Preken 2003

1. juledag

Geitastrand 1. juledag 2003

Første salme: 29 Et barn er født i Betlehem

Tekstlesning: Juleevangliet

Strupan - -

Salme før preken: 59 Fra fjord og fjære

---Høytidsvers: 47 En frelser er oss født i dag

Avslutning av preken: Barnekoret: Ring, ring, ring

--------------------------

Etter preken: 54 Glade jul

Under takkofferet: Strupan - -

DÅP: 60 Jeg er så glad hver julekveld (Alle vers)

Eventuelt etter dåpen: Barnekoret: Esel ifrå Nasaret

56 Deilig er jorden

Joh 1,1-14:
1 I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. 2 Han var i begynnelsen hos Gud. 3 Alt er blitt til ved ham; uten ham er ikke noe blitt til av alt som er til. 4 I ham var liv, og livet var menneskenes lys. 5 Og lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det.

6 En mann stod fram, utsendt av Gud. Johannes var hans navn. 7 Han kom for å vitne; han skulle vitne om lyset, så alle skulle komme til tro ved ham. 8 Det var ikke han som var lyset, men han skulle vitne om lyset.

9 Det sanne lys, som lyser for hvert menneske, kom nå til verden. 10 Han var i verden, og verden er blitt til ved ham, men verden kjente ham ikke. 11 Han kom til sitt eget, men hans egne tok ikke imot ham. 12 Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn – de som tror på hans navn. 13 De er ikke født av kjøtt og blod, ikke ved menneskers vilje og ikke ved manns vilje, men av Gud.

14 Og Ordet ble menneske og tok bolig iblant oss, og vi så hans herlighet, den herlighet som den enbårne Sønn har fra sin Far, full av nåde og sannhet.

Strøm fra himmelen.

Exordium.

Kjære menighet! Gledelig jul til alle sammen.

For noen dager siden - skolegtj. her i kirken. Vi lagde et julespill der de små ble engasjert. Jeg fortalte - og det er lett for at noe blir utelatt. Så midt inne i fortellingen prøver jeg å gjengi så nøyaktig som mulig det englene fortalte til gjeterne. Det er født en frelser i en stall inne i byen - det er Kristus Herren ... så er det en av guttene som hører at noe mangler: så sier han med klar stemme: I DAVIDS STAD! Ja, det er viktig å være nøyaktig - for barna følger med og får med seg hovedsaken - i Davids stad, akkurat der, i det landet i den byen var det det skjedde.

I dag er 1. juledag - og vi får hjelp av en annen fortelling til å tolke det som skjedde i går, i Davids stad. Johannes skriver mye mer høytidelig enn det som Ingrid leste fra Lukasevangeliet. Før vi hører det, skal vi synge vårt høytidsvers nr. 47: .............................

PREKEN

Kan du tenke deg at under vår historie her i tiden, går en strøm av evighet som puster inn over oss fra tid til annen. Julenatt bryter denne strømmen inn som en flod fra en kilde, slik en dikter sier det i et juledikt:

En kilde sprang frem fra en annen og evigere vår. Fra hans hjerte, lagt åpent i tiden flyter evigheten inn i verden. I enhver som drikker av denne flod skal floden selv bryte frem.

Gud har steget inn i vår verden. Hans nærvær hviler over jorden. Han sender sin kjærlighet som en strøm fra evigheten, inn i våre liv og til vår jord. Over den menneskehet som flakker omkring utenfor Paradisets port med desperasjon og bitterhet, hviler usynlig og omtrent ubemerket denne strømmen.

Gud han kommer til sin skapning, og til sin eiendom.

Ordet var Gud, og Ordet ble kjød, og tok bolig i blant oss. Det er ikke en eller annen interessant person, et intelligent menneske, en profet, en idealist, en undergjører, som kommer; nei, det er Gud som kommer i sin Sønn, han som er født før alle tider.

Mange spør: Hva er det som er så spesielt med Jesus? Hva er forskjell på det barnet som fødes i stallen og de barn vi får? Han har sin eksistens før alle tider.

Født før alle tider.

I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Dette Ordet og denne Gud var det som kom til jorden. Det vil si: Jesus Kristus har en eksistens før sitt liv her på jorden. Sønnen ble ikke til/skapt i Marias liv. Men hun er den inngang han bruker til jorden. Han er født før alle tider.

Det skjedde altså en gang en fødsel utenfor vår fatteevne, uten for all tid og sted - i himlene. Som en del av Guds høye plan, skjedde det en fødsel før alle tider.

Det er ikke denne fødsel vi feirer i dag. Men vi nevner den og har den med oss for muligens å ane litt av den storhet som det er at Han kom til jord.

Det vi feirer i dag, er jo Sønnens inkarnasjon. Han ble kjød. Han er på merkelig vis GUD SOM SØKER sitt skaperverk, som hører sukket fra samvittighetene våre, fra ensomheten og dens tomrom, Gud er det som hører og ser det vi har satt over styr. Så setter han de evige kreftene i bevegelse.

