Jesu komme til barnet. Og vi skal bidra til at barnet ikke glemmer. For Guds rike, Guds kjærlighet kommer hver dag til oss. La ss hjelpe hverandre til å huske det. Da bereder vi veien for Guds rike hos oss her i vår kirke og vi vår familie og i vårt lokalsamfunn.
Lykke til med fadderoppdraget.
Julaften Storfosna og Ørland 2008 Det er den draumen
Julaften 2008 Storfosna og Ørland
Intimasjon
Kjære barn i alle aldre – velkommen til julaftens gudstjeneste i Storfosna/Ørland kirke.
Det finnes en dag i året hvor vi kan skape en felles drøm. Det finnes en dag i året da tankene våre på forunderlig vis løfter seg over hverdagen – og tar oss med dit vi aller helst ønsker oss. Ønsker – det er et viktig ord i dag. Hva ønsker du deg? Tenk – bare det å stille spørsmålet, - det beste av alle spørsmål – ikke hva kan jeg få ut av dette, men: Hva ønsker du? Hva er din drøm? Takk Herre, for at dette spørsmålet finnes. Takk for at denne dagen finnes. Lær oss å ta vare på spørsmålet om hva andre mennesker ønsker. Amen
.... Ære være Gud i det høyeste:
Preken
Noen mener at jorda ikke er noe sted for drømmer. Dagen i dag – julaften viser oss noe annet. I dag kan vi drømme! Verden blir ikke bedre hvis ikke noen har drømmer. Husker vi at noen sa: "I have a dream ..."
Når Maria og Josef er på vei til Betlehem vet de at de snart skal bli mor og far. Jeg tror at tankene deres var opptatt av det barnet de skulle få. De tenkte på minst to ting: De tenkte på at de gledet seg. Det var det ene. Å glede seg til å få et barn – det vet de som er mor og far noe om. Tenk på det du som er barn her i dag: Mor og far gledet seg til å få deg. Du var den største gaven de kunne få.
Josef og Maria gledet seg. Men de tenkte også på en annen ting: De var litt bekymret. Hvordan skal framtida bli for barnet vårt? Klarer vi å skaffe mat og klær, hus og varme til familien? De bekymringene har ikke vi som føder barn her i landet vårt – fordi vi har det så godt.
Men rundt om i den store verden, i mange store byer, og i mange fattige land, der er det mange som tenker: Hvordan skal jeg få mat og vann til barnet mitt? Hvor kan vi finne ved så vi kan holde varmen?
Uansett hvor vi er, vil en barnefødsel sette tankene våre i sving – når barn kommer til verden, begynner vi å drømme. Akkurat slik var det også denne kvelden da Maria og Josef fant stallen i Betlehem.
Å ha en drøm i livet – det gjør livet vårt helt, det gjør at vi går videre fra dag til dag og drømmen holder livet sammen. Drømmen er som tråder og stier som går i forkjellige retninger. Noen tråder går til andre mennesker. Vi har tråder som knytter oss til hverandre, i familien og i naboskapet. Drømmen kan også gå framover i tid. Da går trådene framover i det ukjente. Men trådene ligger der som veier og stier, og vi følger dem – fordi vi har tro på dem. Vi tror de vil føre oss til noe som er godt.
Tråder kan også gå bakover og oppover. Noen ganger ser vi det tydeligere enn andre ganger. Når vi sørger f. eks. da går trådene bakover til det som var, og oppover mot Gud og mot himmelen.
Men først og fremst handler drømmen i livet om det gode vi håper skal skje med oss og med verden. (Svein)
DET ER DEN DRAUMEN
Det er den draumen me ber på
at noko vedunderleg skal skje,
at det må skje -
at tidi skal opna seg,
at hjarta skal opna seg,
at dører skal opna seg,
at berget skal opna seg,
at kjeldor skal springa -
at draumen skal opna seg,
at me ei morgonstund skal glida inn
på ein våg me ikkje har visst um.
Olav H. Hauge
-------
Maria hadde på forhånd fått høre av en engel at det barnet hun skulle føde, var fylt av mange, mange drømmer – som Gud ønsket å dele med menneskene. Drømmer som hadde den egenskap, at når du fikk tak i dem, eller noen av dem berørte deg, så begynte de gode drømmene og de gode håp som vi bærer på, å gå i oppfyllelse. Barnet i krybben har det ved seg at den som ser ham, kan få legge noen av tankene sine og bekymringene sine fra seg. Så håpet får bedre plass i våre hjerter, så ønskene våre skulle fylles av tanker som: Hva ønsker du deg?
Dere har sikkert sett og hørt om mannen fra Snåsa som har varme hender og det vi kaller klarsyn. Han har det slik at når han berører et annet menneske, en voksen eller et barn, så begynner de gode, helbredende kreftene som vi alle har i oss, å virke ekstra sterkt.
