Preken 2004
Nyårsfest
Orkdal menighetshus, søndagssamling 11. jan 2004
Gudstjeneste Geitastrand 11. jan. 2004
Kveldsgudstjeneste
Preludium
SALME: 592 Kom Frelsar kom inn
Syndsbekjennelse
Kyrie
Kollektbønn
Tekstlesing
SALME: 335 O, Jesus åpne du mitt øye
---------- Preken
SALME: 535, v. 1-3 og 7-11
Kunngjøringer
Kirkebønn I
SALME: 808 Se, solens skjønne lys og prakt
Velsignelse
Postludium
Takkoffer ved utgangen
Jakobs drøm
Tekst: 1. Mos. 28, Jakobs drøm
Det tok en god stund i min ungdom før jeg ble en bevisst kristen. Oldemor ble 103 år gammel, bodde på Kleive utenfor Molde, det fortelles at hun ba for meg. Hun døde omkring 1970 - 15-16-17 år - levde et ganske likegyldig liv. Jeg hadde en kamerat i Rissa som kom fra en kristen familie. Det var tre km. å gå mellom han som bodde i ...(red bort 2025) ' ikke langt fra Rissa kirke, og meg som bodde nederst i Skaugdalen. Om kveldene. når jeg var på vei hjem, så jeg alltid opp mot stjernehimmelen og lurte på uendeligheten og mysteriene med avstander og lysets hastighet, og følte meg ganske liten. Jeg tror det var stjernene som vekket den religiøse lengsel i meg.
Jakob hadde også sin historie og sine besteforeldre. Jakob var barnebarn av Abraham. Da Abraham så opp mot stjernene den gang for lenge siden, visste han at så mange som stjernene ville hans slekt bli. Jakobs far, Isak, hadde også troen og tradisjonene i sitt hjerte, mens Jabob er på flukt, han er på vei bort fra sin familie, fra de gamle verdiene og fra Gud. Nylig hadde han lurt til seg eiendom som ikke tilhørte ham. Han hadde kysset sin egen far i egen vinnings hensikt. Nå hadde Esau svoret hevn, og Jakob haster av gårde nordover, forbannet og redd og alene.
Sola går ned og Jakob slenger seg ned på bakken for å hvile bak en steinrøys i veikanten. Han ser opp mot stjernene. Himmelen er uendelig høy og han selv var liten. Han hadde flyktet for livet i dag, og i sitt indre hadde han alt lenge vært på flukt fra slektens tro og verdier. I virkeligheten trodde han ikke på noen annen velsignelse enn den han selv kunne karre til seg med å være lur.
Dette er bakteppet for oss når Jakob legger seg ned for å sove. Han tar en av steinene der på stedet, la den bak hodet og la seg til å sove. Da hadde Jakob en drøm. I denne drømmen oppdager Jakob noe om det stedet han var på, om sin fortid og om sin framtid.
Stedet
Et sted åpenbarer Gud seg. Jakob kalte stedet Betel. Dvs. Guds hus. Fra sin bolig i det høye stiger Herren ned gjennom sine sendebud, og åpner en port inn i Guds rike. Dette stedet der Jakob er denne natten ble senere et meget sentralt sted i Israels gudsdyrkelse. Stedet representerer Guds nærvær. Derfor ble paktskisten plassert her en tid, og i Betel samlet folk seg med sine bønner, sine offergaver og sin sorg.
Trapper opp mot himmelen var en del av den folkelige forestillingene om forholdet mellom Gud og mennesket/himmelen og jorden. Fra Babylon kjenner vi til bilder av store trappestiger på utsiden av templene. Og stigene førte opp til templets topp. På denne bakgrunnen ser vi at drømmen tar hånd om Jakob og han føres så å si inn i helligdommen til et møte med Gud. Nesten som en nær-døden opplevelse - apropos!
Fortid
Jakob får tak i noe som handler om hans fortid og om den tradisjon/linje han står i. Han har vokst opp i et troende hjem. Men hadde sikkert en lunket forhold til det han har lært. Men det overraskende for ham (og oss?) er at Guds løfter fremdeles gjelder for Jakob. At han fremdeles var en del av Guds plan. Jakob stod i en hellig tradisjon; en tradisjon han ikke uten videre kunne fri seg fra.
Framtid
Gud fornyer framtidsløftet. Slik Abraham fikk løftet om at han skulle bli til velsignelse for hele jorden, og slik Isak fikk løftet, slik får nå også Jakob høre: " … i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. Se, jeg vil være med deg og bevare deg hvor du enn går …"
---------------
Hva sier dette til oss i dag?