For om Paradisets porter er stengt , så må Gud søke tilbake til sitt skaperverk for å frelse. På jorden synes lidelsen å være endeløs. Slik jordens indre brenner av en fortærende ild, slik brenner det også på overflaten der vi bor. Krig, sult, splittelse, en natur i ubalanse. Men midt i det hele høres sangen fra himmelen. Det er sannelig ikke lett å høre denne sangen i dag. Men det er og blir vårt kristne håp at hans fødsel skal bære så mye av Guds kjærlighet og makt i seg, at det en dag skal bryte frem et evig rike der freden har seiret.

Han kommer til sitt eget.

Og når han kommer, forener han seg med sitt skaperverk, gjør seg til ett med det, slik at verdens onde lodd, blir hans lodd, og hans liv og herlighet blir verdens liv og salighet.

Fra Hans hjerte, lagt åpent i tiden; i barnet i stallen, fra Davids stad, strømmer i dag evigheten inn over jorden. Når vi sammenligner med det som vi hører om fra Betlehem i våre dager, høres det bare dumt ut å si dette. Men har vi noe annet valg enn å fortsette å håpe?

HÅPET: DET ER AT Inn i vårt Guds hus her på jorden kommer strømmen fra barnets hjerte, så vi kan bli en del av den bankende strøm av evighet, og omfattes av den fred englene forkynner. Inn i vårt liv, og over jorden, den som er blitt til ved ham, (den er på vei til å bli ødelagt, men skal fornyes og bli evig grønn,) inn i våre hjem, til dem som smiler og dem som sørger, inn til sengene og rullestolene på aldershjemmene våre, der noen av dere har kjære og kjente, kommer han i dag med evigheten strømmende over oss.

Denne strømmen fyller dødskyggens dal, gir alt dødt et nytt liv. Gir alt tomt ny mening. DET ER HÅPET!

Ja, vi fødes med ham til evigheten - så vi en gang kan feire jul i himmelby.

Å fødes med ham til evigheten: Det er også betydningen av dåpens sakrament. Ett barn skal døpes i dag. Dette barnet skal først forenes i hans grav (som er å bli lagt i døpefonten) for så å stige frem og fødes til det evige liv (som er å bli tatt opp av denne døpefonten). Derved går dette barnet i dag inn i en symbolhandling som ligner det liv vi skal igjennom enten løpet blir kort eller langt for oss. Barna blir satt inn i strømmen fra Gud, nær kilden kommer de. Ett barn skal i dag fødes inn i Guds rike, på grunn av en fødsel en gang i Davids stad!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.

Barna våre har en sang.

Disse enkle versene handler om De tente lys -symbolet på Kristus. Den handler om at skal jorden bli bedre, så må du og jeg hjelpe til. Den skal vi prøve å synge nå!

Søndag etter jul

Orkdal kirke 28. des. 2003 kl. 11

Salmer

57 Kim, alle klokker

72 Bryt ut i sang

42 Her kommer, Jesus, dine små

(Alle reiser opp på siste vers)

----

64 En krybbe var vuggen

45 Mitt hjerte alltid vanker (alle vers - under takkoffer)

DÅP 56 Deilig er jorden

54 Glade jul

Jes 2,2-5:
2 I de siste dager skal det skje at Herrens tempelberg skal stå grunnfestet høyt over alle fjell og løfte seg opp over høydene. Dit skal alle folkeslag strømme. 3 Mange folk drar av sted og sier: «Kom, la oss gå opp til Herrens fjell, til Jakobs Guds hus, så han kan lære oss sine veier, og vi kan ferdes på hans stier!» For Herrens lov skal gå ut fra Sion, Herrens ord fra Jerusalem. 4 Han skal skifte rett mellom folkeslag, felle dom for mange folk. De skal smi sine sverd om til plogskjær og spydene til vingårdskniver. Folk skal ikke mer løfte sverd mot folk og ikke lenger lære å føre krig. 5 Kom, Jakobs ætt, la oss vandre i Herrens lys!

Kol 2,8-10:
8 Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus. 9 I ham er hele guddomsfylden legemlig til stede, 10 og i Kristus, som er hode for alle makter og myndigheter, har også dere fått del i denne fylde.

TEKST:

Joh 1,16-18:
16 Av hans fylde har vi alle fått, nåde over nåde. 17 For loven ble gitt ved Moses, nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus. 18 Ingen har noen gang sett Gud, men den enbårne, som er Gud, og som er i Faderens favn, han har vist oss hvem han er.

PREKEN

Denne setningen inneholder to påstander hvorav den ene er grei å akseptere - mens den andre heller er tvilsom - for oss mennesker: Først: Ingen har noen gang sett Gud! OK - den er god. Men så: Den enbårne - altså Kristus Jesus, som er Gud, ... han har vist oss hvem han er! Den er verre!

