Preken 1998

1. s. e. Kristi åpenbaringsdag Jakobs drøm

Stoksund 8. jan. 98

1.s. e. Kr. åp. Salmer:

98 Kristus er verdens lys 365 Å, hvilken ære 370 Hvert et lys i livets natt

332 Så vide om land 277 Stå opp og lova Gud

Tekst: 1. Mos. 28, Jakobs drøm

La meg åpne med et bitte lite glimt av min egen historie. Oldemor som ble 103 år gammel, bodde på Kleive utenfor Molde, det fortelles at hun ba for meg. Hun døde omkring 1970. I 1972 ville jeg ikke ha noe med Gud å gjøre, jeg hadde et ganske vidløftig ordforråd, om dere forstår. Jeg hadde en kamerat i Rissa som kom fra en kristen familie. Det var tre km. å gå mellom han som bodde i rønningan' ikke langt fra Rissa kirke, og meg som bodde nederst i Skaugdalen. Om kveldene. når jeg var på vei hjem, så jeg alltid opp mot stjernehimmelen og lurte på uendeligheten og mysteriene med avstander og lysets hastighet, og følte meg ganske liten. Jeg tror det var stjernene som vekket den religiøse lengsel i meg. Tenk at den stjernen som jeg ser akkurat nå lyser på himmlen, kan ha vært slukket i mange år. Jeg begynte på Fosen gymnas i 19971, og i 1973, da Misjonssambandet og skolelaget hadde en møteserie på IMI Bjugn, kom jeg med og bestemte meg for at jeg ville begynne å tro på Jesus. Johan Jenssen i Rissa, som noen av dere kanskje kjente, han var en god støtte i de første årene, og bad mye for meg, nå er han død. For meg betyr denne utviklingen at jeg fant mitt sted – i gudstjenesten, at jeg ble funnet av Jesus Kristus på tross av min fortid, og at jeg ble satt til en oppgave i tjeneste for Gud.

Jakob hadde også sin historie og sine besteforeldre. Jakob var barnebarn av Abraham. Da Abraham så opp mot stjernene den gang for lenge siden, visste han at så mange som stjernene ville hans slekt bli. Jakobs far, Isak, hadde også troen i sitt hjerte, mens Jabob er på flukt, han er på vei bort fra sin familie, fra de gamle verdiene og fra Gud. Nylig hadde han lurt til seg eiendom som ikke tilhørte ham. Som en judas hadde han kysset sin egen far i egen vinnings hensikt. Nå hadde Esau svoret hevn, og Jakob haster av gårde nordover, forbannet og redd og alene.

Sola går ned og Jakob slenger seg ned på bakken for å hvile bak en steinrøys i veikanten. Han ser opp mot stjernene. Himmelen er uendelig høy og han selv var liten. Han hadde flyktet for livet i dag, og i sitt indre hadde han alt lenge vært på flukt fra slektens tro og verdier. I virkeligheten trodde han ikke på noen annen velsignelse enn den han selv kunne karre til seg med å være lur.

Dette er bakteppet for oss når Jakob legger seg ned for å sove. Han tar en av steienene der på stedet, la den bak hodet og la seg til å sove. Da hadde Jakob en drøm. I denne drømmen oppdager Jakob noe om det stedet han var på, om sin fortid og om sin framtid. Og Jakob blir overrasket over det han får høre.

Stedet

Et sted åpenbarer Gud seg. Jakob kalte stedet Betel. Dvs. Guds hus. Fra sin bolig i det høye stiger Herren ned gjennom sine sendebud, og åpner en port inn i Guds rike. Dette stedet der Jakob er denne natten ble senere et meget sentralt sted i Israels gudsdyrkelse. Stedet representerer Guds nærvær. Derfor ble paktskisten plassert her en tid, og i Betel samlet folk seg med sine bønner, sine offergaver og sin sorg.

Fra Babylon kjenner vi til bilder av store trappestiger på utsiden av templene. Og stigene førte opp til templets topp. På denne bakgrunnen ser vi at drømmen tar hånd om Jakob og han føres så å si inn i helligdommen til et møte med Gud.

Fortid

Jakob får tak i noe som handler om hans fortid og om den tradisjon/linje han står i. Han har vokst opp i et troende hjem. Men hadde forlatt den troen han var opplært i. Men det overraskende er at Guds løfter fremdeles gjelder. At han fremdeles var en del av Guds plan. Jakob stod i en hellig tradisjon; en tradisjon han ikke uten videre kunne fri seg fra.

Framtid

Gud fornyer framtidsløftet. Slik Abraham fikk løftet om at han skulle bli til velsignelse for hele jorden, og slik Isak fikk løftet, slik får nå også Jakob høre: " … i deg og din ætt skal alle slekter på jorden velsignes. Se, jeg vil være med deg og bevare deg hvor du enn går …"

Hva sier dette til oss i dag?

Det sier noe om et sted, om en fortid og om en framtid.

Vi tror at Gud kan møte mennesker for så vidt hvor som helst på jorden og til hvilken tid som helst. I dette ligger muligheten for å misforstå Guds egne vaner. Kjent er jo utsagnet som bonden kommer med: Jeg sitter heller her på høylasset og tenker på Gud, enn i kirken og tenker på høylasset. Et poeng er det jo, men oftest er det en unnskyldning for dårlige vaner. De fleste religioner har sine steder og tider der guddommen har knyttet sitt navn til på en spesiell måte. Som kristne har vi kirkehuset som er innviet til Guds navn på en særskilt måte. Egentlig ikke for Guds skyld, men for vår skyld. Å være i dette huset hjelper oss til å tro og det virker slik at vi får impulser og inspirasjon både gjennom ordet og gjennom farger, stemning, musikk, osv.

Jeg tror at vi har en altfor lettvindt holdning til søndagen og til gudstjenesten. Det minner meg på en av mine kollegaer som opplevde noe spesielt for ikke lenge siden. Han er blind prest og fortalte for tre uker siden at han hadde fått høre at noen hadde sluttet å gå i kirken etter at det kom blind prest til menigheten, "for nå såg jo ikke presten meg allikevel." Vi går jo ikke i kirken for å bli sett av presten, men for å være sammen i felles bønn og sang, og for å høre Guds ord, ja, gudstjenesten er i sinn kjerne først og fremst et møte mellom Gud og mennesker. For Jesus har sagt at der hvor vi er samlet i hans navn, der er også han til stede.

Vi kommer til Guds hus fordi vi tror at der møter vi den levende Kristus. Spørsmålet blir i bunn og grunn om hvorvidt vi virkelig tror på Jesu oppstandelse. Tror vi at Jesus lever, så tror vi også at han er her hos oss.

Enhver gudstjeneste er en Jakobs drøm i den forstand at i gudstjenesten kommer Gud oss i møte. Med våre ansikter sitter vi vendt mot alteret, det er livsretningen for den kristne. Alteret forteller om vår fortid og vår framtid, på samme måte som for Jakob handler det for oss om først å være på vandring bort fra Gud og vår tro, våre tradisjoner og våre verdier. Og det handler fremdeles om løfter om en ny fremtid.

Fortid

Vi ser i dag at det går an for Guds barnebarn å bli funnet av Gud. Han har mange barnebarn og bønnebarn. Og dersom du er blant dem som har barnebarn eller nabobarn du ber for, så gi ikke opp din bønn.

Og ikke sjelden kommer vi i tvil om vår egen kristenstand, altså kan jeg være et Guds barn, som er sånn og sånn, som har gjort det og det. Kan jeg tro at Gud husker meg, at han vil ha med meg å gjøre? Mange av oss har historier å fortelle om ting vi gjorde i vår ungdom, vi bringer med oss og bærer inni oss historier og opplevelser fra vår ekteskap eller samliv i familien, som kanskje ikke tåler dagens lys. Og så kommer vi i tvil om vi kan være rette kristne.

Hva skulle i så fall Jakob ha tenkt? Han tenke kanskje ikke i det hele tatt. Han var antagelig forholdsvis likegyldig. Og allikevel kommer Gud til ham.

Denne søndagen kalles fra gammelt av også Jesu dåpssøndag. Det er Johannes som døper Jesus, og han peker på Jesus og sie: Se, der er Guds lam som bærer verdens synd. Ikke før har vi feiret jul og minnet barnet i krybben, før det tydelig stiger fram for oss et nytt bilde av Jesus: Han går ned i vannet til bilde på den død han var kommet for å dø for oss. Hans dåp var en dåp til døden. Vår dåp var en dåp til livet.