Det sier noe om et sted, om en fortid og om en framtid.
Vi tror at Gud kan møte mennesker for så vidt hvor som helst på jorden og til hvilken tid som helst. I dette ligger muligheten for å misforstå Guds egne vaner. Kjent er jo utsagnet som bonden kommer med: Jeg sitter heller her på høylasset og tenker på Gud, enn i kirken og tenker på høylasset. Et poeng er det jo, men oftest er det en unnskyldning for dårlige vaner. Vi kan jo også se på Jakobs drøm som en bekreftelse på at vi kan møte Gud hvor som helst under himmelen. Jeg synes det er en god tanke fremdeles. Stjernene kan vekke våre religiøse tanker.
Og våre gudserfaringer kan være knyttet til livsfølelsen, opplevelsen av livet slik dagene går, hverdagen og små hendelser. Det gjelder bare å se det slik og tolke det slik.
- Eks. som jeg har nevnt før her i menighetshuset: Utgangspunktet er: Jeg er som menneske gjenstand for en uforbeholden kjærlighet fra Guds side. (Så dere programmet om utenforkroppen opplevelser i går kveld? En av de som fortalte det han hadde opplevd snakket om den kjærlighet han hadde følt strømme mot seg fra det lyset han var kommet inn i under opplevelsen. Livet hans ble helt forandret etter dette.) Følelsen av Guds kjærlighet den kan vi også føle her og nå. Dette er en grunnleggende del av min Gudserfaring: Når jeg kaller det erfaring, så er det fordi denne kjærlighet har formet seg som et bilde for meg: Bildet er av jorden/universet omsluttet av Guds armer. I dette bildet taler Gud ett eneste ord - AKSEPT. Han taler slik Paul Tillich sa det: Du er akseptert! Guds omslutning av meg er hele tiden større enn mitt liv og mine mislykkede sider. Guds kjærlighet er uforbeholden, dvs. at Gud kan bare si disse tre ordene til det menneske som hører det: DU ER AKSEPTERT. Det er alt han kan si. Så radikalt er korset.
- Den andre innfallsvinkel - som er mer et praktisk grep: En katolsk nonne var på besøk på ABV-kurset og hold innlegg om åndelig veiledning. Hun anbefalte oss noe hun selv praktiserte i klosteret: Et kjærlig tilbakeblikk over dagen.
I stedet for det som ville være en luthersk spørsmålsstilling: Å bekjenne dagens synder, så anbefalte hun å stille spørsmålet: Hvordan har Gud virket i mitt liv denne dagen? Poenget er å lete etter de tegnene i hverdagen som er der på at Gud virker i mitt liv.
Jeg tror det er viktig for oss å ikke tenke for stort om Gud.!!! Men det jeg mener er: Vi har så lett for å overse at Gud virker i det små også i vårt liv
- I går var jeg i dåpssamtale - og samtalen åpnet seg til å bli god gjennomgang og en dialog om hva dåpen er hva dåpsopplæring betyr for det nye livet som blir født i dåpen. hverdagslig, og vi kan jo spørre om dette er en gudserfaring? JA.
Du blir spurt om å være fadder for ditt barnebarn. En oppgave du får også fra Gud! Du kommer i samtale med en nabo eller i et selskap eller på en fest, og du får anledning til å fortelle om det som er viktig for deg i livet. Hva som helst av det vi gjør i livet kan være noe som Gud taler gjennom, Gud gjør noe med oss.
LIKEVEL: Selv om det kan være slik at Gud kan møte oss i hverdagen, så kaller han oss til å samles i hans navn: De fleste religioner har sine steder og tider som guddommen har knyttet sitt navn til på en spesiell måte. Som kristne har vi kirkehuset som er innviet til Guds navn på en særskilt måte. Egentlig ikke for Guds skyld, men for vår skyld. Å være i dette huset hjelper oss til å tro og det virker slik at vi får impulser og inspirasjon både gjennom ordet og gjennom farger, stemning, musikk, osv.
Tenke gjennom vår holdning til gudstjenesten. Jeg hørte folk fra (red. bort 2025) fortelle en anekdote som var blitt aktuell for dem, for de har en prest som ikke ser. Fortellingen går da ganske enkelt ut på at i ei bygd hadde folk sluttet å gå i kirken fordi "for nå så jo ikke presten meg allikevel."
Vi går jo ikke i kirken for å bli sett av presten, men for å være sammen i felles bønn og sang, og for å høre Guds ord, ja, gudstjenesten er i sin kjerne først og fremst et møte mellom Gud og mennesker. For Jesus har sagt at der hvor vi er samlet i hans navn, der er også han til stede.
Da Jakob oppdaget at Gud var på "dette stedet" der han lå om natten, ble han grepet av forskrekkelse/frykt. "Her er Guds hus. ..(og) .. Her er himlens port!"
Vi kommer til Guds hus fordi vi tror at der møter vi den levende Kristus. Spørsmålet jeg har stilt meg selv om mange kristne de siste årene er: Tror vi virkelig tror på Jesu oppstandelse? Tror vi at Jesus lever, så tror vi også at han er her hos oss. Da er det ingen grunn til å sitte i ro som om ingenting har hendt!!??
Enhver gudstjeneste er en Jakobs drøm i den forstand at i gudstjenesten kommer Gud oss i møte. Med våre ansikter sitter vi vendt mot alteret, det er livsretningen for den kristne. Alteret forteller om vår fortid og vår framtid, på samme måte som for Jakob handler det for oss om først å være på vandring bort fra Gud og vår tro, våre tradisjoner og våre verdier. Og det handler fremdeles om løfter om en ny fremtid.
Men igjen er det noe med å bruke hverdagen vår til å utvikle vår tro. Stikkordet kan godt være fortid: Har du fortalt den du sitter ved siden av i dag hvor du har din tro fra - hvordan det startet, hvem du husker fra din barndom og ungdom? Hvilke hendelser i livet ditt som har hatt betydning for trua di? Er trua blitt styrket eller svekket de siste årene? Har du snakket med noen om dette?
Og hvis stikkordet er fremtid: Da kan du tenke gjennom hva har det å si for deg, hvilke endringer gjør du i din livsretning og måte å tenke på, dersom du oppfatter at det er deg Gud taler til når han sier til Jakob: "Det landet du ligger i, vil jeg gi deg": Altså der du lever, ditt hus og din hage, området du bor i, er gitt til deg - for at du skal bli til velsignelse akkurat der.
Og han sier også: "Jeg vil være med deg og bevare deg hvor du går ..."
Hva betyr det for deg - i hverdagen?
F. eks. betyr det at du kan ha en grunnleggende trygghet - og av den tryggheten vokser det fram en kilde i deg med kraft til å se mer av hva Gud vil med livet ditt. Og fra denne kilden vokser det og fram et raushet overfor andre mennesker, så du kan se på dem med et kjærlig blikk, så du kan tåle mer av mennesker, tørre å være mer nær mennesker.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
Askeonsdag Orkdal 2004
LITURGISK FARGE: Fiolett
Nattverd
905 - Det er godt å være stille
---- tekstlesning og preken
128 - Se vi går opp til Jerusalem
951 - LITANIET - Bønn
634 - Før nattverden
312 - Lær meg å kjenne dine veie
KARNEVAL
"Når dere faster ..." sier Jesus, han sier ikke "Hvis dere faster ..."
Etter hvert som vi i Norge er blitt kjent med flere og flere religioner, har vi sett at fasten knyttet til forskjellige tider og tradisjoner, er en viktig del av den måten som mennesker dyrker Gud på.
Ytre sett handler faste om å gi avkall på goder som vi omgir oss med og som er en del av hverdagen. Det kan handle om å spise mindre eller til bestemte tider, det kan handle om seksuell avholdenhet. I et moderne samfunn som vårt kan det også være at vi går mer og biler mindre, at vi prøver å få til mer ro i hjemmet, bryter noen TV-vaner eller hva det kan være. Men indre sett er poenget at du gjennom fasten skal få styrke til det rette fokus og konsentrasjon på til forholdet til deg selv og til Gud.
Slik sett kan vi si at vi i kveld starter på en indre reise der også vi gjennom vår religionspraksis eller vår fromhet, og vårt ytre liv, ønsker å innrette oss slik at det blir lettere å foreta denne indre reise - som jo for oss som kristne skal være en reise sammen med Jesus.
Og så sier Jesus i kveld til oss at vi skal tenke gjennom hvordan vi ser ut - så ikke vår ytre fremtoning blir en måte å sette oss selv i sentrum på. Her ligger et ordspill i den greske teksten som vi også finner på norsk - men som ikke kommer frem slik det er oversatt. For her står det egentlig at vi skal ikke gjøre oss ugjenkjennelige i ansiktet, bare for at vi skal bli gjenkjent. Det ligger altså en indre selvmotsigelse i å kle oss ut og forandre ansiktet så vi ikke skal bli kjent, etter som den som gjør det er kjent som å tilhøre en gruppe som alle vet hvem er - nemlig fariseerne.