Heller ikke denne dagen i Orkdal kirke, vil by på noe nytt i så henseende. Vi kommer fremdeles til å gå hjem og si: Ingen fikk se Gud i dag heller. Og da tenker vi i våre menneskelige kategorier: Å se Gud - har for oss, språklig sett, sin parallell i hvilket som helst uttrykk med verbet å se. Å se Per, å se huset, å se folk! Ja, da ser vi folk - konkret foran oss - ingenting å spekulere på.

Jeg tror at Jesus, da han var her på jorda, hadde et språklig problem når han f. eks. sa at han var brødet fra himmelen, at han var verdens lys - fordi når folk han snakket med skulle tolke slike uttrykk, så tenkte de at det er Gud han mener at han er - og det kunne bare ikke stemme. For det var og er ingen som har sett Gud - heller ikke mannen fra Nasaret født i Betlehem - derfor ble han som voksen straks tatt i blasfemi. For INGEN HAR NOENSINNE SETT GUD

Men det Johannesevangeliets forfatter ber oss om er Å SKIFTE KATEGORI: Uttrykt slik: Loven ble gitt av Moses - det er den gamle tankegang, den kategori - det språkmønster - med subjekt og predikat og objekt, og andre språkregler, som ikke lenger fungerer.

MEN SIER FORFATTEREN: nåden og sannheten kom ved Jesus Kristus - som vi hørte lest fra Kolosserbrevet: Pass på at ingen får fanget dere med visdomslære og tomt bedrag som hviler på menneskers tradisjoner og stammer fra grunnkreftene i verden, ikke fra Kristus.

Det kom noe med Jesu fødsel til vår jord som ikke lar seg bestemme og analysere ut fra våre innlærte og logiske tankemåter.

Jeg er 100 % sikker på at dette var årsaken til at da englene på Betlehemsmarkene skulle formidle budskapet fra Gud til gjeterne, så tok de i bruk en annen kategori enn det gjeterne var vant med: De begynte å synge! De gikk fra prosa til poesi! Englene skiftet fra tale til sang og liturgi!

Den ene engelen ble med ett omgitt av en himmelsk hærskare av engler - alene var han henvist til å være budbringer om en fødsel, men sammen maktet englene å skape sang.

Hva jeg ønsker å si? Riktignok er vi som mennesker henvist til ord og setninger. Men i ordene og i de bildene og ikke minst: i de sammenhenger disse ordene skaper, er noe guddommelig å knytte an til for mennesker. Og alt handler egentlig om HÅP.

----

Akkurat som det i Jesu fødsel finnes et skifte fra tradisjonelt språk til sang, altså et skiftet fra Moses til Jesus, slik finnes det også en unik dobbel mulighet i måten å betrakte verden og universet på. På den ene siden det du kan se - i vanlig forstand, på den andre siden det som ligger i verden, i blant oss, som Guds mulighet, eller Guds usynlighet.

Det er dette det dreier seg om når vi synger: "Engler daler ned i skjul ... lønnlig iblant oss de går."

Eller når vi synger "Deilig er jorden", så er ikke det nødvendigvis en logisk beskrivelse av virkeligheten, men jorden er deilig, gitt oss som håp. Gitt oss som sted for Guds nærvær. Slik profeten sier, som vi leste: Sverd skal smies til plogskjær og spyd til vingårdskniver.

En kilde sprang frem fra en annen og evigere vår. Fra hans hjerte, lagt åpent i tiden flyter evigheten inn i verden. I enhver som drikker av denne flod skal floden selv bryte frem.

Den enbårne, som er Gud, tok bolig i blant oss. Det er ikke en eller annen interessant person, et intelligent menneske, en profet, en idealist, en undergjører, som er kommet; nei, det er Gud!

Marias liv var den inngang han brukte for å komme til jorden. Og også hun begynte å synge da dette gikk opp for henne: "Min sjel opphøyer Herren, og min ånd fryder seg over Gud, min frelser."

GUD SØKER sitt skaperverk, hører sukket fra samvittighetene våre, fra ensomheten og dens tomrom, Gud er det som hører og ser det vi har satt over styr. Og han har satt de evige kreftene i bevegelse. Han ser at vi fremdeles er mer betatt av Moses sine språkregler enn av sangen som kan skape fred.

Slik jordens indre brenner av en fortærende ild, slik brenner det også på overflaten der vi bor. Krig, sult, splittelse, en natur i ubalanse. Men midt i dette hele høres sangen fra himmelen. Det er sannelig ikke lett å høre denne sangen i dag. Men det er og blir vårt kristne håp at hans fødsel skal bære så mye av Guds kjærlighet og makt i seg, at det en dag skal bryte frem en sang med nåde, sannhet og kraft til å skape fred.

Og når han fødes, forener han seg med sitt skaperverk, gjør seg til ett med det, slik at verdens onde lodd, blir hans lodd, og hans liv og herlighet blir verdens liv og salighet.

