Preken 2002
1. juledag kl. 11
Moe kirke, Orkdal
Lesetekster: Jes. 9, 2-3.6-7, Hebr. 1, 1-5
Prekentekst: Joh. 1, 1-14
50 Høyr kor englar syng frå sky
259 Fra fjord og fjære
263, 2-4 Vi lover, priser, tilber deg
Glade jul
---
47 En frelser er oss født i dag
---
49 Å, kom nå med lovsang
52 Det kimer nå til julefest (under ofring dersom den skjer rundt alteret)
Dersom det er dåp: 60
57 Kim alle klokker
Strøm fra himmelen.
Exordium.
Kjære menighet! Gledelig jul. Herren er kommet til oss ned. Og hendelsene i Betlehem har fått sin tydning. Himmelen har selv forkynt hva Jesu fødsel betyr for jorden og menneskene: I dag er det født dere en frelser i Davids stad. Han er Kristus, Herren.
Kan du tenke deg at under vår historie her i tiden, går en strøm av evighet som puster inn over oss fra tid til annen. Julenatt bryter denne strømmen inn som en flod fra en kilde, slik en dikter sier det i et juledikt:
En kilde sprang frem fra en annen og evigere vår. Fra hans hjerte, lagt åpent i tiden flyter evigheten inn i verden. I enhver som drikker av denne flod skal floden selv bryte frem.
La oss da åpne oss for denne strøm av evighet inn over våre liv, og bekjenne og tyde julenattens hendelser i forhold til vårt eget liv. La oss synge vårt høytidsvers. (47)
-----
Dette hellige evangelium står skrevet hos evangelisten Johannes i det første kapittel.
Begivenhetene har fått sin tydning. Englene og himmelen selv har forklart det for oss: I dag er det født dere en frelser, i Davids by.
Gud har steget inn i vår verden. Hans nærvær hviler over jorden. Han sender sin kjærlighet som en strøm fra evigheten, inn i våre liv og til vår jord. Over den menneskehet som flakker omkring utenfor Paradisets port med desperasjon og bitterhet, hviler usynlig og omtrent ubemerket denne strømmen.
Og ikke noe menneske er uberørt. Ingen kan si: Dette vedkommer ikke meg. Det vil det være fåfengt for et menneske å prøve å unndra seg Guds oppmerksomhet og kjærlighet, som om dette menneske ikke var gjenstand for denne kjærlighet. For det er Gud som kommer, han kommer til sin skapning, og til sin eiendom.
Ordet var Gud, og Ordet ble kjød, og tok bolig i blant oss. Det er ikke en eller annen interessant person, et intelligent menneske, en profet, en idealist, en undergjører, som kommer; nei, det er Gud som kommer i sin Sønn, han som er født før alle tider.
Født før alle tider.
1. I begynnelsen var Ordet. Ordet var hos Gud, og Ordet var Gud. Dette Ordet og denne Gud var det som kom til jorden. Det vil si: Jesus Kristus har en eksistens før sitt liv her på jorden. Sønnen ble ikke til/skapt i jomfru Marias liv. Men hun er den inngang han bruker til jorden. Han er født før alle tider.
Det skjedde altså en gang en fødsel utenfor vår fatteevne, uten for all tid og sted - i himlene. Som en del av Guds høye plan, skjedde det en fødsel før alle tider.
Det er ikke denne fødsel vi feirer i dag. Men vi nevner den og har den med oss for muligens å ane litt av den storhet som det er at Han kom til jord.
Det vi feirer i dag, er jo Sønnens inkarnasjon. Han ble kjød.
Han er forskjellig fra oss ved at Han er Gud, vi er mennesker. Han har samme vesen som Faderen, vi har menneskets vesen. Faderen, Gud er det som søker sitt skaperverk, som hører sukket fra samvittighetene, fra ensomheten og dens tomrom, Gud er det som hører og ser det vi har satt over styr. Så setter han de evige kreftene i bevegelse.
For om Paradisets porter er stengt , så må Gud søke tilbake til sitt skaperverk for å frelse. På jorden synes lidelsen å være endeløs. Slik jordens indre brenner av en fortærende ild, slik brenner det også på overflaten der vi bor. Krig, sult, splittelse, en natur i ubalanse. Men midt i det hele høres sangen fra himmelen.