Det er mange aspektet som ligger i dette, men jeg har lyst til å ta tak i noe som i første omgang kan virke som en motsigelse av det Jesus vil ha frem. Han advarer mot det ugjenkjennelige ansiktet, eller masken, men jeg vil nå først si: At vi trenger masker, ja, at vi som mennesker faktisk i oss selv er masker.
Sosialt og psykologisk tenkt trenger vi masker i den forstand at masker er våre konvensjoner og omgangsmåter som hvis vi kaster dem, vil føre oss inn i kaos. Vi lever i en kultur der vi omgås hverandre på bestemte måter, og dette skaper en sosial trygghet. Vi er oppdratt til å være slik.
Det er ikke slike masker eller roller Jesus kritiserer i teksten som vi leste. Men spørsmålet er likevel om vi kan trekke skarpe skiller mellom våre sosiale konvensjoner og rolleopptredener på den ene siden og på den andre siden de kristelige konvensjoner, tankemodeller og væremåter som lett sementere våre åndelige liv og andres oppfatning av oss som kristne.
Og hvis det er slik at det er glidende overganger mellom disse sosiale opptredener, da kan det være at vi må tenke gjennom vårt forhold til våre masker. Og stikkordet er jo ærlighet i livet, både det sosiale og det åndelige. Jeg tror at hvis vi i større grad enn vi gjør forteller hverandre om våre liv og hva vi er opptatt av, våre gleder og hva vi strever med, så ville gevinsten være at Han som skjer i det skjulte, vil lønne oss med større åndelig dybde.
La oss gå til den katolske forfatteren Åge Rønning og se om vi kan finne hjelp i hans roman "Alle klovner" fra 1971.
Hovedpersonen i boka er en skribent/forfatter som ganske enkelt kalles "A", Han reiser til Roma for å motta en pris han har vunnet i en internasjonal essaykonkurranse med temaet "Mennesket i dag".
Han er dertil på søken etter Erica. Uten å planlegge dagen for nøye, begir han seg ut i Romas uoversiktlige veinett og fortaper seg i det reneste villnis som denne verden er. Som ved et mirakel dumper han innom to steder der det ligger brev og venter på ham, - fra Erica. Hun er altså til stede ett eller annet sted og venter på ham. Men hvor? Letingen fører ham til et maskeradeball.
Etter diverse klovnerier fra A's side, blir han opptatt i det overdådige karneval bestående av folk fra Romas sosietet. I løpet av dette døgnet ser A at livet hans er et liv bak masker. Han fusker seg gjennom den ene situasjonen etter den andre. Det han skriver, ordene, rimer ikke med det han gjør.
Nå står ikke A ved noe null-punkt etter slike selvransakelser.
Han unngår behendig noen form for "oversyn", og langt fra går han inn i noen meningsfylt dialog med seg selv.
Erica er aldri langt borte. Hun dukker stadig opp i hans tanker. Men etter at han kommer inn i maskeballet fordufter Erica ganske snart fra hans sinn.
De som arrangerer ballet vil imidlertid ha greie på hvem han er denne personen som er kommet inn blant dem? Men det er jo ikke bare å rive masken av ham. For å få ham til å fortelle det, trommes det sammen en domstol bestående av karnevalsgjestene. Disse vil til slutt ha ham til å innrømme en eneste feil han måtte ha begått det siste døgnet.
Det gjør A gjerne, men det er bare det at en klovn ikke tåler å bli hånet av andres klovnerier. A er i ferd med å tape. Han hadde en illusjon om at han kunne beherske sitt liv. Nå er han ute av stand til å skape nye illusjoner. Dermed er spillet slutt.
Da dukker Erica opp. Hun kneler ved ham. Som en reddende engel. Nå trengte han nettopp barmhjertighet mer enn rettferdighet.
Men nå skjer det egentlig ingen forvandling med A.
Ingen forbedring, han slutter ikke å gjøre det han før har gjort.
Det eneste A ber om er å bli overlatt i Guds hånd. Fremdeles er han en grov selvhevder. Han gir uttrykk for sin forfengelighet og egenrettferdighet hvor han kommer til, for i neste øyeblikk å be en bønn og score formhetspoeng.