Fra Hans hjerte, lagt åpent i tiden; i barnet i stallen, fra Davids stad, strømmer evigheten inn over jorden. Når vi sammenligner med det som vi hører om fra Betlehem på nyhetene i våre dager, høres det bare dumt ut å si dette. Men har vi noe annet valg enn å fortsette å håpe? Har vi noe annet valg enn å skifte fra tradisjon til den merkelige visdom som er forankret i Kristus - og som omskaper våre forestillinger og tenkemåter.

Denne visdom av nåde og sannhet fyller dødskyggens dal, gir alt dødt et nytt liv. Gir alt tomt ny mening. DET ER HÅPET! HÅPET SOM FØDER noe nytt i våre liv. Noe vi ikke ser, men vet er der!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET.

1. s. e. Kr. Åpenbaringsdag

Hoston 12. jan. 2003 1.s.e. kr. Åp.

98 Kristus er verdens lys

069 O Jesus, du som fyller alt i alle

97 Jesus från Nasaret

--------

335 O Jesus, åpne du mitt øye

376 Å, at jeg kunne

Vannet vil bli tema i dag. Visste dere:
FNs ferskvannsår 2003: Rent vann et knapt gode

Tenk deg en virkelighet hvor bare de rikeste har rent vann i springen. Private selskap har tatt over distribusjonen av drikkevannet, og prisen er skrudd opp. De som ikke har råd til springvann må kjøpe enda dyrere plastpakket vann. Hvis de da ikke tvinges til å slukke tørsten med forurenset vann og blir tall på en stadig høyere sykdoms- og dødsstatistikk.

Guds Ånd er til stede over vannet når Gud skaper. Skapelse - hva er det?

Det er ordning. Kaos blir til kosmos. Billedlig: Gud legger steiner på plass, fjell og høyder.

Fra vannet stiger Guds skaperverk fram. Det er egentlig vannet som ordnes - det ser vi om vi leser skapelsesberetningen nøye. Gud deler vannet. Gud skilte vannet som er under himmelhvelvingen, fra vannet som er over himmelhvelvingen. Det må bety at også i himmelen er vannet. Vannet - Det er nært forbundet med frelsen - nært forbundet med den kraft som Gud bruker når han frelser og skaper.

Målet med prekenen i dag er å gi noen tanker som du selv kan arbeide videre med når du kommer hjem. Prekenen i dag skal ikke gi deg løsninger og svar, men forhåpenligvis hjelpe deg til å gå videre med de bibelske bildene og fortellingene som ligger bak det jeg sier. Åpne opp for en tankegang som går ut på at kristen tro ikke bare har med vårt forhold til Kristus å gjøre, det er ikke bare personalt, men troen har også med vårt forhold til naturen, på flere måter: Naturen er Guds skaperverk, og: Naturen gir oss også bilder som åpner for dypere forståelse for f. eks. det dype fellesskap som er mellom oss og Kristus.

For Guds folk - Israel - blir vannet et livssymbol gjennom årene i ørkenen.

Det begynner med redningen gjennom vann. Når situasjonen er som mest kristisk for folket, åpner Gud en vei. I tro løfter Moses sine hender - og Herren berger sitt folk. Så usannsynlig, så merkelig og mot all fornuft. Men i tro løfter han hendene, og i tro går folket på den veien som Moses, deres leder, peker ut for dem.

Siden murrer de - alt blir ikke så bra som de trodde. Kritikken setter inn mot lederne. Da går Moses i bønn. Og får høre at Gud vil stå foran ham og sørge for vann, så de skal berge livet.

Vannet - gjennom det berger Gud. Men vannet kan også være redskap som Gud bruker for å rope folket til rette. Etter menneskenes ondskap, kom storflommen.

Slik kan naturkreftene minne oss om Guds veldige makt, og hans rett til å føre oss på veier vi tenkte en vi skulle bli spart for. Små og store vonde opplevelser kan vi få. Gud vet hva han vil med den menneskehet han skapte.

Men når vi møter motgang i livet, er vårt ståsted for lavt, så vi ser ikke over bakketoppen, men Gud ser, og han vil ikke ulykkestanker med oss, men fredstanker.

Guds Ånd svever fremdeles over hans skaperverk, til redning og til irettesettelse. Fremdeles skaper Gud, fremdeles er det hans mål å ordne kaos til kosmos, mørke til lys for oss. Fremdeles våker hans Ånd over hans folk, over oss.

Duen som Noa sender ut kommer med bud tilbake om at redningen er nær for menneskene. "Da det led mot kveld , kom duen til ham og hadde et friskt oljeblad i nebbet." (1. Mos. 7) Det var tegnet på at nå var jorden blitt ny.