Jeg tror at jula virker som varme hender på oss. Du har vel hørt at noen sier at "i jula er vi ekstra snille mot hverandre". Vi gir hverandre gaver og forsøker å oppfylle andres ønsker, vi besøker hverandre, sender gode hilsener til hverandre: Gud jul! Ønsker vi hverandre. En gang sendte Eva, kona mi, et kort til noen venner der det stod: Takk for hilsenen jeg fikk da mor og far døde. Det varmet! skrev hun.
Når Gud sender oss barnet i krybben, sender han oss muligheten til å se det Gud ønsker for oss. Han ønsker det gode for oss – en framtid med fred, en framtid der løven og lammet kan beite sammen. En framtid der de som ikke snakket sammen, begynner å snakke med hverandre. En dag i morgen der den som er sulten får mat. En verden der ordningene er slik at det er mer rettferdighet enn urettferdighet. En dag i morgen da vi begynner å stille flere spørsmål som ligner på dette: Hva ønsker du deg?
I legenden "Den Hellige nat" skriver Selma Lagerlöf om Farmor som en julaften, mens de andre er i kirke, forteller en historie til to som ikke fikk være med i kirken. Men de fikk med seg julebudskapet likevel. Hør hva farmor forteller:
En fattig mann måtte ut for at låne ild. "Min hustru har nylig født et barn, og jeg må tenne et bål for å varme henne og den lille."
Men det var mørk natt, og alle mennesker sov. Ingen svarte ham der han gikk. Ingen lukkede opp for ham.
Da oppdaget han et svakt lysskjær som av noe brennende langt borte. Han gikk etter lyset, og fant en hyrde som hadde samlet sauene sine omkring et bål. Men heller ikke hyrden ønskede at hjelpe. Han var sint og sur og gjerrig og sendte hundene som han hadde, på den fremmede.
Da skjedde mange forunderlige ting. Hundene var som forvandlet og kunne verken gjø eller bite. Sauene lå så tett, at det ikke var mulig å komme forbi flokken og nå frem til bålet i midten. Men den fremmede trådte opp på de sovende dyrene og kunne gå over sauene, men ikke én av dem våknet. Da den fremmede var nådd frem til bålet, kastet den sinte hyrden staven sitt etter ham; men den bøyde av og skadet ham ikke.
Da ga hyrden motstrebende den fremmede lov til at ta av ilden, men gledet seg over at det tilsynelatende ikke skulle lykkes likevel, fordi mannen ikke hadde noe å bære ilden i.
Men den fremmede tok glørne i hendene sine og la dem i en folde av kappen sin, og ilden gjorde ham ingenting og skadet ikke kappen.
Da nå denne hyrden, som var et så ondt og dumt menneske, så alt dette, tenkte han med seg selv: "Hva er dette for en natt, siden hundene ikke biter, sauene ikke blir skremt, spydet ikke dreper, og ilden ikke skader?" Han kalte den fremmede tilbake og sa til ham: "Hva er dette for en natt? Og hva kommer det av at alle ting viser deg barmhjertighet?"
Da svarte mannen ham: "Jeg kan ikke si deg det, når du ikke selv kan se det!"
Hyrden satte seg fore at han ville ha dette oppklart, og han fulgte etter den fremmede. Han kom til den hulen i berget hvor barnet og dets mor lå, fordi de ikke hadde andre steder at være.
Men hyrden tenkte med seg selv, at barnet nok ville fryse ihjel dér i grotten, og selv om han var en ubarmhjertig mann, ble han rørt og tenkte at han ville hjelpe barnet. Og ut av sekken sin tok han et mykt saueskinn, og ga det til den fremmede mannen, og sa at han skulle la barnet sove på det.
Men i samme øyeblikk han viste, at også han kunne være barmhjertig, ble øynene hans åpnet. Og han så det han før ikke kunne se, og han hørte det han før ikke kunne høre."
Han så Guds engler, og han hørte deres lovsang. Og da forstod han hvorfor alle ting var glade i denne natt, - hvorfor de verken ville eller kunne gjøre ondt. - - -
Her sluttet Farmor sin fortelling. Men hun tilføyde: "Men hva den hyrden så, det kan vi også se. For englene kommer fra himmelen hver julenatt, hvis vi bare har øyne for dem. - - Dette må du ikke glemme, for det er like så sant, som at jeg ser deg, og du ser meg. Det er ikke lys og lamper det kommer an på, og det er ikke måne og sol som er det vesentlige. Men det som er nødvendig, er at vi har øyne som kan se Guds herlighed!"
----
Fortellingen om Jesusbarnet er en varm fortelling som styrker oss og helbreder oss. Den gir oss drømmer.
----
Hva ønsker vi oss til jul? Jeg tror at vi først og fremst ønsker at noen skal vise kjærlighet og medfølelse mot oss. Jeg tror at barn ønsker seg det, og jeg tror at voksne ønsker seg det.
Hva ønsker du deg? At det vidunderlige skal skje at hjerter åpner seg, at kilder springer fram, og at me ein dag glir inn på ein våg me ikkje visste um.
Det er Guds drøm – barnas drøm og jordens drøm.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.