A vet at han er både gjennomskuet og elsket. Fortellingen sier at Gud aldri oppgir mennesket, og at han elsker det, endog tvers gjennom dets mislykte liv og dets selvforakt.
A tolker seg selv som en klovn i forhold til sin tro fordi han på få områder når opp til de idealer som kirken har og han selv ønsker å følge.
Slik med oss? Vi tilhører og føler oss knyttet til kirken. Men idealene blir for høye, kravene for store. Valget er: Gi opp! Kaste troen bort. Eller lev med fordreide ansikter.
Heller da: Å høre til i kirken, selv om jeg ikke klarer å leve slik kirken sier i de idealene som settes opp.
Sitat fra romanen: "Han var sikkert ikke selv en troende i den mest ortodokse mening. Likevel var hele hans liv og alle hans tanker og alle hans dumheter håpløst bundet til denne Kirken som han elsket som en kostbar skatt og som han gjorde opprør i og som han sviktet. Og som han representerte så miserabelt overfor fremmede." (s. 295)
Det avgjørende for A og for oss er at han/vi vet seg elsket.
En av de salmer som jeg synes setter de beste ordene på de følelser mennesker kan ha når de skal gjøre et oversyn over sitt liv, er: Lei milde ljos.
Eg veit det vel, eg bad ei alltid så.
Eg ville leva fritt, var stolt og strid.
Ved båren lyder ofte disse ordene. Der fremkalles bildet av at alt mitt eget er stilt i bero. Da hviler de travle føttene, de mektige og kravstore hendene. Da er masken borte. Karnevalet er slutt. Da overtar Gud.
Han elsker, tvers gjennom alle masker, gjennom alle mine mislykte forsøk på å forandre meg og bli bedre.
Han lar sin egen sønn gå veien til Jerusalem. For min og din skyld, lider han og dør, så vi skal få mot til å leve og å vite oss elsket av Gud.
Livet er ikke et forbedringsprosjeket, men et forankringsprosjekt.
Vi trenger masker, roller og konvensjoner, som på en måte binder oss. Men forankret i Kristi liv og død for oss, lever vi et fritt liv. Reisen med oss selv og med Jesus er en reise i nåde - uten selvforakt. Men likevel en reise som gir oss mer og mer av åndelig vekst, jo ærligere vi er mot oss selv og mot andre. I løpet av reisen vil vi helt sikkert oppdage at vi er ganske lik hverandre - så når vi ser oss selv, ser vi også den andre - medmennesket. Derfor har ingen av oss så mye å oppnå ved å fordreie våre ansikt.
Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.
Skjærtorsdag
Skjærtorsdag, 8. april 2004:
Joh 13,1-15
Fjellkirka/Orkdal kirke
De holdt måltid.
Har vi tenkt på hva et måltid kan inneholde av hverdagslig symbolverdi? Måltider, festmåltid med god mat og drikke, hører med når vi skal feire noe, eller når en viktig beslutning er tatt på høyt nivå i politikken, så vil det være naturlig å ha et måltid til avslutning.
Eller vi kan tenke på måltidene knyttet til livsritene - barnedåp, konfirmasjon, bryllup, -jubileumer, minnestund etter begravelsen.
Slike måltider har sine forbindeler/røtter dypt i våre liv, som uttrykk for noe menneskelig, behovet for å komme sammen, behovet for å nyte livet og det gode som livet kan gi.
Derfor er måltidet ikke bare et spørsmål om å bli mett, men et spørsmål om å høre til i en sammenheng, et spørsmål om å kjenne livet på det beste, et spørsmål om å gjøre en stans i hverdagen, og vel å merke: også når livet smaker av det bitre, av tragedie og sorg.
Jeg hørte på radio fra Røros i forrige uke at de hadde hatt en redningsøvelse. Lederen for øvelsen ble spurt hvor mange mennesker som var involvert i øvelsen. Da ha skulle gjøre rede for det, sa han at de hadde vært så og så mange til bords på fjellhotellet et sted der i nærheten. Jeg tolket det slik at mat altså var en vesentlig del av det å håndtere en krise.
I en av de største krisene i jødenes historie, var selve måltidet det som bar mest symbolverdi. Ved starten av flykten fra Egypt, slik det er skildret i 2. Mos. 12, er måltidet innledningen til flukten. Og i løpet av flukten, og de mange årene gjennom ørkenen, står måltidene stadig i sentrum - ofte er de kimen til uro og misnøye rettet mot lederne og mot Gud.
Hva sier dette oss?
Det sier oss at måltidet som Jesus og disiplene hans feiret ikke var et måltid - som vi kanskje forestiller oss - med spesielt anstendige og rolige omstendigheter, men et måltid preget av de mennesker som var med, preget av deres hverdag og deres fest, preget av deres liv og deres angst, preget av det press som omstendighetene kunne medføre, preget av de motsetninger som kunne være i gruppen. som var samlet til måltid. Kanskje har vi gjort nattverdmåltidet til et isolert måltid, isolert fra våre liv, uten sammenheng med hverken våre gleder eller våre sorger. Et måltid der vi mer snur ryggen til hverandre, enn å vise frem våre såre føtter. Det er en eller annen form for kultur vi bærer på hos oss - en skjulekultur, skjul dine tanker, finpuss dine ord, vær forsiktig lille menneske, så ingen får vite hvem du egentlig er.
La oss ha dette med å våre tanker når vi nå spør:
Hva sier det oss da at Jesus vasker disiplenes føtter?
Den sier at HAN ELSKER MENNESKER. Menneskekjærlighet - et av de fineste ordene jeg vet. Han setter all egenprestisje til side, bøyer kne for sine disipler for å vaske føttene deres. DET STERKESTE OG DYPESTE UTTRYKK FOR JESU HOLDNING TIL MENNESKER.
FOTVASKING - det ordet kan stå som overskrift over hele hans liv. Fotvasking - ikke et spesielt ærefult ord, ikke et ord med spesiell liturgisk eller misjonsaktig klang. Men likevel et ord som sier alt om Jesus.
Når Jesus (i kveld) står fram på denne måten for oss får vi vite hvem han er.
Jeg skal stoppe ved tre vers i teksten:
V.3. : Jesus visste at Faderen hadde gitt alt i hans hånd, og at han var utgått fra Gud og gikk til Gud. Han som er kommet fra Gud, og som er Gud, han kommer meg så nær at han ser mine behov bedre enn jeg selv kan. Jeg er opptatt av meg selv på en måte som bare tildekker sannheten, mens Jesus ser dypere, som han så dypere enn Peter som ikke ville bli vasket av Jesus. Når det går mot korsets død for Jesus, skjerpes hans blikk. Da ser han at det jeg trenger er å få komme inn under hans menneskekjærlighet.
Han er den Herre og Gud som ser det jeg trenger.
Jesus sier til Peter som vegrer seg: V. 7: Det jeg gjør, forstår du ikke nå, men du skal skjønne det siden. Og så gjør Jesus det han må gjøre. Han gjør det som trengs. Han er ikke bare Gud som vet hva jeg trenger, han er også tjeneren som gir det jeg trenger. Selv når jeg ikke forstå det.
Dostojevski forteller i romanen BRØDRENE KARAMASOV om den ateistiske Ivan og hans kristne bror Aljosja. Ivan fornekter troen på Gud fordi han ikke kan forstå at Gud ikke gjør noe med de sadistiske godseierne som utsetter barn for den mest grusomme behandling. Dostojevski tar her opp et av de vanskeligste spørsmålene i religionsfilosofien. Men forfatterens poeng er at det hos Jesus finnes en menneskekjærlighet som går over alle våre grenser. Selv barnemorderen som Ivan så grusomt skildrer er elsket. Og i kveld ser vi det igjen: Selv Judas var elsket, også hans føtter blir vasket.
Jesus elsker ikke det elskverdige mennesket, men mennesket - uten adjektiv.
I en diktsamling har pasienten Aslaug Seland, skrevet om sitt eget raseri, også rettet mot Gud, når sykdommen har vært som tyngst å bære: "Jeg raser på Gud ... hvem er det som er mest ekte, ... jenta som vitnet på bedehuset da hun var 15 år og fortalte hvor godt det var å tilhøre Jesus, ... eller er det denne rasende kroppen som spytter ut eder og forbannelser ... er både det glade 15-årige vitnet og den skrikende 36 åringe ungen, Guds egen lille jente? ..."
V. 15: ... jeg har gitt dere et forbilde.
Synge en barnesang.
(Vaskevise for disipler): Og spør du hvorfor gjør han det, så sier han til oss at det må skje. For den er først og den er størst, som sier JA og gjør en tjeneste.
ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.