I dagens tekst ser vi igjen duen. Guds Ånd og duen gir på nytt bud om det som er i emning når Jesus blir døpt: Guds sønn innvies til forsoningsgjerningen. Eller skal vi bruke et annet bilde: Han blir den nye Noas ark. Som vi kan stige inn i. Kirken er også arken, skipet. Kirken, det er der hans ord forkunnes og der mennesker tror: Her er vi i Guds ark, den ark som altså også er Kristus Jesus selv. Da blir det konkret og nært for oss når vi sier: "Hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning." (2. Kor.5,17) Å være i Kristus er å være i hans ark som er kirken, for kirken er hans legeme. Slik kan tankegangen bli, slik kan den ene tanken fange den andre og føre oss inn i mysterier vi lever i - uten å vite det, kanskje!

Jesus lar seg døpe av Johannes. Johannesdåpen er en dåp til bot og bedring. Den dåpen skal vi ikke avvise. Dåpen til bedring og bot, gir oss det foreløpige signal om nyskapelsen som Gud vil gjøre gjennom Jesus. Jorden skal bli ny, den nye jord skal bli bedre enn den gamle.

Jesu dåp kan tolkes som et nytt evangelium om inkarnasjonen - at Gud blir menneske. Når Jesus døpes tar Gud på seg jordens kledning. Gjør den til sin. Gjør oss til ens med seg selv. Igjen et bilde som sier noe om enheten mellom Kristus og hans menighet. Vannet som er rundt kroppen, eller legemet, gjør seg til ett med vannet i legemet. Større kan enheten ikke bli. Så nær oss er Kristus. Så nær som vanndråpen er vannet, så nær er Kristus oss. - Ser du hvor slike tanker kan føre deg? Ser du at ditt liv ikke er ditt eget liv, men Krisi liv?! - i en viss forstand.

Det er en som har sagt: I dåpens vann samles alt det vannet som Bibelen speiler. (Martling)

Dåpsvannet er skapelsens urhav: Her er livet, det biologske, det vannet vi lever av, og som FN er opptatt av. Derfor ligger det også i vår kristne tro, og i vår skapertro en naturlig overgang mellom tro og natur. For troen bruker naturens midler til festepunkter for troen. Naturen, vannet, åpner nye dimensjoner i troen. (Vanskelig å forklare…)

Dåpsvannet er fostervannet som den nye skapelsen stiger frem av. Dåpsvannet er symbolet på at noe nytt skal stige fram en gang. Den nye himmel og den nye jord fødes i smerte når Gud sender sin sønn til korset for jordens skyld. I dåpen legges håpet på oss og smerten på Jesus. For hver ny dåp og hvert nytt barn ligger muligheten til å fortolke: Gråter barnet er det en avspeiling av Jesu smerte. Er barnet rolig, og til og med smiler, vitner det om den nye skapelsen. Dette har ingenting med barnet å gjøre, det er bare en tolkning vi gjør der og da.

Dåpsvannet: Det er også vannet som frelste det gamle Guds folk. Rødehavets vann som åpner vei mot løftets land. Og det er vannet som sprang fra klippen - som er den nye Kristus.

Vår dåp er derfor en dåp til den nye skapelsen og til den nye frelsen. Det er videre en dåp til enhet med Jesus Kristus. Kan vanndråpen skilles fra vannet? Nei, den er selv vann. Så sterk er enheten, så dypt er mysteriet, at du i dåpen ble omfavnet og omsluttet av det nye livets fostervann. Som er Kristus selv.

Himmelen har åpnet seg over oss. Og over oss hvelver himmelen seg som gjemmer vann fra skapelsen av. Så vi skal vi få dette nye vannet som Jesus gir oss gjennom sin dåp og sin død.

Salme 23: .... han fører meg til vann der jeg finner hvile, og gir meg ny kraft. ... du dekker bord for meg.

Og fra Johannes ev. (kap. 4) "Den som drikker av det vann jeg vil gi ham, skal aldri mer tørste. Det vann jeg vil gi ham, skal bli en kilde i ham som veller fram og gir evig liv."

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.

Moe kirke 9. mars 2003

Fam.gtj.

Velkommen til familiegudstj. To barn skal bæres til dåpen.

Famklang skal synge.

..............

Preken

1. La Jesus bli et bilde inne i oss. Vi har startet på fastetida. Det er ikke en tid som vi gjør så veldig mye med i vårt land, vi har ikke noe tradisjon for det å la være å spise og drikke. Men fastetida er der i kirkeåret, og hva kan den fortelle oss? har jeg lurt på. Jeg hørte en god ide for ikke lenge sida. Når det er adventstid, så har vi adventskalender, det er akkurat som det bygger seg opp mot julaften med forventning om Jesu komme til vår jord.

Det som er litt pussig er at vi ønsker ham så hjertelig velkommen, men så mister vi liksom fokus etter jul, og så glemmer vi han så lett. Da er det ideen kommer inn. Har noen legofigurer hjemme, eller playmo, eller andre typer figurer? Da kan vi lage en slags fasteforestilling hjemme. F. eks. på hver søndag fremover mot påske kan vi sette opp figurer. Vi trenger en figur som skal være Jesus, og han kan f. eks. ha med seg et esel (hest), så kan det være noen figurer som er disipler, og noen kan være syke som Jesus hjelper, og når vi nærmer oss påske, så trenger vi en by, folk som venter på Jesus, vi trenger et bord som Jesus kan ha sitt nattverdmåltid på, og vi trenger også tre kors, og vi kan lage kulisser til Jesu tomme grav.