2. Så skjer den nødvendige fødsel. "Ordet ble kjød, og tok bolig i blant oss." Guds sønn av evighet, Guds sønn utenfor tiden, han som lever, ja, han som selv er kilden til strømmen av kjærlighet som er kun i himmelen, han tar denne kjærlighet med seg, og lar seg føde blant oss, og blir lik oss.
Han blir som oss. Han blir menneske , eller KJØD, det er det realistiske uttrykk for det at vi i bunn og grunn kommer til kort og lagt under forgjengelighet i all streben og alle våre håp. Dette går han inn i. Og Han er fremdeles Gud.
Han kommer til sitt eget, om nødvendig som fremmed gjest. Verden var blitt til ved ham. Han kommer hjem. Og han kommer ikke som kunstneren for å beundre sitt verk, eller som herremannen til sitt gods, for å se på alt han eier, på tjenerskapet, og så nyte fruktene på eiendommen. Nei, han kom for å frelse.
Og når han kommer, forener han seg med det, han stiger inn i sitt verk, gjør seg til ett med det, slik at verdens onde lodd, blir hans lodd, og hans liv og herlighet blir verdens liv og salighet.
En kilde sprang frem fra en annen og evigere vår. Fra hans hjerte, lagt åpent i tiden flyter evigheten inn i verden. I enhver som drikker av denne flod skal floden selv bryte frem.
3. (La meg få summere opp før jeg kommer til det siste punktet. 1) En fødsel er skjedd før alle tider. (2) En fødsel er skjedd i tiden, den nødvendige fødsel, det er barnet i Betlehem.
Og så strømmer det fra himmelen ned over oss fra den kilde som føder igjen. Menneskets fødsel inn i evigheten. (3) "Alle som tok imot ham, dem gav han rett til å bli Guds barn, de er ikke født ved menneskers vilje, ... men av Gud.
Som vi synger i en julesang: Han som var Guds hjerte nest, kom til jord som fremmed gjest og fører oss fra dødens dal med seg til Gud i himlens sal.
Fra Hans hjerte, lagt åpent i tiden; i barnet i stallen, er hans hjerte, fra dette sted strømmer i dag evigheten inn over jorden.
Inn i vårt Guds hus her på jorden kommer strømmen fra barnets hjerte, så vi kan bli en del av den bankende strøm av evighet, og omfattes av den fred englene forkynner. Inn i vårt liv, og over jorden, den som er blitt til ved ham, (den er på vei til å bli ødelagt, men skal fornyes og bli evig grønn,) inn i våre hjem, til dem som smiler og dem som sørger, inn til sengene og rullestolene på aldershjemmene våre, der noen av dere har kjære og kjente, kommer han i dag med evigheten strømmende over oss.
Denne strømmen fyller dødskyggens dal, gir alt dødt et nytt liv. Gir alt tomt ny mening, gir alt håpløst nytt håp.
Vi fødes med ham til evigheten.
Å fødes med ham til evigheten: Det er også betydningen av dåpens sakrament. Fem barn skal døpes i dag. Disse barna skal først forenes i hans grav for så å stige frem og fødes til det evige liv. Derved går de i dag inn i en symbolhandling som ligner det liv vi skal igjennom enten løpet blir kort eller langt. Barna blir satt inn i strømmen fra Gud, nær kilden kommer de. De fødes inn i Guds rike. Måtte vi la de små som døpes i dag, stadig på nytt få lære å kjenne Jesus, han som ble født før alle tider og som selv ble barn for at vi skulle bli hans barn til evig tid.
ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.
21. s. e. pinse, Orkdal kirke
Prekentekst 1. Mosebok
685, 579 669
312, 742, 618, 430
Hver søndag sitt preg – hjemmets søndag, ekteskap og familie – og det passer kanskje fint med så mange dåpsbarn og foreldre til stede.
Vi har hørt ganske forskjellige tekster i dag. Først denne vakre teksten om Jesus som tar barna inn til seg og velsigner dem. Så hørte vi fra Efeserbrevet og Paulus som henviser til at Kristus elsker kirken, og oppfordrer oss menn til å elske hustruene våre med en tilsvarende kjærlighet.