Jesu dåp viser hvor dypt han var villig til å gå for å holde oss oppe.

Derfor kan vi uansett fortid, uansett hva vi bærer med oss av vanskelig livshistorie, tenke frimodig om vårt forhold til Gud. Dette forholdet baserer seg nemlig ikke på vårt liv, men på Jesu død.

Og dermed kan vi også med frimodighet vende blikket framover, slik Jakob får lov til når han får det samme løftet gjentatt som Abraham fikk og Isak fikk. Jakob hadde hørt løftene som barn, og han visste at det var disse verdiene og denne tradisjonen hans forfedre hadde levet og dødd på. Men nå fikk han se og høre at løftene gjaldt også ham. "Jeg er Herren, din Gud. … "

Det løftet som Jakob fikk, handler om tre ting: For det første skal han få det landområde som vi kaller Israel, for det andre skal hans slekt bli stor. Den skal spres over hele jorden, men en gang skal den samles. Og for det tredje skal Israel bli til velsignelse for hele jorden.

Noen vil se opprettelsen av staten Israel som en del av oppfyllelsen av dette løftet. Det er farlig å koble religion og politikk. Men uansett er faktum det at jødene har vært spredt over store deler av jorden, og disse holder i våre dager på å samles i løtets land, og vi ser i dag at hver måned kommer det 6-7000 nye immiganter. De siste 10 årene er det kommet 900 000. Samtidig ser vi en sterk vekst i tallet på Kristus-troende jøder. I dag er det 70 messianske grupper og menigheter. For noen få år siden var det 20. Dette gir perspektiv til den eldgamle Jakobsdrømmen. og det gir perspektiv til all vår misjonsviksomhet, som ikke er sluttført før Guds eget folk er kommet til tro.

I mange år nå, helt siden slutten av 1970-tallet har misjonsarbeidet i Norge sett tegn på tilbakegang. Og de fleste misjonsorganisasjonene har store problemer med sin økonomi. Jeg tror at 1000-års skiftet som vi går inn i, og det som holder på å skje av misjonsvirksomhet i Israel, vil være med på å løfte verdens kirker, også vår kirke, inn i en ny bevissthet om misjonens betydning. For det er når Israel er vunnet for Kristus, og alle folkeslag nådd med evangeliet, at Jakobsløftet virkelig oppfylles. For da skal Guds rike stige frem til velsignelse for alle slekter på jorden.

For å summere opp preken i dag: 1. Vår gudstjenestefeiring i Guds hus er det grunnleggende livstegn og møtested mellom Gud og mennesker i dag. Den levende Kristus møter sin menighet her i dette hus, slik han møtte Jakob for lenge siden. 2. Vi skal alle få lov til å bære kristennavnet, ikke p.g.a. oss selv, men på grunn av Kristi soningsdød. 3. Guds rike vil komme når vi holder ut i tjeneste i menighet og misjon.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Vingårdssøndagen

1. febr. 98 Stoksund kirke

Vingårssøndagen,

Tjenerskap

Det er en pussig tekst som er satt opp som prekentekst denne søndagen. Den er litt sjokkerende. Det handler nesten om bakvendtland. "Når dere har gjort alt som er pålagt dere, skal dere si: Vi er unyttige tjenere og har bare gjort det vi var skyldige å gjøre." Det er ihvertfall ikke den holdningen vi finner i arbeidslivet i dag, og det skal det heller ikke være. I arbeidslivet er det naturlig at arbeiderne krever, og at det oppstår motsetninger og interessekonflikter. Ingen skal stå med lua i handa - verken arbeideren i forhold til bedriftseieren eller avløseren eller gardsgutten i forhold til gardbrukeren.

Og det er heller ikke det Jesus mener. Han snakker nemlig om et annet rike enn det samfunnet vi lever i. Jesus snakker om å stå i et tjenerforhold som er helt anderledes enn det vi tenker, bygd på helt andre forutsetninger enn våre. Han snakker om menneskets forhold til Gud. Og i det forholdet er det Gud som legger premissene, og de kan være ganske opp/ned i forhold til det vi tenker. Gud er Gud, du er menneske, slik kan det sies. Likevel har denne teksten også noe å si oss om vårt hverdagsliv og vårt samfunn, som jeg skal antyde litt senere.

Tjenerskap - i nådens rike - kan være overskriften idag.

1. Der er det for det første tryggere å bli eiet, enn å eie.

For oss ligger vår trygghet ofte i ting og penger som vi eier. Å være eid av noen - det føler vi jo som en utrolig ufrihet i vår moderne tankegang. Men det er alldeles ikke selvsagt at det er så ille. La meg fortelle en liten historie om David Livingstone - den skottske misjonæren og oppdagelsesreisende i Afrika fra 1840-årene. Han ble blant annet kjent i hele Europa for sine beretninger om hvor ille det var med slavehandelen som foregikk på denne tiden. På en av reisene sine møtte Livingstone et slavetog, fem fargede ble ført i lenker nedover mot kysten. Han spurte hva prisen på slavene var, og betalte den. Så fikk han løsnet lenkene deres, og sa: "Dere er fri, dere kan vende hjem." Men da han skulle gå videre, merket han at disse innfødte fulgte etter ham.

"Hva er det dere vil?"

"Vi ønsker å være dine tjenere, en slik herre ønsker vi å tjene."

Og Livingstone fortalte: "Aldri i mine år i Afrika hadde jeg slike tjenere."

Dette sier noe om hva det er å være eid av en god herre. Disse slavene var fri til å gå. Men de ville ikke forlate han som hadde kjøpt dem fri, de ville tjene ham, de ville være eiet av ham.

Tro på Jesus er ikke en tro på læresetninger, dogmer og tradisjoner. Tro på Jesus er at noen har meg i sin eie. Noen har min sjel, jeg tilhører Noen (N), og ikke hvem som helst. Tingenes trygghet byttes ut med troens trygghet. Og den som eier deg, er han som er kjærlighet, som kjøpte deg ut. Paulus skriver i 1. Kor. at "vi er dyrt kjøpt".

Vi er kjøpt med Jesu blod. Ved hans død ble vi kjøpt fri fra den evige død. Og som det står: Vi vet at det var ikke med forgjengelige ting, sølv eller gull, vi ble kjøpt fri, ... men med Kristi dyre blod.

Av han som kjøpte deg ut, er du eiet. Og når du er eiet av ham så er det tryggere, enn at du eier ting som forgår. I nådens rike er det tryggere å bli eiet, enn å eie.

2. Og for det andre: I nådens rike der er det friere å tjene, enn å bli betjent.

Igjen en bakvendt tanke, for oss. Men stadig understreker Bibelen at det vi mennesker er satt til i verden er å tjene andre, og gjennom denne tjenesten, æres Gud, han som er Herre. Stadig trenger vi å minnes om dette. Kanskje burde det være et av hovedtemaene i verdi-kommisjonen som nylig er opprettet. Tjene andre, det er et fint mottema mot "grådigheten" som jo med rette går igjen som et kritisk ord hos Bondevik.

Jeg hørte nylig et intervju med Simon Flem Devold på radio. Han er jo opptatt av barns problemer og hverdagsliv og får masse brev fra barn over hele landet. Formiddagssending på P2, han ble spurt generelt "hva er meningen med livet?" Han svarte: Ja, det må jo være at vi kan være til for hverandre, og tjene hverandre.

Dette livsmottoet skulle egentlig være en grunntanke for en kristen. Selv om det er Guds-troen som er grunnlaget og det evige liv som målet for en kristen. Så er det et stort poeng i vår kristne tro at det er gjennom å tjene våre medmennesker, at vi tjener Gud.

Vingårdssøndagen handler jo også om tjenerskapet og tjenersinnet i menigheten, og det er en glede hver gang for en prest og en menighetsrådsformann når noen dukker opp og sier: Jeg vil gjerne gjøre noe her i menigheten.

Tenk igjennom ditt eget liv: Når sa du dette til noen sist: "Jeg vil gjerne gjøre en tjeneste. Jeg stiller meg til disposisjon."

Og perspektivet er fremdeles: AT du er kjøpt fri med Jesu blod. Jesus gjorde den største av alle tjenester for deg, hva har du gjort for ham - som det heter i salmen: VI FIKK LIVET, FIKK DET GIVET - HVA FIKK HAN SOM HAR BETALT?

3. Fri og bundet - samme sak

Jo, sier du, men å gi noe til Jesus, sitt hjerte, sin bønn, eller penger til menigheten, det er en ting, men å tjene i menigheten, det er noe annet. JA; ER DET DET? Hva er en menighet? Menigheten er Kristi legeme. Når du skal tjene Jesus Kristus i dag, så er det helt gjennom logisk - og nødvendig - at din tjeneste retter seg mot menigheten. Der lever Kristus, der er han tilstede. Å være og leve som kristen uten menighet, er som å skulle drikke et glass vann uten å ha noe glass å drikke av. Menigheten er Kristi legeme, og ditt legeme. Derfor er bønn og kristenliv ikke mulig å tenke seg, uten at denne bønn blir til tjeneste, i praksis.

Kan vi sette det på spissen og si det slik:

Vi vil gjerne ha del i den seier han vant for oss, men vil vi ta del Den hellige Ånds anstrengelser for å seire og bygge noe her i bygda?

Vi vil gjerne ha del i menighetens lovsang i himmelen, men vil vi ta del i menighetens arbeid på jorden?

Vi vil gjerne ha del i gleden som kommer en dag, men er vi villige til å glede noen i hverdagen?

Vi vil gjerne se barna masjere inn til gudstjeneste og delta på bedehusmøter, men vil vi delta i hverdagens anstrengelser for å samle dem?

Husk i alle fall: Du er eiet og elsket av menighetens Herre. Du er fri, men du er også dermed bundet av ham, og til ham. Som Luther har sagt: En kristen er den fri herre over alle ting, og ingen underlagt - og samtidig en villig tjener og alle underlagt.

Men, så sier du altså: Jeg er lei av å tjene. Jeg tjener i ekteskapet, jeg tjener mine gamle foreldre, jeg tjener sjefen på jobben, krav, krav krav overalt.

Da sier jeg: Da trenger du å snakke med noen om alle de krav du står i til daglig. Du trenger hjelp til å få orden på de uklare og krevende forhold du står i i heimen og på jobben og i fritida. Jeg holder ikke denne preken for å skape dårlig samvittighet, bare for å peke på noen sammenhenger som vi alle trenger å bli minnet på. En gang så vi dette, men mange føler trettheten og ikke minst dette at tiden ikke strekker til, og dessuten er mange blitt gamle.

Poenget i dag er at du skal se den annerledes herre du er en tjener for. Jesu utgangspunkt er ikke krav og makt, men nåde og kjærlighet. Og han sier også at den som strever og bærer tunge byrder, og føler at de ikke orker mer i familien eller i menigheten, den kan komme til ham og finne hvile.

Men det står ingenting i den kjente teksten om at du skal bli værende i hvilestilling. Det er ikke for ingenting at de fra gammelt av heter i kirkens tradisjon: Ora et labora; Be og arbeid!

De gamle visste at det er privilegium å tjene Jesus. Måtte også vi oppdage at han er en god eier, som er verdt å tjene.

Ære være Faderen og Sønnen og Den Hellige Ånd, som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

3. s. i faste

15. mars 1998

Ørland kirke

Luk. 4. 31.37

Salmer:
312, 454, 476/109, 951, 612, 475

Refleksjoner om makt og liv

Bønn: Herre, vi ber om din gode Ånd til å tolke livets budskap for oss. Åpne du dit ord for oss så det blir til velsignelse for våre liv, for vår barn og våre familier. Amen.
Luk. 4, 31-37

…

Dersom det var anledning til det, ville jeg ha valgt en annen tekst på en slik dag. Her er vi både barn og voksne sammen, vi skal ha dåp og vi skal ha det hyggelig: Da passer det så dårlig å komme med en tekst om en uren ånd, om åndeutdriving.
Men kanskje det nettopp er vår trang til ikke å snakke om det onde, som gjør at det onde faktisk omgir oss i den store utstrekning det faktisk gjør. Vi er for ubevisste på det negative som vi har med oss i hverdagen og i livet, derfor har det negative makt over oss. Tar vi det frem i lyset, er sjansen større til at det mister noe av sin makt. På den andre siden kan vi som kristne bli for opptatt med det onde og sette navn på det som det ikke er dekning for i vår kultur; da kommer vi også galt ut: Vi kan bli lurt til å tro at vår oppgave som kristne dreier seg om en eller annen form for åndskamp, som igjen gjør at vi trekker oss bort fra samfunnskampen – uretten, den økologiske krisen, barnas oppvekstvilkår. Jeg vil forsøke å gi noen innspill slik at vi alle kan reflektere omkring det tema som har med det ondes virkelighet å gjøre, hvordan det påvirker oss og hvilke måter fremtrer dette for oss i dag. For på den måten å stille spørsmålet: Hvordan påvirker det onde mitt livog hva gjør jeg for å motvirke denne virkelighet?

Fem refleksjoner denne dagen. Refleksjoner som ikke nødvendig vis henger så godt sammen, men likevel: 1. Først en negativ refleksjon, en avgrensning: – Vi har et annet verdensbilde i dag enn den gang Bibelen ble skrevet, og skal ikke forholde oss til det onde på samme måte som den gang. Og jeg sier rett ut at jeg er ikke imponert over misjonærer som kommer hjem og forteller om onde ånder som de har sett i andre kulturer. Etter mitt syn er slike historier ikke relevant for oss i det hele tatt. Blant annet fordi kulturer faktisk i seg selv kan skape tradisjoner som hører til i disse kulturene og kun der.

2. Den andre refleksjon: Jesu oppgave og hans kamp i hans liv, dreide seg om å kjempe mot dødens virkning på mennesker og univers. I fastetiden følger vi Jesus på hans vei mot Jerusalem, mot kors og død, og oppstandelse. Det var livet og oppstandelsen som bestemte Jesu program på hans vei. Og på veien stanser han for det enkelte menneske og hjelper det til å se dets verdi og dets plass i forhold til Gud, som er livets kilde.
Og dette er relevant for oss i dag, selvsagt: Både på individ og på samfunnsnivå. Gjennom alle media, aviser, radio og fjernsyn ser vi hvordan døden fremtrer som en slags understrøm/undergangsstrøm i samfunnet, i naturen og i enkeltmennesket. På flere måter: Gjennom direkte vold utøver døden sin gjerning: Vi ser det: Drap, terror, krig, vold. Og døden øver sin innflytelse indirekte: Ved de muligheter som vi alle bærer på til å ødelegge livet. Ødelegge familieforhold gjennom f. eks. den metoden som vi menn er spesialister på: å trekke seg tilbake når den andre ønsker å snakke. Eller ved å nedvurdere den andre, eller ved å trappe opp bagateller til store scener. Dette er mønster som vi kan se i samlivet som forteller om at noe ligger under og gjør seg gjeldende. Det kan dreie seg blant annet om dårlige selvbilder, om behov som ikke ble møtt da vi var barn og unge. Slik bærer vi så å si ødeleggelsesmuligheter med oss fra vi er små. Ja, ikke bare det: Psykologene kan fortelle oss at i hvert eneste menneskebarn ligger muligheten til de mest grusomme handlinger. Ikke noe nytt dette for den som leser Bibelens fortelling om syndefallet.

På andre nivå i samfunnet ser vi hvordan døden alliérer seg med det mange oppfatter som positive verdier: Det er jo i bunn og grunn døden som er den usynlige overskriften når det er sånn at det som er det mest verdifulle ved oss er pengene våre. Altså: Det som gjør oss til interessante og positive for forretningsinteressene, for kapitalen, er dette at vi er i stand til å betale for varene som produseres. Det er forståelig at slik må det være i et system som vi har bygget opp, og både kirken og prestene er jo en del av dette systemet, og lever godt i denne sammenhengen. Og mye av dette systemet vil vi absolutt beholde også i fremtiden, men det er antagelig godt for oss og for vår evne til å tenke gjennom vår situasjon, at noen tar initiativ både til en verdikommisjon og til et såkalt Forum for systemdebatt.
3. Den tredje refleksjon: Slik kampen mot døden var Jesu oppgave, slik er det også vår oppgave. Når vi i dag skal døpe et lite barn, så tar vi i bruk, i starten av trosbekjennelsen, restene etter den gamle kirkes eksorsisme, altså djevleutdrivelse som skjedde i forbindelse med dåpen i middelalderen. "Jeg forsaker djevelen og alle hans gjerninger og alt hans vesen." Dette sier oss noe om at dåpen er å bli satt inn på en livs-vei, der livsprogrammet er Jesu program. Nemlig å kjempe mot døden og dens understrømmer i samfunnet og i menneskelivet. I møte med den døpte, vil døden alltid skjelve og rope ut: Du er kommet for å ødelegge oss! Og den døpte svarer: Ja, det er mitt program, slik det var Jesu program.
4. Fjerde refleksjon: Det er så lett å bli motløs i møte med understrømmene og undergangsstrømmene. Vi kommer så lett inn i negative tankmønstre: Det er ingenting vi kan gjøre, samfunnet og livet bare er slik. Og så blir vi depressive og motløse når vi tenker på den økologiske krisen, naturen som ubønnhørlig blir ødelagt av vårt forbruk og vår livsstil. Og ektefeller kan bli motløse og gi opp når de dårlige mønstrene får dominere og ta over hverdagen. Kutter vi ut streket over o i mønster, få vi monster.

Da skal vi vite at Jesus er den sterkeste, og livet og det gode, kjærligheten og de gode relasjonene mellom oss mennesker, har sin kilde hos Gud.
Men vi må innrømme at foreløpig har dødens understrømmer og de negative mønstre og monstre større kraft enn Guds godhet som kanaliseres gjennom mennesket. Derfor må vi være bevisst på at for eksempel i et ekteskap og på en arbeidsplass også for den del, så må det fem positive ord til for å oppveie et negativt. Dermed så forstår vi hvilken stor kristen oppgave og avgjørende oppgave det er å stadig gi hverandre gode ord. Det er det viktigste våpenet mot døden: De gode ord!
Og Jesus kan, som den sterkeste, gi oss mange eksempler på hvordan han i møte med mennesket, bragte livet frem der døden så ut til å herske: Altså eksempler på hvordan han kom med forsoning og oppbygging der fiendskap og ødeleggelse så ut til å vinne.
Han helbredet med ord og med berøring. Han mettet sultne, han tilgav synd, han hjalp der mennesker var såret både fysisk og mentalt.
5. Femte og siste refleksjon: Jesu siste stoppested i vår kirkelige fastetid, er Jerusalem. Byen som den gang som i dag både bærer ødeleggelse og håp i seg. I dens gater drepes det, i går som i dag. Men Jesu siste påske, ble den første der det tydelig for all verden ble slått fast at døden skal vike og tape til slutt. Jesu oppstandelse er tegn på befrielse.
Det er også dåpen. I dåpen skjer igjen og igjen det som skjedde med Jesus: død og oppstandelse. Først legges barnet ned i understrømmen – for det skjer så dramatiske ting i dåpen, at mennesket først begraves, slik Jesus ble begravet. Og så tas barnet opp av døpefonten, opp av graven, til et nytt liv. Død avløses av liv. Det er rekkefølgen, først død, så liv. Slik også med jorden og mennesket og med universet. Guds skaperverk preges av understrømmer av død, men skal en gang befries til liv.

Ære være Faderen og Sønnen og den Hellige Ånd som var er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

5. s. i fastetiden Rissa og Frengen 1998

Salmer søndag 29. mars 98.5. s. i faste
Joh. 11, 45-53

Rissa kl. 11 Dåp Nattverd

Frengen kl. 16 NATTVERD

128 Se vi går opp til Jerusalem

KUN EN TEKSTLESNING

562 Guds navn vere lova

578 Gud, riv oss ut av tidens jag

336 Å, kor djup er Herrens nåde

133 Han gikk den tunge veien

951 Litaniet

613 Å, la din Ånd nå med oss være

132 O, Herre la mitt øye

86 Navnet Jesus

597 Skriv deg, Jesus, på mitt hjerte

12 Rydd vei for Herrens komme

Rissa kirke

Velkommen til gudstjeneste i Rissa kirke 5. s. i faste. En helt spesiell dag i kirkeåret. Alle søndager har sitt spes. innhold. Forrige søndag, Maria budskapsdag, Maria fikk beskjed om at hun skulle føde Jesus, neste søndag: Palmesøndag: Jesus rir inn i Jerusalem, og i dag blir det markert at vi nærmer oss påske, men det på en helt spesiell måte: Det er Jesu lidelse for vår skyld som står i sentrum denne dagen.
Men samtidig: På denne dagen her i Rissa skal vi ha dåp, to barn skal bæres til dåpen, og en tenåring skal selv gå fram til døpefonten. Og selve dåpen holder Jesu lidelse og hans oppstandelse sammen til en enhet som utfordrer oss i våre liv. Dette vil derfor være hovedsynspunktet denne gudstjenesten: Død og liv, dåp og nytt liv.
La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.

TEKST

Det var planlagt

Historien om Jesus er en utrolig historie. Den har lange linjer bakover i GT: det virker som alt var planlagt. I teksten her stod det at folkets ledere fra denne dagen la planer om å drepe Jesus. Men Gud hadde for lenge siden planlagt at Jesus skulle komme til jord og vinne over døden. Det er en utrolig historie, og det er ikke lett å tro.

Det var en konfirmant som spurte presten rett ut i en time da det var snakk om Jesu død og hans oppstandelse: Du prest, tror du selv på dette?
Da kunne presten ha svart: "Ja, selvfølgelig tror jeg det, hvorfor i all verden skulle jeg tvile på det?" Men han svarte omtrent slik med et langt svar og et langt resonnement: Det hender seg at jeg står ved en grav og at jeg ser ned i den og tenker: Dette er nok slutten av alle ting. For jeg forstår jo ikke at det kan være på noen annen måte. MEN, så må jeg si mer til meg selv: Fortellingen om Jesus, om hans lidelse og død, om hams oppstandelse, den har jeg jo ikke fått fra noen hvemsomhelst. Jeg har fått den fra en person som jeg aldri har hatt noen grunn til å tvile på, og denne personen er Jesus Kristus. Der alle andre gikk forbi, der stanset han opp: Ved de vergeløse, ved barna, ved de som var sett ned på, ved kvinnene. Og heller ikke sitt eget kors gikk han utenom. Han bad enda til for dem som spikret ham til korset, for dem som foraktet ham; for overprestene, for fariseerne, for romerne, for Kaifas, for alle dem som lo av ham helt inn i hans død; han bad for dem. og for dem som ble satt utenfor, for tvilerne, for dem alle bad ham, hos dem alle stanset han.
Denne Jesus kan jeg aldri komme bort fra og rive meg løs fra. Hvorfor skulle jeg så tvile på ham når han sier at det siste er ikke graven og stenene på kirkegården, men det første og det siste er livet.

I den tidlige middelalder frem til år 1000 var det i noen kirker i middalhavsområdet ordnet med at dåpen kunne foregå i et lite basseng i kirken, gjerne slik innrettet at det rant friskt vann gjennom bassenget. Egentlig var da bassenget formet som en grav. og det var ikke tilfeldig. For dåpen er i første omgang en klar henspilling på Jesu egen død. Og hovedoverskriften over Jesu kors er: En er død for alle. Hva betyr det? Hvordan kan noen dø i stedet for andre?

Vi kjenner litt til det. En mann står på kirkegården og gråter. Han har nettopp lagt sin kone i jorden. Og han er naturlig nok helt utrøstelig. Så sier en til ham: Hadde det vært bedre at du var død, og hun vært alene? Nei, sier han, det hadde vært forferdelig for henne. Så er det bedre at jeg bærer på ensomhet og savn, og at hun er fri.

Det er noe stedfortredende i dette, selv om det er med omvendt fortegn. Han som levde var det som bar på lidelsen i stedet for hun som var død.

Men det finnes jo en historie fra 2. verdenskrig om et prest som lurer seg til å bli skutt i stedet for en annen fange fordi presten visste at den andre hadde familie og barn som ventet hjemme.

Også i Bibelen finner vi en fortelling om en dødsdømt som blir satt fri. Det er Barrabas. På langfredag roper folkemassen på Barrabas og vil at han skal gå fri og Jesus dø. Og slik ble det. Jesus i stedet for mennesket. En er død for alle. Det er overskriften over Jesu kors.

Og så tilbake til dåpen: I dåpen legges du for å dø sammen med ham. Så dramatisk er dåpen. Og så smelter du sammen med ham når du tas opp av vannet, til et nytt liv. Jesus stod opp til seier over døden, og slik fødes det evige liv i deg når du tas opp av vannet, opp av graven. Dåpen er et sted der det blir tydelig for oss at etter død kommer liv. Vi tenker jo omvendt: Først skal vi leve, så skal vi dø. Men i dåpen ser vi hva vi mennesker egetlig er bestemt til: Å gå fra død til liv. Det er jo også dette som er så vanskelig å tro, slik konfirmanten også var opptatt av.

Hvorfor gjør da Jesus det han gjør? Hvorfor planlegger Gud slik han gjør?

Fordi Gud og mennesket hører sammen. Det er mange som vil forklare hva kristendom er og som sier som så: Det er slik en avstand mellom Gud og menneske! Derfor må Jesus dø for å skape nærhet og fellesskap. Fra en side sett OK, men det er jo i bunn og grunn å snu det hele på hodet: For poenget er at mellom oss mennesker og Gud er det en så inderlig nærhet, og vi er så involvert i Guds kjærlighet mot oss, at når Gud merker at vi rører på oss og vil bryte ut av fellesskapet med ham, og gå våre egne veier, så må ham gjøre alt han kan for å vise sin kjærlighet mot oss og han vil vise hvor nær han er oss. Ja, så langt er Gud villig til å gå, at han sender sin sønn den enbårne til å gi oss det evige liv sammen med vår Far i himmelen.

Det er ikke avstanden mellom Gud og mennesket som er problemet for Gud, men hans inderlige nærhet til oss. Vi er jo tenkt til fellesskap med ham like fra begynnelsen. Og vi har vår plass og vårt hjem hos ham.DETTE hjem er det Gud vil sikre for oss.

Sagt på en annen måte gjennom en fortelling fra Sibir. Det var i en fangeleir. En ung gutt på 17 år var i ferd med å bryte sammen. Han tenkte på sin mor og på sine søsken. Han ble svakere og svakere, og jo mer han tenkte på hvor dårlig det sto til med ham, dessto verre ble det med ham. Tankene våre styrer jo også våre holdninger og vårt selvbilde. Tenker vi negativt, så blir alt negativt.

Så kom denne gutten i snakk med en prest som også var fange. Han gav unggutten en råd: Tegn et kors ved sengeplassen din og hver gang du ser dette korset skal du si til deg selv tre ganger: "Jeg er like betydningsfull for Gud som jeg er for meg selv."

Jeg er betydningsfull for Gud. Det er det Jesu død vil si noe om. Og det er det også vår dåp vil fortelle oss: Vi er betydningsfulle, vi er med i Guds planer.

Myndighetene som sto rundt Jesus hadde sine planer om å bli kvitt Jesus, leste vi i teksten. De hadde negative planer. Men Gud hadde andre planer og som hadde et positivt sikte: Fordi mennesket hører Gud til og fordi vi er betydningsfulle for Gud og fordi vi mennesker har en plass ved Guds hjerte og i Guds hjerte, døde Jesus for oss. Det var hans plan med Jesus.

Og slik Gud hadde planer for Jesus, slik har han også planer for oss. Når vi står opp av dåpsvannet har vi fått vårt oppdrag: Å leve det nye livet. Dvs. å bringe livet ut til andre.

Også fadderne er med i Guds planer. For faddere betyr det f. eks. å sørge for at det livet som fødes i dåpen, får næring så det får vekstvilkår. Å være fadder er derfor ikke først og fremst å være venn av familien, men å være en venn med ideer til hvordan dåpslivet kan få næring gjennom min faddergjerning. Å stikke innom en bokhandel og få tak i en Barnebibel, en Jesusfortelling, eller sørge for at barnet har kristne barnesanger i sin CD-samling. Alt må tilpasses alder. Det gjelder å ha fantasi og sette ideene ut i livet.

Vi nærmer oss palmesøndag og inntoget i Jerusalem. Det var en del av planene. Vi ser Jesus som den fattige konge, vi nærmer oss siden skjærtorsdag der han er vår tjener, han bøyer sine knær for oss, han vasker våre føtter og gir oss sitt legeme og blod i brød og vin. Så kommer langfredag med korset, og deretter påskedag: Han vinner seier. Han blir til liv.
Dette liv blir vårt i dåpen, og når nattverdbordet dekkes i vår kirke, er det for at vi nok en gang skal få se det tydlig at han gir seg selv for oss. Og vi blir bedt om å åpne vår hender og ta imot de gaver han gir: Det evige liv, fred og tilgivelse. Ikke fordi vi fortjener det, ikke fordi vi er så flinke og fine, men fordi Jesus vil det, han vil vi ha nærhet og fellesskap med oss. Derfor sier han også et sted i det han er i ferd med å dekke bord for sine disipler: "Jeg har inderlig lengtet etter å dele dette påskemåltid med dere."

Du hører Gud til, derfor kan du ta imot det han gir deg ved sitt bord. Det var hans plan at du hører med.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen.

Palmesøndag 1998 Stadsbygd

Gudstjeneste Palmesøndag 5. april

Stadsbygd kl. 11 DÅP Nattverd

Hasselvika kl. 19.30 Nattverd

591 Ånd fra himlen

137 Hosianna! Syng for Jesus

134 Se, hvor nu Jesus

353 Hvem er grunnen for min tro?

127 Jeg ser min Jesus

Ofr.

951

620 Barn: Sindre Strandheim Johansen,

Stein-Erik Schjølberg, Hanne Kristine Rønning

146 Såkorn som dør i jorden

146

86 Navnet Jesus

375 Vi stemmer i en frydesang

596 I dine hender

Velkomen til gudstjeneste i Stadbygd kirke på Palmesøndag. Fra de tidligste tider i kirkens historie er denne søndagen kjent for to ting: Det ene er innlysende: Det er en dag til minne om at Jesus rir inn i Jerusalem for å feire påske sammen med sine venner. Vi vet hvordan det går. Men det andre er dette: Påsken var en særlig dåpstid i kirken fra gammelt av. Og Palmesøndag skulle de som ble døpt, få særskilt opplæring i trosbekjennelsen. Da synes jeg det passer svært så godt at vi ønsker tre dåpsfamilier særlig velkommen i dag.

Vi gleder oss også over at Stadsbygd Mandssangerforening er til stede og vil synge i løpet av gudstjenesten.

La oss bøye oss for Gud og bekjenne våre synder.

TEKST

Dialogene
Har jeg satt som overskrift på preken i dag. Hva disse dialogene, eller samtalene, består i, skal jeg komme tilbake til mot slutten.

Etter som det er sjelden vi har prekentekster fra hebreerbrevet, vil jeg si litt om dette skriftet nå til å begynne med. Ingen vet hvem som har skrevet Hebreerbrevet, men vi vet at det stammer fra ca. år 80 e. Kristus. Og det er sannsynligvis skrevet til 2. generasjons kristne, muligens i Roma og disse var i ferd med å miste noe av interessen, gløden og frimodigheten til å tro på Jesus, og det viser seg at mange av dem holder seg borte når menigheten er samlet til gudstjeneste. Derfor synes den anonyme forfatteren at det er grunn til å peke på noen grunnleggende linjer og tanker i kristentroen og hva som er viktig å huske på for en kristen. Og særlig var forfatteren opptatt av å peke på linjen bakover til GT for så å si å bevise at Jesus var den som Gud hadde sendt til dem.

Selv om vi ikke vet hva forfatteren til hebreerbrevet heter, kan vi være helt sikre på at det er skrevet til oss. Slik er det alltid når tekster blir lest her i Guds hus. De har et budskap til oss. De vil fortelle oss noe. Og sannsynligvis ligner vi på disse 2. generasjons kristne i vår måte å tenke på. Også vi spør: Er det noe vits i å fortsette å tro på Jesus. Han gjør jo ingenting for oss som vi kan se håndfaste resultater av. Og gudstjenestene er kjedelige, synes vi, og så feirer vi gudstjeneste med svært så ujevne mellomrom, og det gjelder enten vi regner oss til den ene eller andre gruppering i bygda. Ja, slik var det den gang på 80-tallet og slik er det fremdeles snart 2000 år etterpå.

Hva så, hva er det så som er budskapet denne palmesøndag? For å si noe om det må jeg først fortelle om et fotografi som visstnok skal eksistere i Wisconsin, USA. En montør som har arbeidet høyt opp i en strømmast, er kommet i berøring med en strømledning og har forbrendt seg stygt og faller. Bildet er tatt et 1/4 sekund etter det øyeblikk han mister festet og er på vei nedover. Bildet fanger opp at to meter nedenfor montøren arbeider en kollega som strekker en arm ut og når tak i han som faller. På bildet ser vi dem begge henge uten fotfeste med ledninger og wirer rundt seg, og med redningsmannen som har en hånd med fast grep i en wire uten strøm og med den andre hånden den fallende elektrikeren. Kan du se det for deg? Dette bildet kunne henge på kirkedøra vår nå ved inngangen til påsken, for det er dette det handler om: Dette er historien om Jesus. Han ferdes mellom oss som ofte har brent oss på livet og på det uforståelige og på våre mange påfunn og på vår tendens til å ville bort fra Gud. Men Jesus er Guds utstrakte hånd som holder oss i sine mektige hender.

Det som ligger i teksten fra Hebreerbrevet handler nettopp om dette. Sagt på en annen måte: Først: Han ble menneske. Dernest: For å befri dem som er i frykt for døden. Det ligger en bevegelse i dette. En nedadgående bevegelse. Han som var Gud i himmelen blir menneske. Går ned i døden for å gi oss livet. Hva er det vi i bunn og grunn er vitne til her? Jo, vi ser en kobling mellom julebudskap og påskebudskap. Han ble menneske. Det er barnet i krybben. Og han seierer over døden: Det er påskedag. Og det hele har sitt endelige og store poeng i at den seier som Jesus vinner ved sitt kors og sin oppstandelse, denne seier blir vår seier. Han blir menneske, må lide og dø, får se og oppleve menneskelivet med dets sykdommer og dets frykt, og vi får livet. Det er litt av et bytte som skjer. Jesus tar hånd om det hos oss som hører døden til, og gir oss livet i bytte. Det er det salige bytte.

En bevegelse fra himmelen til jorden, og deretter fra døden til livet, for å vinne oss det evige liv.

Så til dialogen: Det finnes en fortelling om en samtale som en gammel prest hadde med Jesusbarnet.

Barnet sier: Kjære Hieronimus (det var navnet på presten), ettersom du gjerne vil gi meg noe, så skal jeg si deg hva du skal gi meg. Gi meg dine synder, din dårlige samvittighet og din frykt for døden.

Presten svarer: Hva skal du gjøre med alle disse tingene?

Barnet: Jeg skal ta det på mine skuldre, det skal være min herlighet og mitt herredømme. Profeten Jesaja har forutsagt at jeg skal bære og ta bort dine synder.

Da begynte presten å gråte og sa: Barn, kjære Kristusbarn, du har virkelig rørt mitt hjerte. Jeg trodde du ville ha noe av det gode jeg kan gjøre, og så vil du kun ha det jeg ikke lykkes med. Ta da bort det som er mitt. Gi meg det som er ditt. Så får jeg det evige liv.

At vi får det Jesus har, det er budskapet til oss denne palmesøndag. Det er innholdet i den kristne tro i konsentrert form. Dette er trosartiklene i kortform. Dette var det dåpskandidatene som skulle døpes påskenatt også skulle lære.

Dåpen det er å gå inn i den samme bevegelse som Jesus var i. Når dåpsfølget kommer opp kirkegulvet, er de i den prosesjon som Jesus gikk i inn mot Jerusalem. Barnet legges i døpefonten og legges dermed på underlig vis i Jesu grav, men står også opp slik Jesus stod opp. Dåpsvannet er fostervannet som føder det nye liv. I dåpen møter to barn hverandre, og vi får høre andre dialog: De to små snakker med hverandre og blir enige om en retningsforandring: Jesusbarnet og dåpsbarnet. Mens Jesusbarnets vei er veien mot korset og døden, blir dåpsbarnet satt inn på veien mot det evige liv, befridd fra dødens makt. Et nytt liv er født. Men så altfor mange dåpsbarn fikk aldri tak i hva det hele dreide seg om, fordi ingen tok seg av det liv som de bar frem. Derfor lyder utfordringen fra kirken i vår tid så mye sterkere enn for bare 10-15 år siden til faddere og foreldre om å gi dåpslivet en sjanse: Start den tredje dialog: Skap samtalen mellom barnet og Jesus i hjemmet og skap dialog mellom faddere og barnet.

Sørg for næring til dåpsbarnet i årene fremover, få fart på fantasien og sette ideer ut i livet: Vær faddere som tør å gå inn i en bokhandel og spørre etter en Barnebibel eller en Jesus-fortelling til ditt dåpsbarn. Vær foreldre som skaper kristne tradisjoner når dåpslyset tennes og aftenbønnen synges. På denne måten skjer det også en gjenopplivning av ditt eget dåpsliv. For du har en gang selv vært gjenstand for byttet mellom død og liv.

Og da Jesus red inn i Jerusalem skjedde møtet mellom ham og folket. Fjerde dialog kan høres: Den samtalen som alltid er der mellom Jesus og mennesker av alle kategorier, yrker og holdninger. Til stede i Jerusalem var gifte og ugifte, her var mødre og fedre, her var pyntede turister og her var byens egne gatebarn, her var leg og lærd. Og alle hadde de på en eller annen måte hørt om ham, kanskje opplevd ham selv og vært berørt en gang, eller kun hørt rykte om ham. Jesus red inn i deres liv med liv for å få dem i tale.

Og fra Jesu side høres den samme dialogen mellom den Jesus som rir inn i byen og disse menneskene, som mellom Jesusbarnet og Hieronimus: Jesus sier: Gi meg alt det som du selv ikke vil ha av vonde ting og opplevelser, av sorg og sykdom, synd og nød, så vil jeg bære det på mine skuldre og det skal være min herlighet og mitt herredømme. Og vi svarer: Ta da bort det som er mitt, gi meg det som er ditt, så får jeg det evige liv!

Salmen vi skal synge nå er også en dialog: Den samtalen foregår i ditt eget hjerte.
Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var er og blir en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Palmesøndag 1998 Hasselvika

Kveldsgudstjeneste Hasselvika

"Dagen etter", står det, hvilken dag? Jo, i går hadde det vært fest hjemme hos Lararus. Marta og Maria var forberedt på begravelse, men Jesus hadde grepet inn. Han er Herre over liv og død. Dette var det de feiret i går.

I dag er Jesus er på vei inn i Jerusalem. Palmegrener, esler, en folkemengde som roper og jubler. Vi må regne med at de var til stede både Maria og Lasarus.

Tre stemmer skal vi lytte til i kveld. Mens folkemengden jubler over et ytre opptog, så finnes en indre mening med det som skjer denne dagen i Jerusalem.

1. Eslet har en stemme. La oss tenke oss det. Det er dyret som bærer Jesus inn. Dyrene hadde vært der også da han ble født. Da undret de seg over barnet, over utstrålingen, englesangen, ordene som ble fortalt om barnet.

Eslet står for Undringen. Hva er det som skjer i dag? tenker det. Dikteren André Bjerke kan hjelpe oss. Med eslets øye sier han:

Så rart å se en vennlig menneskehop. Hva er det for et syn som trollbandt dem? De hilser meg med hosiannarop. Og jeg som ellers er et skjellsord bland dem. De slår meg ikke. Veien er med ett så god å gå på. Sval er middagsskyggen. Jeg bærer på en bør som gjør meg lett. Hva er det for en fugl jeg har på ryggen?

Eslet bærer Jesus, men han kjennes som en fugl å ha på ryggen. Han er ingen byrde.

Har ikke Jesus vært en slags fugl som sitter på vår rygg, dvs. han har vært i nærheten av oss når vi har gått gjennom livet. Han har vært der til trøst dengang du mistet en du var særlig glad i, kanskje et barn, kanskje en bror eller søster, kanskje ektefelle. Hvem var det da som var til størst trøst? Jo, det var Jesus. Han som selv led og døde for oss, som aldri sviktet, som var der som det eneste lys i mørket og sorgen.

2. Lasarus var der også da Jesus red inn i Jerusalem. Han sier ikke noe, men likevel taler han ved at han er til stede. Hans stemme sier noe om det han har opplevd. Han har vært på dødens vei, blodet var stanset i årene hans, hjertet stoppet opp, fire dager hadde han vært utenfor denne verden. Så realistisk var det. Totalt mørke hadde det vært. Men Jesus vekket Lasarus, tok han ut av dødens land og plasserte han blant de levende igjen, det hadde han makt til.

Det er derfor Jesus kommer til jord, til oss, for å hente oss ut av dødens land, og inn i sitt rike. Ingen andre har den makt. Jesus er enestående på den måten. Alderdommen kom nok til Lasarus også. Han måtte dø engang, noen år senere var Lasarus borte, slik vi blir borte. "Mennesket er som blomsten på marken." "Om morgenen er de som det groende gress; om morgenen blomstrer det og gror, om aftenen visner det og blir tørt." (Salme 90) Men det står for evig fast at Jesus vil vekke sin skapning til liv igjen. Vi skal bli borgere av et nytt land der alt er nytt. - Han er sterkere enn døden, tenker Lasarus. Han elsker meg så høyt at han vil dø i stedet for meg, tenker han. Jeg fikk leve, men han må dø.

3. Maria står med andre tanker denne dagen. Gjestebud og glede hadde det vært i går og veldige følelser var i sving da hun opplevde at lasarus var i live, men likevel: Kvinner har ofte en bedre intuisjon enn oss menn.

Maria skjønner hvor Jesu vei går nå. Derfor hadde hun i går salvet føttene hans. Det var fest etter Lasarus sin begravelse som ikke ble noen begravelse. Men det er også en fest før en ny begravelse: Jesu død kommer. Det skjønner Maria. Derfor salver hun føttene hans. Når de andre evangelistene som forteller om salving av Jesus, så forteller de om salving av hodet. Det betyr at han salves, innsettes som konge. Nå er det Jesu føtter som slaves, det betyr at han salves til sin død. Det var skikken dengang, at en død ble salvet før sin begravelse. Så salvet hun Jesus til sin død på forhånd. Maria skjønner at han må dø. Så sløser hun raust med salven, og blir beskyldt for å kaste bort penger på en slik salving.

Men Maria forstår: At Jesus er kommet til slutten av livet sitt. Han skal æres med denne salve, fordi han var villig til å lide korsets død for verdens skyld. For Marias skyld og for din og min skyld.

Nå står vi ved inngangen til påskefeiringen. Påske betyr "forbigang", at Herren går forbi vår synd, han ser at vi er merket med lammets blod. Derfor går døden forbi oss. Vi trekkes ut av djevelsens favntak og settes inn på himmelveien.

Dette er det vi minnes om i den uka som ligger foran oss. Hva sier vår egen stemme om dette? Hva sier vi i vårt hjerte? Vil vi ta i mot ham?

Skjærtorsdag preker om måltidet og fellesskapet mellom Jeus og hans menighet. Samlet rundt bordet er vi som israellittene som slaktet påskelammet, og venter på hjelp fra Herren. I forventning sitter vi ved bordet; og det er som om vi er med på utflukten fra Egypt. Vi blir gjort nærværende, vi blir hentet ut av våre liv og vår hverdag, og ført inn i den atmosfære av forventning som Jesus sørger for. Han skal føre oss ut, vi venter ham.

Så kommer han. Vi skuffes med det samme vi ser ham. Han har ikke noe tiltalende ytre utseende. Han bærer sitt kors, strever og lider, og dør, det var ikke det vi ventet der ved bordet.

Men på den tredje dag viser han oss hvem han er. Da tar han Lasarus, Marta, Maria, sine disipler og oss alle i hånden og lar oss få kjenne strømmen av liv og nåde fra hans hånd og hjerte. HOSIANNA, DAVIDS SØNN!

4. s. i påsketiden

Innledning

Vi feirer gudstjeneste sammen her på Storfosna i dag - 4. s. i påsketiden. Denne søndagen minner oss på at vi lever i overgangtiden etter Jesu oppstandelse og til den tid kommer da vi må leve her på jord uten at Jesus er til stede fysisk hos oss. Og da sier Jesus at han gir os et nytt bud: At vi skal elske hverandre.

Takkoffer i dag: Institutt for Sjelesorg, Modum Bad

----

Preken

Tekstene litt vanskelig å få taket på denne søndagen. Vi hører fra profeten Jesaja som trøster folket som er bortført til et fremmed land, og Gud lover folket at han vil gjøre noe nytt - tenk ikke på det som var.

I Johannes Åpenbaring har vi en tekst som er veldig vanskelig å forstå. Ordet «nikoalitt» står som uttrykk for en trosretning i den tidlige kirke, som ikke synes det er så viktig å leve etter Guds bud - for å si det enkelt. Hovedpoenget tror jeg er dette at vi blir bedt om å holde fast på vår tro - kanskje vi kan si: Hold deg til din barnetro.

Evangelieteksten er fra det vi kaller Jesu avskjedstale - det er en dialog mellom Jesus og disiplene under det siste måltidet - og Jesus gir disiplene et nytt bud. «Dere skal elske hverandre.»

Men med sorg må vi bekjenne at kirkens historie ikke alltid er en fortelling om kjærlighet. Svik, hat og maktovergrep har fulgt vår historie i kirken. Hva vi skal legge vekt på i en preken med en slik tekst, er ikke godt si - temaet gir seg ikke selv. Vi trenger selvsagt å høre om kjærlighet i dagens verden. Mange har det ikke godt. Barn og unge mobbes, ektefeller har det ikke alltid godt med hverandre. Men jeg har lyst til å tale om kjærlighet i menigheten - med vekten på: Hva er en menighet - eller hvem er en menighet som bygger på denne troen på kjærligheten som det grunnleggene? Her er det duket for spennende svar.

----

I en kirke i Danmark fjernet man for noen år siden en løper som lå på gulvet over steinflisene midt gjennom hele kirkeskipet. For akkustikkens skyld. Da teppet ble tatt bort oppdaget komiteen som drev med dette arbeidet noe merkelig, ja, noen ble helt fra seg av sorg og sjokk da de oppdaget at de som hadde lagt steinflisene hadde begynt å legge flisene fra hver sin vegg og midt på gulvet der flisene møttes, - hva hadde skjedd? Kan du tenke deg det? For å få det til å gå opp hadde de hugget flisene mindre i hele midtraden, selvfølgelig måtte de det når de hadde gjort det på denne måten - sånn går det når man har dugnad på det som er fagarbeid, og det så veldig stygt ut. Sånn kan det ikke være i en kirke, tenkte de. Og vurderte å legge om hele gulvet - men det ble selvsagt veldig dyrt.

Etter å ha tenkt seg om ble komiteen enig - vi gjør ingenting med gulvet - for hver gang vi ser gulvet med den stygge sjøten, blir vi minnet om at ikke alt skal være perfekt i kirken. I Guds kirke er det plass for det ufullkomne.

Det er den nå avdøde danske biskop Georg Geil, som forteller denne historie, og han forteller samtidig at han en gang hadde en konfirmant som kom med noen kloke betraktninger om det å bygge nye kirker rundt omkring. Konfirmanten mente at i alle nye kirker burde bygges et eget blomsterbedd hvor det var plass for mest ugress. Det mente konfirmantene kunne fortelle om at i kirken er alle velkomne. Ingen krav til farge, høyde, bredde, ulike meninger, og ulike liv. En kirke er bygd på kjærlighet og aksept, i følge Jesus.

Ser vi nærmere på det som fortelles i Det nye testamentet om de ulike folk som Jesus blir kjent med og omgir seg med, oppdager vi hvilken holdning Jesus selv hadde til forkjellige mennesker.

Tenk på tolleren Matteus, ansett for å være landsforræder, tenk på røveren som ble korsfestet sammen med Jesus, og som fikk med seg et ord om paradiset der han var på vei inn i den brutale døden. Tenk også på Paulus som i sine tidligste år frydet seg når kristne ble henrettet.

Hadde vi luket ut disse tre fra kirkehistoriens blomsterbed, så ville kirken vært fattigere, og vi hadde sikkert vært i større tvil om vår egen plass i menigheten.

Igjen og igjen er det skjedd i løpet av vår historie i kirken at noen har sagt det er for mye lureri i kirken, så mye humbug, for lite av den rette og sterke tro, så mange uekte mennesker - derfor brøt noen ut og begynte for seg selv for å få en renere menighet. Og således sikre at nattverdbordet kun ble for de rene.

Men hver gang noen etablerte en «renere» kirke/ en renere menighet enn hva som var tilfellet ved det første nattverden da Judas også var med, så har det ført galt av sted.

Å skulle skape det rene samfunnet - enten det var i kirken eller i samfunnet - det har alltid innebåret at noen måtte ut. Eksludering, renselse, rendyrkelsen, tanken om det samfunnet der alle er like, har alltid ført ulykke og vold med seg.

Å være menneske - uansett hvem du er, hvor du kommer fra, og uansett hvordan du lykkes, det er å få høre til sammen med flere mennesker.

Kirken/menigheten må aldri bli ren, i denne forstand. Den må aldri forsøke å bli det heller. Når renhet er målet, da blir alt tillatt. Og det har vist seg at både i kirke og i samfunnet, i fortid og i nåtid, så har alle midler blitt brukt i renhetens tjeneste.

Jeg blir blek når jeg tenker på det. Hvor mye sorg har vi ikke bragt over andre, for å forsvare og sørge for renheten? Hva glemmer vi når vi streber etter renhet?

Vi glemmer det Jesus gjorde - vi glemmer hvem han vanket blant.

La oss avrunde dagens betraktninger med et glimt fra en skildring fra en av romanene til den russiske Fjodor Dostojevskji: Fyrst Myskin har en dag sett en kvinne med et lite barn i armene. Han la merke til at den lille så henne opp i øynene og smilte til henne. Da så Myskin at kvinnen slo korsets tegn over seg selv - som om Den allmektige selv hadde smilt til henne, og han spurte: Hvorfor korser du deg kvinne? Da svarte den unge kvinnen: Som en mor gleder seg over sitt barn når hun ser et smil på barnets ansikt for første gang, slik er også Guds glede over en synder som roper til ham.

La våre gulv ha sprekker, la flisene være brutt i stykker - kirke er det når det sitter mennesker i dette rommet - og skjønner - på dette gulvet hører vi hjemme.

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd, som var, er og blir, en sann Gud fra evighet og til evighet. Amen.

Jeg tror på Gud Fader, den allmektige, himmelens og jordens skaper. 

Jeg tror på Jesus Kristus, Guds enbårne sønn, vår Herre,  som ble unnfanget ved Den hellige ånd, født av jomfru Maria, pint under Pontius Pilatus, korsfestet, død og begravet, fòr ned til dødsriket, stod opp fra de døde tredje dag, fòr opp til himmelen, sitter ved Guds, den allmektige Faders høyre hånd, skal derfra komme igjen for å dømme levende og døde.  

Jeg tror på Den hellige ånd, en hellig, allmenn kirke, de helliges samfunn, syndenes forlatelse, legemets oppstandelse  og det evige liv. Amen.

17. mai 1998 Holdt i Bjugn, Hegvik, Moe 2003, Orkanger 2004

17. mai 1998

Bjugn kirke
Hegvik kirke

Moe kirke 2003

Orkanger kirke 2004

Intimasjon: Velkommen til gudstjeneste på 17. mai i Orkanger kirke. Når vi kommer hit til kirken nettopp på denne dagen så er det for å lovsynge og takke Gud som har gitt oss et land og bo i som er et fredelig land. Men det er også for å minne hverandre på at vi som bor her på dette stedet, vi vandrer i dag på gater og veier, på en jord som Gud har gitt til hele menneskeheten. Han har gitt jorden til menneskene - til alle, til de som vi kaller dem og de som vi kaller oss. Dem og oss - det er kun språk/begreper som er egnet til å tilsløre at mennesket hører sammen. LA OSS BE:

FRANS AV Assisis bønn: (s. 24 i bønneboken)

Tekstlesning: Salme 127.

---------------

PREKEN

17. mai, en dag med farger. Hvilke farger har dere på klærne? Lyst til å starte med regnbuen i dag. En regnbue. Fargene i regnbuen: Rødt, oransje, gult, grønt, blått, indigo og fiolett.
I Bibelen er regnbuen et tegn på at Gud ikke har forlatt oss, regnbuen betyr at det for all tid skal være kontakt mellom oss og Gud i himmelen.

Barn av regnbuen.

En himmel full av stjerner blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror, kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve hver søster og hver bror
- små barn av regnbuen og en frodig jord.

Noen tror det ikke nytter, og kaster tiden bort med prat,
noen tror visst vi kan leve av plast og syntetisk mat,
og noen stjeler fra de unge som blir sendt ut for å sloss,
noen stjeler fra de mange som kommer etter oss.

En himmel full av stjerner blått hav så langt du ser,
en jord der blomster gror, kan du ønske mer?

Sammen skal vi leve hver søster og hver bror
- små barn av regnbuen og en frodig jord.

Men si det til alle barna, og si det til hver far og mor:
Dette er vår siste sjanse til å dele et håp og en jord,
en himmel full av stjerner blått hav så langt du ser, en jord der blomster gror, kan du ønske mer?

Denne sangen + teksten Salme 127- som ble lest sier oss tre ting som det er fint å huske denne dagen:
17. mai:

En dag da vi er sammen
En dag til ettertanke
En dag med tro og håp

1. Først: "Sammen skal vi leve".
På denne dagen kommer det så tydelig fram av vi hører til i et fellesskap, at vi hører sammen. Det som er typisk for denne dagen er å gå sammen med andre, det er ikke å gå alene. Vi går sammen i tog, eller vi står sammen for å se på toget. Barna går under en felles fane med sin klasse. Vi samles på skolen/hallen, eller på noen av den andre forsamlingshusene for å være sammen med andre.

Og hele tiden bærer vi på flagget som blir et tydelig signal om at vi har noe felles. Og ikke bare det: Vi har mange ting felles - sammen med resten av menneskene på jorda: Vi lever under den samme stjernehimmelen, vi puster den samme lufta, vi er i en viss forstand del av det felles vann som vi består av og er avhengige av. Og alle har vi vår livskilde i Ham som er Herre over vannene, og regnbuen, Gud. Ja, så tydelige er båndene mellom oss og så dypt er fellesskapet mellom oss.

2. For det andre: 17. mai en dag til ettertanke. Rundt omkring i landet vårt så feires det gudstjeneste akkurat nå. Vi er samlet foran Guds ansikt for å høre hva han vil si oss. "Si det til alle barna, si det til hver mor og far." Hva da? Jo, dette som stod i teksten som ble lest fra lesepulten: "Hvis ikke Herren bygger huset, arbeider bygningsmennene forgjeves. Hvis ikke Herren vokter byen, våker vaktmannen forgjeves."
Å leve er å bygge. Å bygge livet, å bygge en heim, å bygge ei bygd og et land, et samfunn og en jord. Da gjelder det at vi bruker tegninger og byggmaterialer som Gud kan gi oss: Hvilke tegninger og hvilke byggmaterialer: Vi henter det fra Guds ord - som vi har hørt det: "Alt som er sant, alt som er edelt, rett og rent, alt som er verdt å elske og akte, all god gjerning og alt som fortjener ros, legg vinn på det!"
Hva er dette? Jo, dette er idealene våre. Slik eidsvollmennene hadde sine idealer i 1814, slik har vi våre i vår tid - eller har vi det? Vi må ha det: Dem er det vi skal bruke til byggmaterialer.

Noen må si noe om hva det er som er sant og rett og rent ... og det er det vi voksne som må gjøre. Vi må ikke miste voksenrollen, og gå ut av den.

Til slutt: En dag for håpet.

Flagget vårt har korssymbolet i seg. Korset får oss til å huske en ting som vi ofte glemmer: nemlig at vi er elsket av Gud. Det er så mange mennesker som går rundt og har mistet troen på seg selv. Og noen ganger mister også vi troen på andre mennesker: Men en ting kan vi aldri ta fra noe menneske: At Gud har tro på alle.

Vi er barn av regnbuen, barn av den strøm av utholdenhet som Gud bærer i seg og som han viser oss i korset.
Regnbuen strekker seg usynlig over hele jorden. Det sies at den som klarer å komme seg til den ene enden av regnbuen, vil finne en skatt eller vil få ønskene sine oppfylt.

Men vi vet at å komme til enden av regnbuen er umulig for oss mennesker. For den går over hele jorden, den lyser en gang her og en gang der, og alltid flytter den seg så vi ikke kan holde den fast.
Slik er også tiden vår og livet vårt. Aldri kan vi holde det fast og ikke kan vi eie det for bestandig. Og stadig møter vi noen som skuffer oss. Men Gud som lyser som regnbuen, han ber oss håpe og være like utholdene i vår tro, like bevegelige og alt omsluttende som regnbuen, like gavmilde som regnbuen, selv om vi møter lukkethet, like fargerike i våre fellesskap som regnbuen, den som er avhengig av sine farger for å være regnbue. Like åpne og omsluttende mot andre folk som den. Som regnbuen og korset skal vi varsle Guds kjærlighet. Det er det største ideal: Si det til alle barna ....

Ære være Faderen og Sønnen og Den hellige Ånd som var, er og blir en sann Gud fra evighet til evighet. Amen

Kirkebønn fra bønneboken s. 99, nr. 193 GI FRED PÅ JORDEN