Hvis vi ikke har noe utstyr, eller ikke synes det er noe vits i å lage seg slike bilder, kan vi skape oss bilder inni oss. Jeg tror at troen på Jesus er ikke det at vi kan alt som står i Bibelen, eller kan trosbekjennelsen på rams, eller vet når man skal reise seg og sette seg når man er i kirken. Mange er flinke til det, men det er ikke det som er troen. Troen er at det kommer noen bilder inni oss der vi ser for oss Jesus og det han gjør. Da kan det være en fordel å lage seg slike forestillinger som jeg har nevnt, men vi kan også se det for oss inn i oss f. eks. når vi hører fortellinger om Jesus.

2. Jesus er livet. Det finnes en fortelling om et hvetekorn. Det ligger i jorden alene mellom to mørke og våte jordklumper. Hvetekornet forteller om sitt liv, det trekker frem minner om den gang det satt høyt oppe på strå, øverst på akset var dets plass. Der skinte solen og der var en god og varm vind. Siden kom den fryktelige høstdagen med tresking, da ble åkeren såret og hvetekornet døde nesten, og siden treskingen da kornfamilien fløy hvert til sitt, og enda senere kan det huske tiden i kornsekken hvor det lå trykket og klemt mellom mange korn. Men nå, Ö nå var det forlatt og overlatt til seg selv, alene i jorden. Og hvetekornet klaget: Hvorfor ble jeg til når det skal ende slik?

Men med ett: Noen hvisket noe, det var Guds stemme som lød der i jorden: Gi nå i trygghet slipp på deg selv og dø, for det er min vilje, og så skal du leve!

Da overgav hvetekornet seg selv, og mistet sin bevissthet om alt som var rundt det.

Men en lun morgen, lange tider senere, da kornet var blitt til en grønn spire, så det omkring seg og kjente igjen sine søsken fra tidligere tider. Og Skaperens stemme lød igjen: "Hvis ikke hvetekornet legges i jorden og dør, blir det bare det ene korn. Men hvis det dør, bærer det rik frukt."

Hva betyr akkurat dette? Det jeg har sagt skal hjelpe oss til å holde fast på at Jesus er den sterkeste uansett hva som skjer med oss.

Det siste ord tilhører Jesus. Han er Livet.

3. Jesus kjenner navnene. Da Jesus levde på jorden fikk han mange venner og han møtte utrolig mange mennesker, noen var barn, noen var ungdommer og noen var voksne og noen var gamle. Alle disse menneskene hadde sine egne liv/fortellinger. Det startet da de ble født. Da Jesus møtte dem, ble han kjent med navnene deres, og de med hans navn.

Dåpen betyr alle disse tre tingene: 1. Bilde: Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn.

2. Døpefonten skulle vært mye større, så vi kunne legge oss oppi den. Helt under vannet, for å dø og så stå opp igjen, ---- det gjorde de før, i riktig gamle dager i middelalderen. Døpefonten er et symbol på Jesu grav - vi legges sammen med ham for å dø, og vi står opp - slik får vi det sterke livet som Jesus har.

3. I dåpen nevnes navnet vårt for ham, og vi får høre navnet hans.

Treenighetssøndag 2003 Agdenes

Agdenes Treenighetssøndag 15. juni 2003

Salmer

0136 - Så grønn en drakt

234 - Jesus, du har bragt Guds rike

586 - Lovsyng Herren

----------

222 - I all sin glans nu stråler solen

652 - Vårt sinn er fylt med glede (nattverd)

0114 - Dine løfter er mange (under nattverden)

611- Vi syng med takk og glede

Det er en som har sagt at i denne fortellingen om Nikodemus er den evige uro ute og går. I Jerusalem går det jo en legende om en skomaker som er dømt til i evighet å gå rundt å bære på sine tunge sorger, fordi han nektet å hjelpe Jesus med å bære hans kors opp til Golgata. Men her er det ikke en fattig skomaker som er ute og går, men en mann blant de lærde i byen. Men hva hjelper det å være lærd? Når et menneske er ute for å finne sannheten om de åndelige ting, kommer det ikke an på utdannelse og faglig dyktighet, men det kommer an på åpenhet.

Den evige uro - det er den uro som søker etter svar på noe som en kanskje ikke vet hva er i det hele tatt. Nikodemus er ute i natten. Det har slått meg at når jeg er ute om natten, f. eks. på en fest - en 50 årsdag hos en venn i nabolaget, eller på kurs med lærerkolleger f. eks. da kommer de ofte om natten, altså sent på kvelden, når det er drukket et glass eller to, eller helst mer: Det er ikke noe sted at presten har mer å gjøre enn om natten på slike tilstelninger - for da er det som det er færre deksler/hemninger som dekker over sinn og hjerte, så andre spørsmål kommer opp enn de vi snakker om til daglig.