Prekenteksten finner vi i 1. Mosebok. Sjelden – derfor si noe mer. Da går vi tilbake til det vi kaller urhistorien, de 12 første kapitlene. Dette er tekster der forfatteren ser tilbake på det som han forestiller seg skjedde da alt startet. Derfor begynner 1. Mosebok med ordene: "I begynnelsen …". Her hører vi om de syv første dagene i universets historie. Vi hører om Kain og Abel, om det første brodermordet.Og her finner vi fortellingen om storflommen som Noa berget seg og sin familie fra, ja, og så hadde han med seg ett par av alle dyr på jorda inn i båten sin.
Forfatteren, eller forfatterne av 1. Mosebok, har et tilbakeskuende perspektiv, selvfølgelig. De var jo ikke der selv. De lever midt i Israels historie og har opplevd at Jahve, Herren, har berget dem fra farer, har fulgt dem gjennom ørkenen og inn i landet som Gud gav dem. Så oppstår behovet i det religiøse folket for å fortelle noe mer om denne Gud, utdype bilde av ham, gi ham flere roller og funksjoner: Han er ikke bare den som følger gjennom strid og motgang, han er ikke bare den som gir grøde. Han er skaperen – han er den hånd som bærer alt og som har frembragt alt gjennom sitt skaperord.
Slik skapes fra omkring 900-tallet før Kristus fortellingene om skapelsen av jord og himmel, om menneskets tilblivelse og som vi finner paralleller til også hos andre kulturfolk.
Når det er slik blir det litt urettferdig å måle de konkrete fortellingene opp mot våre moderne tanker. Men det er veldig lett for oss såkalte moderne mennesker å si at det gamle budskapet i Bibelen ikke er aktuelt for oss.
Nå skal vi høre dagens tekst slik den står skrevet i 1. Mos. i det 2. kap.
TEKST:----
Her er det mye å ta tak i, og vi kan jo bli litt provosert av at her sies det at kvinnen for det første er fremstilt som en hjelp for mannen – hushjelp kanskje? Og for det andre så kommer hun fra mannens kropp.
Til det første er å si at substantivet "hjelp" er det samme som brukes om Gud som hjelper. Ordet hjelp er i denne sammenhengen altså ikke uttrykk for at kvinnen er tiltenkt en underordnet eller på noen måte negativ rolle. Og til det andre er å si at når vi synes at dette med at kvinnen er skapt av mannens ribben er problematisk, så leser vi teksten med moderne briller. For her handler det om samtidsforestillinger, slik tenkte de den gangen – men det radikale som ligger i denne bibelske litteraturen, og som jo måtte bli opplevd som et korrektiv i det gjennom - maskuline samfunn som disse tekstene var oppstått i, er jo den underliggende forestilling om fellesskapet og likeverdet som skal være mellom mann og kvinne. Og her er vi ved det som jeg oppfatter som budskapet til oss også i dag – det ligger i denne setningen: - de to skal være ett.
Etter denne lange innledningen skal jeg summere opp det som jeg oppfatter som viktig for oss i dag.
Utg. i denne salmestrofen: "Lær meg å kjenne dine tanker og øves i å tenke dem."
Gud har sine tanker om menneskelivet. Disse tankene finner vi særlig uttrykt nettopp i urhistorien, og i de tekstene som vi ellers har lest i dag.
Og skal vi bruke ett ord som rommer den største tanken, den beste tanken/vakreste tanken Gud har, så tror jeg at vi kan bruke ordet HENGIVENHET.
Samlivsforskere har funnet ikke overraskende, at hengivenheten, eller den totale overgivelsen til hverandre, er den viktigste faktor for at et samliv skal vare og bli godt. Mens vi gjerne tar forbehold, og ønsker å holde dørene åpne for fluktmuligheter, har forskerne funnet gammelt nytt, for dette er også visdommen fra urhistorien: Alt må de gi hverandre – for de to er ben av hverandres ben, og kjøtt av hverandres kjøtt. Og en ting til: Har du tenkt denne tanken – at min ektefelle eller kjæreste er gitt meg av Gud. Som det står: "Gud førte henne bort til ham." Tenk på hvor mange vakre og spennende tanker det ville tenkes rundt om i hjemmene våre hvis vi tenkte: "Hun er gitt meg av Gud." "Han er Guds gave til meg!"
