Preken 1996

Langfredag Rindal kirke 1996

Langfredag preken

Rindal kirke 5. april 1996

150,1-2

Fløyte

----

151, deles etter behov

Meditasjon før teksten leses.

Jesus sa til Peter: "Stikk sverdeet i sliren, skulle jeg ikke drikke det beger Faderen har gitt meg?"

I samtalen med Pilatus sier Jesus: "Var mitt rike av denne verden, hadde mine menn kjempet for meg, så jeg ikke skulle bli overgitt til jødene ...."

Men Jesus overgav seg. På flere steder i sine taler like før påske markerer Jesus klart at "til denne time" er han komme. Altså: Det er ikke jødene, eller Pilatus eller noen andre som får sin vilje med Jesus. Men Jesus gjør sin Fars vilje og sin vilje.

Langfredagen er rollenes dag. Her er mange spillere som hver på sin måte uttrykker den samlede ondskap som fører Jesus til korset. Og også vi finner sikkert våre roller her.

"Lyset skinner i mørket, men mørket tok ikke imot det." Judas foretrekker penger fremfor troskap.

Peter vil bruke sverdet og han fornekter. Han er ivrig, han går på i medgang, men skjuler seg i motgang.

Maktpersonene som er i sving, Annas, Kaifas og Pilatus, lar familiebånd, formaljus og politiske posisjoner komme i første rekke. De romerske soldatene medvirker og viser at her var alle verdens krefter i sving mot Jesus.

Som en underlig kontrast til disse bildene av verdens herjinger står det vesle avsnittet i teksten om Jesu omsorg for sin mor og den disippel han hadde kjær.

Mens mørket triumferer gir Jesus et glimt av lys og praktisk kjærlighet fra korset. Mens kaosmaktene nedkjemper Guds utsendte, har Jesus plass til omtanke for andre. Den som står ved korset, blir omfattet av Jesu kjærlighet.

----------------------

2. s. i påsketiden

"Hør hva Ånden sier til menighetene."

Johannes Åpenbaring i tiden etter påske 1996

1. Det er to bøker i Bibelen som vi sier er apokalypser: Daniels bok og Johannes Åpenbaring. Bøkene er preget av et pessimistisk og dualistisk (to-delt) syn på verden: Verden er i den ondes maktgrep og befries først når Gud griper inn gjennom oppstandelse og dom. Guds folk er den forfulgte minoritet som venter på Gud.

2. Hovedpoenget med Johannes Åpenbaring er å fortelle om hvordan Jesus Kristus (den første og den siste, han som var død, men er levende, 1,17-18; 2,8) vil frelse den som tror på ham. Det handler om et budskap fra himmelen til jorden.

3. Dette budskapet blir fortalt til Johannes av en engel og blir til en visjon av Kristus, som forteller Johannes at han skal skrive til de syv menigheten og til hele kirken.

4. Budskapet til menighetene er skrevet i en fast form:

- Innledning: Adressat. Skriv til ....

- Budsenderformel: Dette sier han (GT: Så sier Herren) ....

- Kristusbildet tegnes: Han som taler ... er den første og den siste, ... har det skarpe tveeggede sverd, .... har øyne som flammende ild, ... er den Hellige og Sannferdige, ect. Kristusbildet er bygget opp individuelt i hvert skriv, og blir en viktig del av budskapet

- Jeg vet-utsagn.

- Kall til å høre budskapet: den som har ører, han høre

- Løfte om seier.

(5. Til uttrykket "Satans synagoge":

Dette er uhyggelig ordbruk, og Johannes Åpenbaring, sammen med et tilsvarende sterke bibelsted (Ap. gj, 28, 25-28 og 1. Tess. 2, 14-16) har vært noe av grunnlaget for det hat som har vært rettet mot jødene gjennom tidene. I Smyrna ser vi at jødene er de agressive, mens senere er det jødene som får gjennomgå av de kristne.

Dette punktet er ømtålelig. Vi er rett og slett nødt til å ta et oppgjør med hatet enten det er kristne som retter det mot jøder, eller jøder som retter det mot kristne. Vi har ingen rett til å kalle jødene for "Satans synagoge". Selv om det er brukt i Bibelen, så må vi si at slike ord er med på å legge grunnlaget for religiøs fanatisme og forfølgelse av andre. Og det stadiet må vi komme over.

Ja, hvor lett er det ikke også å blande kortene i dagens politiske virkelighet. Vi må passe oss så vi ikke også i dag, på bakgrunn av Israels angrep mot Libanon, kommer til å legge grobunn for religiøst begrunnet hat mot jødene. Vi kan være uenige i Israelernes krigføring, og vi mener de fleste av oss at krig ikke løse noen problemer. Det har verden sett og ser til stadighet. Men det religiøse hat mot jøder hører ikke hjemme i den demokratiske verden. "Satans synagoge", slik snakker jo muslimske fundamentalister om jødene i dag, men vi vil ikke bruke slike ord.)