Jeg tror det kommer av at Gud gjennom sitt skaperverk har lagt ned i oss sitt eget bilde. Eller skal vi si: Hans eget hjerte utgjør en del av vårt. Det banker, men fordi det er så lite og stille, kanskje har han et eget hjertekammer hos oss, så hører vi det ikke om dagen, kun om natten - da hører vi det. Og da tør vi, under visse omstendigheter å ta de fram, det som rører seg i oss.

Det som rører seg i oss - det virker som det er veldig forskjellig fra menneske til menneske hvordan Guds uro arter seg i oss. Hos noen arter det seg som et tydelig kall som har sine røtter fra ens egen barndom og oppvekst. Det kan være minner om en mor eller far, en prest eller en tante, en bestemor eller en nabo, som ikke lar oss være i fred: Fordi det er gode minner, kaller Gud gjennom disse minnene på oss. Hos andre av oss er det ikke mulig i det hele tatt å si hvor uroen kommer fra. Den bare er der. Men vi vet den kommer fra Gud. Og så når natten kommer og presten er der, eller en kristen er der; da er det som anledningen er der - nå kan vi spørre, nå kan vi lette litt på sløret.

Jeg tror at det er noe av dette PAULUS OGSÅ ER OPPTATT AV i Romerbrevets 11, kap.

33 Å, dyp av rikdom
og visdom og innsikt hos Gud!
Hvor uransakelige hans dommer er,
og hvor ufattelige hans veier!
34 Hvem kjente Herrens tanke,
... 36 Fra ham og ved ham og til ham er alle ting.

Altså: Det finnes en visdom og innsikt som hører Gud til, men noe av den er nedlagt i våre hjerter ... og skaper den uro som noen ganger fører oss fram til et sted i livet der vi føler at nå kan vi stille et spørsmål, nå kan vi våge å tro.

Og når Jesus merker hos Nikodemus at han bærer på denne uroen, så holder han ingen teoretisk tale, en filosofisk utlegning, men han bruker bilder. Jesus gjør det ofte. La oss tenke oss Nikodemus nå .... - jeg tror at det Jesus sier til ham, det kan vi si til hverandre og til andre som spør oss. Nemlig at: Nikodemus, eller Petter eller Randi: Du er som et barn som må fødes på nytt. Overfor livet og det som møter deg i livet av krav og mas, av skyld og synd som du snubler borti og tar med deg, så er det som om du kun kan klare dette livet dersom du blir som et nyfødt barn - helt og holdent overlatt til andre, helt forlatt og fortapt dersom ikke mor eller far er der for å ta seg av det. Slik er du også forlatt og fortapt i livet dersom du satser alt på bare deg selv, og ikke på Han som har sine hender rundt deg, under deg og over deg - det er Gud Fader.

Dette er noe av det som jeg ofte får høre, særlig av eldre mennesker om natten - du Ola, jeg har satset alt på meg selv, og nå er livet snart forbi, hva skal jeg gjøre?

Da kan dialogen som oppstå ligne på den som Jesus hadde ned Nikodemus: Ingen kan se Guds rike hvis han ikke blir født på ny.» 4 «Hvordan kan en som er gammel, bli født?» sa Nikodemus, «han kan da ikke komme inn i sin mors liv igjen og bli født?» 5 Jesus svarte: «Sannelig, sannelig, jeg sier deg: Den som ikke blir født av vann og Ånd, kan ikke komme inn i Guds rike. 6 Det som er født av kjøtt, er kjøtt, men det som er født av Ånden, er ånd. 7 Undre deg ikke over at jeg sa at dere må fødes på ny. 8 Vinden blåser dit den vil, du hører den suser, men du vet ikke hvor den kommer fra og hvor den farer hen. Slik er det med den som er født av Ånden.» 9 «Hvordan kan dette skje?» spurte Nikodemus.

Det er jo helt klart at Nikodemus måtte svare slik: Hvordan kan dette skje? Det er utfordringen hele tiden til oss som kristne å kunne si noe om at det finnes ting som vi ikke kan forklare, men som vi tror på.

Dette minner meg om et helt spesielt ord i NT som på en helt spesiell måte omhegner våre liv: Det er ordene fra 1. Pet: som lyder ved vår dåp når våre sanser er på de skarpeste og ved gravkanten når vi ikke mer har noen sanser: "Lovet være Gud, vår Herre Jesu Kristi Far, han som i sin rike miskunn har født oss på ny og gitt oss et levende håp ved Jesu Kristi oppstandelse fra de døde."

Når foreldre bærer sitt barn til dåpen - og når vi som barn bærer våre foreldre til graven, er situasjonen fra en side sett akkurat den samme: Skal vi tro det som sies? Eller skal vi ikke?