1. påskedag
1. påskedag
Geitastrand/Orkanger 2004
184 PÅSKEMORGEN SLUKKER SORGEN
263, 2-4 Ved Lovsang
185 STÅ OPP MIN SJEL I MORGENGRY
179 JESUS LEVER, GRAVEN BRAST
----
177 HAN ER OPPSTANDEN
----
194 DINE HENDER ER FULLE AV BLOMSTER
189 Å SALIGE STUND UTEN LIKE (UNDER OFRING)
618 FYLT AV GLEDE (DÅP)
187 DEG VÆRE ÆRE
Kjære menighet.
Kristus er oppstanden. La oss alle svare: Ja, han er sannelig oppstanden.
Hva er det vi sier?
Vi sier at han som disiplene engang flyktet fra, han som ble sviktet på langfredag, grepet og korsfestet - skildret av alle de fire evangelistene, og i detalj av Mel Gibson, han lar seg kjenne i vårt møte med ham her hos oss. Han som en gang vandret på jorden som et menneske i ringhet, han er i dag nærværende ved sin Ånd når vi er samlet i hans navn.
Påskedag innebærer at vi tror og lever i et forhold til en levende Herre og Mester. Fra i dag er alt annerledes! Han, ikke jeg - er det som er Herre. Han setter dagsorden og han kaller oss til å leve.
La oss lovsynge denne levende Herre.
.............................................................
Dette hellige evangelium på påskedag står skrevet hos evangelisten Johannes i det 20. kap.
PÅSKELØFTE
har jeg satt som overskrift over prekenen denne påskedagen.
I sin avskjedstale i det 14. kap. av Johannesevangeliet sier Jesus til sine disipler at han nok skal gå bort fra dem, men han lover dem også at han skal komme tilbake og være blant dem igjen. "Og nå har jeg sagt dere dette før det skjer, for at dere skal tro det når det skjer."
Som så mange ganger før gir han dem sitt løfte om oppstandelsen. Han forventer faktisk ikke at de skal tro det før dagen kommer, men han forutsier sin oppstandelse for at de skal tro det når det er skjedd og Gud har bekreftet påskeløftet. (Gjennom oppstandelsen.)
La oss først stanse ved dette: EN GANG VAR PÅSKELØFTET BARE ET LØFTE.
Mange ganger hadde han altså gitt dette løftet til sine disipler. Men bestandig står det at læresveinane ikke forsto hva han talte om. De kunne ikke tro på forhånd.
Heller ikke Maria Magdalena tenkte på hva han en gang hadde sagt. Hennes første tanke da hun oppdaget at steinen var tatt bort. Hadde noen stjålet Jesu legeme?
I så fall måtte de andre varsles fortest mulig. De hadde en naturlig forklaring, - ikke tenkte de i det hele tatt på hva Jesus hadde sagt tidligere.
Legg merke til en ting: Det finnes ikke mye påskejubel i påsketeksten vi har lest. Maria f. eks. - hva står det om henne? Hadde vi lest et vers lenger enn det som er prekenteksten for påskedag, ville vi ha hørt: "Men Maria stod utenfor graven og gråt ..."
Og om Peter og den andre disippelen står det ganske tørt: "Disiplene gikk så hjem."
Og holder vi sammen det samlede vitnesbyrdet fra de fire evangelistene om det som skjer ved graven denne morgenen, får vi inntrykk av forvirring og undring, ikke først og fremst jubel og glede.
Markus f. eks. skriver etter oppstandelsen om at Jesus faktisk refser de elleve for deres vantro og hårde hjerte, fordi de ikke hadde trodd dem som hadde sett ham oppstanden.
Matteus sier det også som det var, at noen trodde, mens andre tvilte.
Og Lukas sier at da kvinnene, Maria Magdalena, Johanna og Maria, Jesu mor og de andre kvinnene med dem, fortalte hva de hadde opplevd ved graven, så tar de andre dette for å være løs tale, og de "trodde dem ikke". Selvsagt reagerer Peter hurtig, så impulsiv han var både på den ene og den andre måten, men det står ganske megetsigende at også han gikk hjem og undret over det som hadde hendt.
Hva var dette? Hvordan henger dette sammen? Jo, det som var skjedd var for stort! Læresveinane trengte tid. Men så går virkeligheten opp for dem.
LØFTET VAR IKKE BARE LØFTE. Med ett husket de det ene etter det andre av det Jesus hadde sagt tidligere.
Sakte skinner et nytt lys inn over deres liv, både over deres historie sammen med Jesus og over de timene og døgnene de nå er midt oppe i.
De sto midt oppe i et tidsskille. De sto midt oppe i, og var vitner til at Guds hånd strøk over jorden, og strødde sitt lys og sin kjærlighet ned over hver en mørk krok i sjel og sinn, og over land og hav.