6. Det som skrives til de syv menighetene skal være prekentekster på søndagene i tiden etter påske 1996. Prinsipp iall Bibel-tolkning gjelder: Først en historisk forståelse av teksten, deretter aktualisering: Hva betyr dette for oss i dag?

Preken

Salmer: 193 - Det var i soloppgangen

196 - Døden må vike

415 - Du Far og Herre

537 - Guds rikes grunnvoll ene

444 - Hos Gud er evig glede

310 - Vår Herre er ein hyrding god

430 - Kristus konge, du regjerer

Fra alteret: Nåde være med dere ....

Det er 2. s. i påsketiden. Fra gammel av er navnet på søndagen: Hyrdesøndagen. "Herren er min hyrde, jeg mangler ingen ting ..."

I år er prekentekstene for alle søndagene etter påske frem til Kristi himmelfartsdag, hentet fra Johannes Åpenbaring,fra de såkalte sendebrevene til de syv menighetene i Lilleasia. Laget et ark som setter disse tekstene inn i en sammenheng.

--------------------

Forrige søndag var teksten hentet fra det første brevet i Åp. Det var til menigheten i Efesos. Poenget da kan formuleres slik: Det er mye å rose i menigheten, men Jesus spør: Mangler du noe, har du forlatt din første kjærlighet? Der kjærligheten til Jesus kjølner, blir drivkraften til kristenlivet mer forpliktelse og tradisjon, enn dette direkte forholdet til han som er oppdragsgiveren.

I dag leser vi brevet til menigheten i Smyrna. Det står skrevet i Johannes Åp. i det 2. kap, fra v. 8: ...............

Smyrna er havneby og ligger 120 km nord for Efesos. Disse to byene konkurrerte i dette å være av betydning og i berømmelse. Smyrna fikk bygget tempel for keiser Tiberius år 26 og ble en by som var kjent for sin rikdom, storhet og skjønnhet. Byen hadde en stor jødisk bosetting, noe som ble utnyttet av Paulus da han misjonerte i Efesosområdet på 50-tallet. Mange ble kristne både av jøder og andre, og det oppsto etter hvert en bitter strid mellom de kristne og jødene i byen. Dette var ikke bare en strid med ord, men det var livsfarlig å være kristen i Smyrna. Striden bunnet blant annet i at jødene hadde det privillegium at de slapp å delta i keiserkultuen, altså i tilbedelsen av keiseren. Så måtte de vise sin keiser-loyalitet på andre måter.

Denne tilbedelsen gikk blant annet ut på at alle måtte være med å tenne røkelse foran statuen av keiseren. Røkelse er jo et uttrykk for tro på gudsnærvær og bønn til Gud. Derfor ble det oppfattet som blasfemi både av jødene og av de kristne å være med på denne skikken. Og romerne betraktet dette å nekte å være med på keisertilbedelsen som opprør og manglende patriotisme. Jødene slapp, som sagt, og nå ville de kristne ha samme privilegium, men det kunne ikke romerne gå med på, og jødene følte at dersom flere fikk samme rett som dem så ville hele keiserkulten bli truet og romerne pålegge også dem å delta.

Jødene ville derfor tvinge de kristne til å tilbe keiseren, og de ville for alt i verden vise sin lojalitet mot keiseren på andre måter, f. eks. ved at de forfulgte de kristne. Jødene ble derfor de ivrigste bekjemperne av den kristne menigheten. Og den måten som denne forfølgelsen foregikk på kunne være alt fra økonomisk boikott (de kristne beskrives som fattige i en ellers svært rik by), det var bakvaskelser og rene alvorlige fysiske overgrep.

Biskop Polykarp ble brent i byen i år 155, og det fortelles at jødene var de ivrigste til å be om at biskopen ble kastet for løvene. Da det ble besluttet at han skulle brennes, var jødene svært ivrige i å hente ved til bålet. Dette hente litt senere, men Polykarp var oppvokst i byen og var medlem av menigheten allerede da brevet ble sendt til menigheten. Antagelig var det trøst å lese for Polykarp da han senere ble drept. For brevet til oss i dag handler jo om lidelse og trøst, eller lidelse og løfte..

Hvis det første kjennetegnet på en sann menighet er kjærligheten til Jesus Kristus og til menigheten, så er det andre kjennetegnet Lidelsen., er det en som har sagt. Det er ikke så helt sikkert. I hvertfall må vi være litt nyansert når vi snakker om dette. For hvis lidelsen var et kjennetegn ved den kristne menigheten, så får jo vi i Rindal problem: For vi har ikke lidelse eller forfølgelse av kristne i menigheten vår. Bare litt kanskje - men vi kan ikke kalle det forfølgelse, selv om små barn som gjerne vil tro på Jesus blir ertet for det, eller om det blir stilt spørsmålstegn ved helheten og sannferdigheten i det voksne kristenliv. Slike kristiske spørsmål er ikke lidelse for Kristus, men heller spørsmål som vi kanskje har godt av å få alle sammen.

Og dessuten: Også i teksten i dag blir lidelsen sett på som noe foreløpig, altså ikke som noe som skal være normalt for en kristen menighet. ".... i ti dager skal dere lide vondt."

Det finnes tider i kirkens historie som handler om lidelse. Men vi må jo også være klar over at lidelse også i mange tilfeller gjennom historien ofte er påført andre av kristne. Jødene har fått gjennomgå, ur-innvonere i Sør-Amerika, ja, hva med samenes situasjon, og for ikke å snakke om det vi kaller inkvisisjonen, altså forfølgelsen av kristne som ikke trodde nøyaktig som den kirkelige majoritet fra tidlig middelalder til opp til 15-1600-tallet, ja, enda lenger fram i tid.

Vi må altså være forsiktige med å idyllisere lidelsen i seg selv, og gjøre den til kjennetegn på en rett kristen menighet. Vi må heller spørre: Hvordan kan jeg som kristen i dag være med å minske lidelse rundt om i hele verden? Alstå: Igjen: Det første og det siste kjennetegnet på en kristen menighet er kjærligheten til Jesus Kristus og til menneskene vi møter.

Likevel, teksten er aktuell for oss på grunn av to forhold: For det første - å holde ut i vår tro på Jesus her i Rindal, selv om ting skulle gå oss imot, og selv om vi ikke skulle være fornøyd med alle ting i menigheten.

For det andre: Det finnes en lidelse som også vi opplever hos oss, fordi det er fellesmenneskelige erfaringer det er snakk om: Nemlig død, sykdom, motgang, skyld, samlivsproblemer, problem med barn, savn og sorg, ensomhet, psykiske lidelser osv.

Og nå nærmer vi oss poenget i dag: Alle våre lidelser og all vår motgang tjener to ting: Det ene: "... dere skal settes på prøve ..." står det. I den betydning: Holder du fortsatt fast på troen på Jesus, på tross av det livet ditt er fylt med? Og det andre: Jeg vet om det du har gjennomgått og vet at du er fattig, og likevel rik!

Fattig, forfulgt, tvilende, syk, ensom, lidende, sulten - men likevel rik.

Det er som det klinger med ord fra salmen vi leste i gudstjenesten i dag: "Selv om jeg går i dødsskyggens dal, frykter jeg ikke for noe vondt. For din kjepp og din stav, de trøster meg."

Menigheten i Smyrna lever i en situasjon der alle menneskelige håp virker stengt. Menigheten er i ferd med å ødelegges, de føler at Gud er i ferd med å forlate dem, han er taus, han griper ikke inn etter sine løfter, synes det som. Flkken er i oppløsning, på vandring i dødsskyggens dal. Grønne enger og hvile ved vann er bare fjerne drømmer.

En japansk forfatter skriver i sine samtidsromaner om grå landsskap blottet for guddommelig nærvær. Forsøplede bygater, blygrått hav, regntunge tager. Menneskene i romanene går til grunne, de forråder sine venner, tar sine liv i ensomhet. Gud er fraværende, himmelen er taus.

Bprtsett fra ett typisk trekk ved fortellingene: Det er alltid noen som ser elendigheten. En klovn er vitne til en menneskelig tragedie. Han ser ... En hund betrakter et menneske som har hengt seg ... En mor ser sine barn gå til grunne, blikket er mildt og melankolsk.

For forfatteren er disse blikk uttrykk for at Jesus Kristus ser, ser fremdeles ... og vet om jorden og menneskene.

Brevet til menigheten i Smyrna er et slikt blikk. Han som var død og ble levende, han som er den første og den siste, han som holder jorden i sin hånd, han ser, han vet om .... Og ordene i brevet tegner en visjon som får de forfulgte til å rette seg opp og møte håpløsheten med håp. Det er en som ser ....

Han sier: Jeg vet om det du har gjennomgått og vet at du er fattig, .... jeg vet også at du blir spottet. For Jesus har selv gått i dødsskyggens dal og ser flokken med sitt milde medlidende blikk.

Hans eneste løfte er dette at han er den nærværende og seende like til døden, og han lover liv og oppstandelse når døden er gjennomlevet. For den annen død biter ikke i hans nærvær.

Kan vi da ta disse ordene til oss? Vi opplever ikke forfølgelse, trues ikke av fengsel og bål. Men vi kan oppleve fraværet, Guds taushet, motløsheten, ensomheten, sykdommen; dødsskyggens dal er også erfaringer vi må gjennom: Når himmelen føles taus, da trenger også vi visjonen av en som ser. Vi har en hyrde som sier: Jeg vet om ....

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND,SOM VAR ER OG BLIR EN SNN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.