La oss ta begravelsen først: Hver gang vi er samlet for å ta avskjed, er det to tanker som kjemper om plassen hos oss samtidig. Den ene tanken er denne: Det er slutt, ingenting er noe mer. Mennesket blir til jord, ikke noe annet skjer. Vi er på en måte mennesker underlagt mørke og døden. Den andre tanken er denne: Det finnes et håp på grunn av Jesus. Da er vi innenfor den nye skapelsen. JORD - ELLER LIV - det er enkelt sagt problemstillingen for mennesket.

Og så ved dåpen: - I døpefonten legges et menneske, dypest sett for å dø, for så å bli født til et nytt liv. Til et nytt fellesskap med Jesus. Og til et skjebnefellesskap med Jesus: Slik han døde skal du dø, og slik han sto opp, skal du stå opp til Guds rike.

Men ingen kan fortelle barnet eller noe menneske på forståelig måte at i dåpen blir en ny virkelighet skapt. Derfor tviler vi ofte på dåpen, og på hele vår kristendom, og spør som Nikodemus: Hvordan kan dette skje?

Og tilsvarende, ja kanskje enda verre: Ingen kan fortelle et døende menneske på en forståelig måte at det er i ferd med å gå over til en større virkelighet enn vår. Vi mangler alltid ord og forstand når vi skal si noe om og fatte Åndens, den nye fødsels, kjærlighetens, skapelsens og livets under.

Derfor blir det ofte til at det blir den virkelighet vi ser, som seirer over oss, får prege oss. Så vi tror at det er døden som er den egentlige vei for mennesket. Vi velger å tro mer på jord enn på liv.

Problemet for oss er at når vi har med kristen tro å gjøre utfordres vi til å tro mer på det vi ikke ser enn på det vi ser. Du blir utfordret til å tro at du en gang faktisk ble lagt inn i Guds armer. I dåpen ble du født av vann og Ånd og merket med hans kors, og hans navn ble nevnt for deg, og ditt navn for ham, så du for evig skulle høre ham til. Gud har rørt ved deg, slik Jesus rørte ved mennesker. Det viser døpefonten oss.

Og i møte med døden er vi utfordret til å tro at Jesus gir oss noe som er større enn alt det vi kan se med våre øyne og høre med våre ører. "Salige er de som ikke ser, og likevel tror." (Joh. 20, 29)

Ved troen på Jesus har vi fått del i en virkelighet som sprenger alle våre logiske tankebaner, og vi har fått løfte om at vi skal få være der hvor han er.

Hvordan kan dette skje?

Vi vet ikke. Vi henvises til å tro på historien om han som gav seg selv for oss.

Når vi skal beskrive livet vårt og fortelle våre historier om våre liv, enten det skjer om natten eller om dagen, så er vi henvist til å bruke våre ord og våre begrep slik vi kjenner det fra vår virkelighet. Derfor starter vi gjerne med datoen for vår fødsel når vi skal fortelle om oss selv. Hvem våre foreldre er, hvor vi bor, hva vi gjør, hva vi liker og ikke liker osv. osv.

Men når Jesus skal fortelle sin historie så bruker han ord og begreper og bilder som er dekkende for hvordan han opplever virkeligheten sin. Og det blir på en del områder en fortelling som er ulik vår fortelling. Hans virkelighet er større en vår. Og så tror vi at vår oppfatning av virkelighet er mer fornuftig enn Hans virkelighetsoppfatning, han som snakker om Ånd og en ny fødsel.

Det rimer liksom ikke dersom vi igjen sammenligner med det Paulus sier:

Hvor uransakelige hans dommer er,
og hvor ufattelige hans veier!
34 Hvem kjente Herrens tanke, ...

For 15-16 hundre år siden hadde kirkefaderen Augustin en hverdagsopplevelse som hjalp ham til å takle disse tankene - han kunne heller ikke forstå at Gud kan handle med et menneske gjennom dåpen, og han grublet spesielt på treenighetslæren - at Gud er tre og samtidig en. Det kunne han slett ikke forstå - ikke så rart det!

En dag han var ute og gikk langs Middelhavets strand, så møtte han en gutt som satt på stranda og gravde et hull. - Hva er det du gjør? - Jeg graver et hull som jeg skal få hele havet ned i.

da skjønte Augustin det: At like lite som gutten kan få havet ned i et hull, like lite kan vi få Guds virkelighet og forstand inn i vårt hode. Men det at havet ikke kan rommes i et hull på stranden, betyr jo ikke at havet ikke er virkelig! Og om vi ikke kan få Guds store virkelighet inn i vårt lille hode, betyr jo ikke det at Guds forstand og virkelighet ikke er virkelig.

Hvordan kan dette skje? Spurte Nikodemus.

Troens under er åpenhet. Når du møter et menneske som spør, som undrer seg og som letter litt på sløret, så hjelp dette menneske til åpenhet, stadig mer åpenhet. Det betyr ikke at du og jeg har alle svar klare. Men det betyr at vi skal tørre å være der - midt på natten.

Jeg tror det er da havet gir mest lyd fra seg.