Preken 2007

Allehelgensdag, 3. nov 2007

OPPLESING AV DE AVDØDES NAVN.

La oss reise oss og minnes dem som er gått bort det siste året.

(Musikk) --------------------

Bønn: Herre, vi merker at når vi tenker på våre kjære, kommer stillheten til oss. Takk for det du gav oss gjennom dem. Lukk nå opp våre hjerter, så vi hører ditt ord, lærer å sørge over våre synder og holder oss nær Jesus Kristus. Amen.

Dette hellige evangelium på Allehelgensdag står skrevet hos evangelisten Matteus i det 5. kapittel.

Det er et av våre grunnvilkår som vi mennesker lever under her på jorden, at vi er underlagt dødens makt.

Dagen da vi fulgte våre til graven, og Allehelgensdag ligner på en måte på hverandre. Både den dagen og i dag er det mulig å få øye på en annen makt. Det er i dag mulig å få øye på Livet. På gravkanten er det mange som ser livet, paradoksalt nok. Det er akkurat som når vi blir syke, det er først da du ser hvor godt det er å ha god helse. Slik er det - at i møte med døden, får vi øye på noe vi ikke har sett før.

Allehelgensdagens budskap – er at vår egentlige vei som mennesker, er veien som starter her på jorden, men som fører oss gjennom døden - til livet, til himmelen. Og vi blir minnet om at denne veien er det en som har åpnet for oss, det er en har tråkket den før oss, Jesus. Jesu åpne og tomme grav, minner oss om at hans død og oppstandelse, ble til liv for oss. Hans kors og hans grav ble symboler om håp for oss.

Har du tenkt på at dette budskapet har du møtt gjennom hele livet ditt? Har du sett det, har du hørt det? Gjennom de ulike livsfasene har Gud fulgt oss, han har møtt oss ved korsveiene, ved livets begynnelse (dåp), når ungdom blir voksne (konfirmasjon), når to har bestemt seg for å holde sammen i gode og onde dager, og når livet er slutt. Og innimellom - du kan se tilbake på barndommen din og du husker barneforeningene, søndasskolen, og du husker lærere som fortalte om til Jesus – og så lærte du salmene og fortellingene.

EN TING HAR DISSE KORSVEIENE TIL FELLES: Ett ord har gått igjen - et ord fra Gud har fulgt deg fra vuggen til denne dag: Herren velsigne deg og bevare deg, Herren la sitt ansikt lyse over deg og være deg nådig, Herren løfte sitt åsyn på deg og gi deg fred! (+)

Herren velsigne deg! Det var det han ville. Han ville gi dere av sin nåde og fred. Han ville gi det til deg, til dere to som ektepar, og til familien. Nåde og fred!

Ved hver anledning tegnet presten korsets merke over deg og dine, for at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham.

Salige er ... leste vi. I dag lyder det over dere en prekentekst som nettopp er formet som en hilsen til mennesker som er i forskjellige livssituasjoner. Fra det gamle testamentet kjenner vi til hvordan slike utrop, saligprisninger, sies i Guds nærhet, i templet eller i hjemmet, til formaning, til trøst og til velsignelse for mennesker. Og i teksten fra Matteus har Jesus en stor folkemengde rundt seg, disiplene var nærmest. "Han tok til orde og lærte dem: Salige er de fattige i seg selv, for himmelriket er deres. Salige er de som sørger, for de skal trøstes ...." Med Jesus kom Guds rike, et rike med sine egne lover, der de minste skal bli de største.

Hva betyr det å være salig? Det betyr å ha del i det riket som Jesus bragte inn i verden. Usynlig finnes her og nå et rike som ikke er av denne verden. Salig er den som tilhører dette riket.

Salige er de fattige i seg selv, for himmelriket er deres - hvem får del i dette riket? De fattige i seg selv. Dette uttrykket står på en måte som overskrift på alle saligprisningene. Det står der for å minne oss alle på det som er mest grunnleggende ved vårt forhold til Gud: At det er ikke det jeg gjør og det jeg kan klare å prestere, som avgjør om jeg tilhører Jesu rike.Kristen tro er å la alt mitt falle til ro, og se etter Jesus og med åpne hender ta i mot det han kommer med: Nåde og kjærlighet.

Det er jo dette som kjennetegner historiens helgener - at de ikke kjøpte seg salighet med sin egen person og egen åndelighet og fromhet, men alene tok imot alt fra Jesus.

La oss stanse litt ved vår egen norske helgen. Det fortelles om Olav den hellige, som selvsagt ikke var hellig i ytre forstand, at han malte kors på sine stridsmenns hjelmer. Biskop Eivind Berggrav kommenterer dette ved Olavs-jubileet i 1930:

Kristi hvite kors, det var oppstandelse gjennom nederlag, det var forgjettelsen om en evig tilgivelsens groregn over selvforbrendte sinn. ... Norge har lidt ofte, sier Bergrav videre: ... vi elsker ikke dette landet fordi det er et gull-land og et gledeland, men furet og værbitt av savn og storm elsker vi Norge. En historie med nederlagets og lidelsens … furer i sitt ansikt - Norge, du er vårt, du er vårt med alle dine sår.

Så fører Bergrav denne tankegangen videre og sier at vi som folk ikke kan finne kraften og tilgivelsen noe annet sted enn ved korset. Skal vi finne kraft og tilgivelse,

en vei videre, er det ikke tid for resignasjon og selvbebreidelse, men tid for å stanse ved ham som kan omsette selve lidelsen til kraft, og selve angerens mørke til skinnende lys. Jesus Kristus. Han er menneskenes frelser, Han er folkeslagenes Konge. Han var det Olav tjente. Han er det som i dag kaller oss inn til sin nærhet og han sier til oss - Salige er de fattige i seg selv, for himmelriket er deres.

------

Vår er himmelriket – vi som bor på denne vår jord, her hos oss – blir tilsagt denne gaven. Så er det ikke sant at døden har den endelige makt på jorden og at splittelse og hat skal råde - MEN DETTE ER SANT: SEIEREN TILHØRER fredens Gud. HAN SOM SITTER PÅ TRONEN, OG LAMMET! (ÅP. 7)

Det er ikke sant at sult og nød skal råde for alltid der mennesker er- MEN DETTE ER SANT: de skal finne mat langs veiene og beite på alle snaue høyder. de skal ikke sulte og ikke tørste, verken sol eller hete skal skade dem. (JES. 49)

Det er ikke sant at vi må leve våre liv i selvbebreidelse og flakke tilfeldig rundt etter livsmening og kraft - MEN DETTE ER SANT: LAMMET SKAL VÆRE DERES HYRDE OG FØRE DEM TIL KILDER MED LIVETS VANN, OG GUD SKAL TØRKE BORT HVER TÅRE FRA DERES ØYNE.

Kjære Ørlending: Ung og gammel, barn eller midt i livet. Fortellingene om Jesus møter oss fremdeles. Levende er de – med kraft til å styrke og gi fremtid til enkeltmennesker og lokalsamfunn. La oss lytte etter ordene fra ham som vil velsigne våre dager med det gode.

All lov og pris og visdom, takk og ære, makt og velde tilhører vår Gud i all evighet. Amen.