Hva betyr så hengivenheten i praksis? Jo, det betyr at to mennesker som spiser frokost sammen, har oppmerksomheten mot hverandre. De snur seg mot hverandre, i stedet for fra hverandre. Ser jeg en båt på sjøen utenfor vinduet i huset vårt i Høybakken, og jeg sier: Se!. Så ser hun – fordi hun ønsker å gå inn i min opplevelse, bli kjent med min verden.
Dette høres ut som ganske overfladisk. Men det er utrolig viktig. Derfor er det de siste årene utviklet egne spill og leker, der de to i sitt samliv leker seg inn i hverandres liv, der målet er å bli kjent på stadig nye måter og områder. Bli kjent med hverandre er ikke et program for forlovelsestiden, men for resten av livet. Du må gi alt, ikke holde noe tilbake.
Har dere full innsikt i hverandres økonomi? Har dere tilgang til hverandres konti? Hvis ikke er dere i faresonen for samlivsbrudd, sier nyere samlivseksperter. Dette er jo fordi pengene er et meget sterkt symbol på våre egne verdier og hva vi gir oppmerksomhet. Kan du ikke dele disse verdiene og dette symbolet med den andre, er det ikke et sunt tegn.
La oss øve oss i å tenke denne tanken – hengivenhet, overgivelsen til den andre.
2. Et punkt til: La oss gå til de ntl. tekstene. "Han la sine hender på dem og velsignet dem." Ikke på noe punkt er det mer tydelig at vi som foreldre lever i et slags mønster av hengivenhet, enn når vi overlater våre barn i Guds hånd ved døpefonten.
Allerede i dette at vi overlater dem i faddernes hender, er et tegn på at vi ønsker å leve i dette mønster. Og dramatisk blir det når vi virkelig tenker gjennom hva dåpen i bunn og grunn er: Døpefonten er symbol både på død og oppstandelse. Går vi tilbake til de første, store kirkenes dåpsrom, vil vi se at døpefonten er formet som et stor kar, som en grav, som dåpskandidaten legges ned i for å dø. (Lund domkirke i Sverige) Men når den døpte kommer opp av vannet, går han gjennom en oppstandelse slik Jesus gjorde det etter tre dager. Så totalt overgir vi vårt barn til Gud. Så stor hengivenhet har vi for ham, at selv vårt nyfødte barn overgir vi i hans mektige hånd. Og det er jo fordi vi vet, slik vi har sunget at Gud er kjærlighet.
I forlengelsen av denne tanken om mønsteret av hengivenhet, ligger det at fadderne svarer på denne hengivenheten som er vist dem, ved å gi tilbake til barnet av sin egen tro og sin egen kunnskap og omsorg. Hvordan kan det skje? Igjen handler det om å øve seg å tenke Guds tanker. I praksis tenker du da: Jeg er fadder, jeg vil gi tilbake noe til barnet som forteller barnet om Guds hengivenhet. Det gjør du når du er så bevisst på din fadder- rolle at du går i dine egne gamle leke- og barnebokkasser og ser etter bøker med bibelfortellinger, eller bilder av Jesus, eller av engler eller hva det kan være som du selv fikk av dine foreldre eller faddere, og gir av dette til din nye fadder - barn. Eller du går i bokhandelen og får tak i noe som kan fortelle barnet at det hører Jesus til. Når du gjør det DA viser du din hengivenhet overfor ditt fadder - barn og overfor den oppgaven du fikk av barnets foreldre.
3. Til slutt: Vi blir i dag utfordret til å elske hverandre - og det med Kristus som forbilde. "Dere menn skal elske hustruene deres, slik Kristus elsket kirken og gav seg selv for den." HAN GAV SEG SELV for den. Her er vi ved Guds tanke igjen – som vi må øve oss på å tenke.
Kirken – det er denne samlingen av mennesker som er her i dag. Vi er samlet for å høre fortellingen om Guds tanke og hans hengivenhet for oss. Vi er her for å se det tegnet Gud satte for oss i dåpen. Og vi er her for å bli minnet om at vi selv en gang ble innlemmet i denne kirke som Kristus eier og elsker.
Et mysterium er det. Vi forstår det ikke, men vi kan likevel øve oss i å tenke: AT slik er det!
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet.