Preken 1999

11. s. e. pinse Ramsvik

990808 Ramsvik kapell

11. s. e. pinse

Salmer

780

423

331

---

324

537

642

599

Først få ønske Guds fred over hver enkelt av dere og takke for anledningen til å være sammen med dere her i Ramsvik kapell og dele Guds ord sammen. Det er en alvorlig dag. 11. s. e. pinse. Er blitt kalt "Motstandens søndag" (Advarsel mot frafall og forherdelse).

La oss da be om Guds nåde for oss alle: Herre, vi er kommet inn i dette ditt hellige hus for å høre hva du, Gud Fader, min skaper, du Herre Jesus, min frelser, du Hellige Ånd min trøster i liv og død, vil tale til meg. Herre, lukk nå opp mitt hjerte ved din Hellige Ånd, så jeg av ditt ord må lære å sørge over mine synder, og tro i liv og død på Jesus, og fornyes dag for dag til et liv i rettferd og hellighet, ved Jesus Kristus. Amen.

----

DETTE HELLIGE EVANGELIUM .... (Luk. 19,41-48)

Jesus er på vei inn i Jerusalem. Det er palmesøndag egentlig og han er på sin siste reise til byen. Det er nå han skal vise hvordan Gud besøker jorden. Han er Guds sendebud, men blir avvist.

Jesus er ennå utenfor byen. Men han ser den og gråter over den skjebne den vil få. Han vet hva som vil komme til å skje. Han vet at budskapet om fred vil bli avløst av ufred. Jerusalem - fredens by kan vi kalle den, skal bli ufredens by.

Like før det som er prekenteksten hører vi at Jesu disipler så og si presenterer Jesus for Jerusalem: De var glade over å se de mange kraftige gjerninger Jesus gjorde, står det, og de roper: Velsignet være kongen som kommer i Herrens navn. Fred i himmelen, og ære i det høyeste. - Nå holder det på å skje. Nå hører vi tydeligere hva evangeliet er, enn da englene sang: Ære være Gud i det høyeste, og fred på jorden. Den gang var han barn, og ble båret til templet. Siden ble han 12 år - og søkte igjen dit. Nå er han på vei igjen. Og nå går Jesus mot sin død for mennesket. Sin død i stedet for mennesket, skulle han nå lide. Dette var han kommet for! Nå er tiden kommet. Det avgjørende skillet settes nå. Og Jesus visste det. Han blir bedt om å få disiplene sine til å tie stille, men nå var ikke tid for stillhet, men for rop, tid for utrop, nå skjer det, nå leder Gud sin sønn i døden, nå skal offeret hentes og dømmes, i stedet for mennesket. Nå var frelsens dag opprunnen. Nå var den beleilige tid. (2. Kor. 6,2)

Og så er det slik at det er noen som ikke forstår. Jesus ser templet og byen. Han ser Jerusalem, by-navnet var enbetydende med Israel, Guds folk. Byen var dermed ikke bare det religiøse og politiske sentrum i et urolig land. Den var symbolet på Guds særlige kjærlighet mot Israel. Og nå kom denne kjærlighet konkret til uttrykk i Jesus. De ventet nok Messias, men overså Jesus.

"Om du bare visste nå hva som tjener til fred." Og her er ordet "fred" brukt i betydningen: Frelse. Her hentyder Jesus til det Jerusalem som mente seg å ha fred, uten virkelig å eie den, slik profeten Jeremia har satt ord på det i kritikken mot profeter som farer med svik: "Fred. Fred. Og det er ingen fred." For frelsen er å finne et annet sted. Ikke i templet med menneskelige offer. Men hos Jesus.

Hva vil dette si for oss?

Først må vi vokte oss vel for å bruke Jerusalems ulykke som kom i år 70 e. Kr. til å underbygge den motstand som jødene har fått føle gjennom historien. Og den eldgamle tankegangen går ut på at jødene sviktet Jesus, de tok livet av ham, derfor må de få gjennomgå. Ingen Bibel-tekst, og slett ingen bibelsk tanke, kan bli brukt til å begrunne noe hat eller overgrep mot andre, hverken enkeltmennesker eller folkegrupper. Tvert imot: Bibelens grunnleggende tanke er kjærlighet, den lærer oss nestekjærlighet, som ikke gjør forskjell på om en er jøde eller greker, hvit eller svart. Den bibelske lære om verden og mennesket går ut på at vi har en felles far, og vi er alle søsken.

Hva er da meningen med en tekst som er blitt misbrukt, og som jo visselig taler om hvilke følger det fikk for Jerusalem og dermed for jødene at de avviste Jesus?

Her som i så mange andre sammenhenger er Jesu mening at intet menneske og heller ingen folkegruppe er uskyldig i Jesu død. I tråd med den bibelske tankegang som Paulus refererer i Romerbrevet 2 og 3, så er alle skyldige. Og dessuten gir Paulus jødenes forkastelse av Jesus en positiv omtolkning, og sier i Romerbrevet 11 at derved er frelsen kommet til de andre folkene (v. 11).

Vi kan samle budskapet i dag under ett stikkord som jeg skal utdype litt nærmere - stikkordet er TID. To greske ord for å forklare: chronos og kairos. Når Jesus kommer til Jerusalem er det avgjørende øyeblikk inntrådt. På historiens lange tidslinje - den linjen vi kan kalle chronos - på denne linjen er ett punkt et særlig ladet punkt. Det var Jesu avgjørende øyeblikk, det som er kalt - det tidspunktet som har betydning for evigheten, kairos. Nå var nåden nær! Så kjenn da denne besøkelsestid! Hva innebærer denne spesielle kairos?

Tid - tid for å se seg selv. Tid for ransakelse. Tid for å kjenne seg selv. Det betyr også tid for ærlighet. Når Jesus renser templet står han i en gammeltestamentlig tradisjon der den profetiske kritikken rammer dobbeltspill og falskhet.

Vi er snart midt inne i en politisk valgkamp. Mange velgere spør etter ærlighet hos våre ledere. Når vi som enkeltmennesker føler avmakt og fremmedgjøring overfor dem som er satt til å styre og stelle, enten det er dem vi har valgt, eller det går på administrativt nivå, så er det kanskje fordi vi ikke lenger er sikre på at det er vår, folkets sak de tjener, eller kanskje heller seg selv. Vi har så mange erfaringer som handler om løfter som ikke ble holdt, og om planlagte utspill, om økonomiske byrder som må betales av de som har minst, ... Det er jo et merkelig paradoks for et vanlig menneske som meg, at vi synes å leve i et samfunn med en enorm privat rikdom, mens den offentlige fattigdom setter stopper for å utvikle sykehus og skoler, egenandeler innenfor helse forhøyes, støtteordninger står på stedet hvil, ledere får lønnstillegg som tilsvarer årslønner for vanlige arbeidsfolk, og, ikke en gang ett postkontor i hver kommune i landet vårt kan vi være sikre på å få, her hos dere har det vært nedleggelser. Hva skal så pengene brukes til, de pengene som spares? Enfoldige spørsmål? Javel, så la det være det da, jeg stiller dem likevel.

Men i lengden vil folket kreve ærlighet. For det er så lett å avsløre det som skjer. I en opplyst tid er det ikke lett å holde ting i mørke. Ta tid for ransakelse.

Og la oss da ikke først og fremst ransake de andre, men oss selv. Det må bli det viktigste bidrag til et ærligere samfunn.