De som på skjærtorsdag og langfredag hadde gjemt seg unna og ikke vist seg før de antok at faren var over, disse var det som skulle komme til å ta profetens ord i sin munn:
"Vi ventet på ham, og han frelste oss; dette er Herren som vi satte vårt håp til: La oss juble og glede oss over hans frelse." (Jes. 25,9)
Og så står det i Ap. gj. om apostlene at de fra nå av var vitner for folket, og at de forkynte evangeliet om det løftet som var gitt, og at dette løftet nå var bekreftet idet Gud oppreiste Jesus fra de døde. (Act. 13,30ff.)
..................
Historien gjentar seg, sier vi. Men saken er vel heller at mennesket fremdeles er det samme. Likhetstrekkene er mange mellom menigheten i dag og disiplene dengang. Skjærtorsdags og langfredagsfrykten kjenner vi godt igjen. Tendensen til å ville stole på egne, snusfornuftige vurderinger framfor Jesu løfte, er meget sterkt framme også hos oss. Vi bestemmer suverent over våre egne liv, bestemmer selv når vi aller nødvendigst trenger et møte med Jesus i gudstjenesten. Langfredag er det ikke mange som står ved korset.
Og mange av oss i kirken fasineres av at det kan lages filmer om Jesu lidelse, filmer som slår an, men hva med oppstandelsen, den innebærer jo - dersom den er sann - at Jesus lever i dag.
Men har vi mistet troen på Jesu oppstandelse? Er vi fremdeles inne i Peters første fase da han, selv om han så den tomme graven og trodde, gikk hjem igjen som om ingenting var hendt?
Er ikke tiden inne da også vi ser Guds mektige hånd som har strøket over vår menighet år etter år siden kristentroen kom til bygda, og ber om å få se hans vei og spørre etter hans vilje og planer med våre liv.
Vår tro som vi bekjenner er en tro på at døden er overvunnet og at det evige liv skal gis oss av Gud i gave. På en måte er det en tro på et løfte gitt på forhånd, naturlig nok. Og dermed stiller vi i samme klasse som Jesu usikre disipler. Og dette kan lett bli en unnskyldning for oss.
Men vi glemmer da en vesentlig ting: Vår tro er ikke en tro på en sak, eller på et fenomen som skal skje med oss. "Det evige liv" er fra en side sett en sak eller et fenomen som enkelt sagt ennå ikke har skjedd oss eller kommet til oss. Da blir alt så lett håndterlig. Da blir kristentroen for oss å ligne med et lotteri der alle får gevinst - det er bare et spørsmål om tid.
Men påskedag utfordrer oss på en helt annen måte enn som så. Fra i dag av er universet i sin målløse ferd gjennom det store intet, omfavnet av en styring der mål og mening er gitt av Gud. Der mål og mening, tid og evighet er under kontroll av han som er alt i alle. "I ham er det vi rører oss og er til", slik Paulus uttrykker det i Ap. gj. (Acta 17,28-29) Og i denne sammenhengen poengterer han at guddommen ikke er en sak eller et fenomen: Han er "ikke lik gull eller sølv eller en sten, et billedverk av menneskelig kunst og tanke". Hva er han da? Jo, han er den mann som er oppreist fra de døde!
Påskedag - og hver søndag - er den levende Guds dag. Påskedag, og hver søndag, er en bekreftelse på at han som ble korsfestet og forlatt av Gud og av sine egne, lever.
Og, det betyr at vi ikke er involvert i en sak. Oppstandelsen setter oss inn i et forhold til en som vi kaller Vår Far. Båndene mellom løftets Gud og Sønnen og hans Åndssøsken (altså hans menighet) veves inn i hverandre på en slik måte at de ikke kan brytes. Vi involveres ubrytelig i Guds planer, tanker, velsignelse og glede.
Hva var det som overbeviste apostlene og gjorde dem til troende? Det var det personlige møte med den levende og oppstandne! Det personlige møte med Jesus var det avgjørende, sier en gammel pietist, og har rett! (J.J. Jansen, Luth. Kirkt. 5/94)
Han har gitt oss løfte på forhånd, han skal oppstå, han har engang bekreftet det, han er oppstått, og han vil igjen la det gå i oppfyllelse. Han er den levende, han er kilden, lyset, kraften, .... som virker i menigheten til denne dag.
Hva er vårt svar?
Det er:
ÆRE VÆRE Faderen og Sønnen og Den hellige ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.