Ikke minst er det viktig for en kristen å se på sitt eget liv og måle det i forhold til det Gud krever. Det minner om forrige søndags tekst som handlet om de talenter som Gud gir, men som vi ikke bruker fordi vi er redde. Vi vil sikre oss selv, derfor graver vi Guds gaver ned, våre evner, penger, vår tid og våre krefter graver vi ned i vår egen stue, mens menigheten og lokalsamfunnet roper etter kristne vitnesbyrd. Hvem vil bruke noe av sitt liv til å holde lokale barnegrupper i grenda? Hvem vil bruke av sitt liv til å gi ungdom kristne motimpulser i det flimmer av inntrykk som tar deres oppmerksomhet? Ingen? I så fall trenger vi å ransake vår egen tidsbruk. Vår eget kristenliv er i ferd med å ligne handelsboder der poenget er økonomisk overskudd og eget velvære. Fritid vil vi ha, og ingen binding. Jeg vil ikke binde meg. Jeg vil ikke binde meg til å arbeide i Guds rikes sammenheng. Det er problemet!

Men Jesus kommer og sparker ned våre bord, hiver våre livs kassa-apparater og alle våre livsforsikringer i bakken. Og sier oss hvordan vi skal leve med vår Gud! I oppriktighet, ikke i selvopptatthet. Og da fører han oss et steg lenger i dag. Han kommer nær oss og spør om vi også vil avvise ham. (Jfr. det som er prekenteksten etter 2. rekke på denne dagen: Vil også dere går bort?)

Derfor må vi i dag ikke bare snakke om å ha tid til å se på seg selv. Men aller mest: Tid for å se Jesu.

Dagens kollektbønn slår an det alvor som fyller denne dagen for en som vil være en kristen: "Hjelp oss å frykte og elske deg, så vi ikke forherder oss og viser fra oss ditt nådige kall."

Jesu kall lyder til oss i dag gjennom det vi ser at han gjør og sier. Når han gråter, er det ikke fordi han er sentimental og vil kalle på våre følelser så vi ikke skal si nei til ham.

Hans tårer og hans vrede viser hans kjærlighet. Hans tårer og hans vrede viser den guddommelige avmakt overfor mennesker som ikke vil, som velger seg selv fremfor Jesus. Hans tårer og hans vrede gjelder den avmakt han står i i forhold til det politiske falskspill som myndighetene setter i verk for å korsfeste ham. For verden vil forføres! Sannheten har små vilkår! Og når Gud sender sin sønn som er selve sannheten, avvises han.

Du som er her i kirken i dag vet at hver gang ordet lyder skapes den samme situasjon som da han var her levende og synlig blant sine disipler. Nå er den tid du lever i, og nå gjennom Ord og sakrament, gjennom vår felles bønn og lovsang, oppstår det ladede øyeblikk, den avgjørende tid da det gjelder å si JA til ham, og følge ham i Ånd og tjeneste. Og vel og merke kan vi ikke stille våre krav og regne med at denne avgjørende, nådens tid vil vare så lenge vi vil. "Idag om du hører hans røst, da forherd ikke ditt hjerte." (Hebr. 3,7)

Jesus gråter over Jerusalem. Gråter han over oss også? Over oss som helst vil bygge våre egne liv. Over oss som lar det svive og gå og ikke tar Guds ord inn over oss.

Siden var han i templet hver dag og lærte folket.

Og enda er han her i våre tempel. I ord og sakrament. Nær oss vil han gjerne komme. Så kan han se om vi tar det hellige for å være hellig, eller om vi trekker på skuldrene av det. Nei, vi gjør ikke det, vi vil ikke det. For når vi er her så er det fordi vi hører ham til. For oss gjelder korset, med sin død har han kjøpt oss. Og derfor er vi hans barn. Og vi vet at nå er nådens tid. Det er mulig for oss å følge Jesu kall. La oss da benytte vår tid til omvendelse, til bønn, til å utbre Guds rike, til tjeneste for andre. La oss be om at han med hjelp av sin kjærlighet får trukket oss ut av vår uærlighet, ut av vår kos, og inn i livet med ham.

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.