Preken 1994

Maria budskapsdag Rindal 1994

FAMILIEGUDSTJENESTE

MARIA BUDSKAPSDAG, 20. MARS 1994

RINDAL KIRKE.

MARIA BUDSKAPSDAG:

DET ER DAGEN DA JOMFRU MARIA FÅR BUDSKAPET FRA GUD OM AT DET ER HUN SOM SKAL VÆRE JESU MOR.

JESUS MÅTTE JO BLI FØDT PÅ EN MÅTE, OG DA MÅTTE HAN HA EN MOR, OG DET BLE MARIA, FRA BYEN NASARET.

NÅ SKAL JEG FORTELLE DERE HVORDAN DET GIKK TIL DA MARIA FIKK BESØK AV GUD.

(Fra denne barnebibelen.)

I byen Nasaret i Nord-Israel ....

-----------------

HVORDAN SKAL VI TOLKE DETTE? HVA BETYR DETTE SOM SKJER 9 MND. FØR JUL?

VI LESTE I STED: GUD TRONER I DET HØYE, HAN SER NED I DET DYPE, I HIMMELEN OG PÅ JORDEN.

DENNE GUD I DET HØYE FANT EN VEI TIL JORDEN. HAN BRUKTE MARIA SOM EN DØR, ELLER SOM EN PORT INN TIL JORDEN DER MENNESKENE BOR. JOREDEN OG MENNESKENE DER TILHØRER GUD. HAN BRUKER MARIA FOR Å BESØKE DET SOM ER HANS EGET.

Hvordan si det? SOM EN GAVE KOMMER HAN FRA DET HØYE OG LEGGER SEG SELV I MARIAS LIV OG HENDER.

4 KORTE PUNKTER (KAN VI HUSKE DET?)

GUD SØKER, GÅR INN GJENNOM PORTEN FORDI:

a) Han hadde planlagt det FRA EVIGHET AV.. (Ef. 1,4: LOVET VÆRE GUD, VÅR HERRE JESU KRISTI FAR, HAN SOM I KRISTUS HAR VELSIGNET OSS MED ALL ÅNDENS VELSIGNELSE I HIMMELEN. I KRISTUS HAR HAN UTVALGT OSS FØR VEREDEN BLE SKAPT.

b) Så universet og livet ikke skal flyte i tilfeldigheter.

HVA MENER JEG?

Da Gud skapte mennesket var det han som blåste livspusten inn i oss. Men mennesket ville bort fra Gud og leve sitt eget liv. Dermed ble mennesket og jorden sendt ut i kaos igjen. Men da Gud selv kom til jorden gjennom jomfru Maria, var det som alle trådene, alle universets stjerner, all strøm av mennesker gjennom tidene, ble bragt inn i sin rette skikkelse. Gud tok hånd om det alt sammen igjen. Han ville selv komme til menneskene, de som han hadde jaget ut av hagen etter syndefallet. Derfor flyter nå ikke universet og menneskelivet i tilfeldigheter, men er forankret i Guds tanke og i Guds drøm. Det er som om jorden får tilført en ny varme etter Maria budskapsdag.

c) Fordi han ville frelse oss fra mørket og det onde.

At Gud gikk inn porten til oss, var den eneste måten han kunne redde oss ut av mørket ut av det onde sin makt. Rom. 8: 1-3 SÅ ER DET DA INGEN FORDØMMELSE FOR DEM SOM ER I KRISTUS JESUS ... FOR SYNDENS SKYLD SENDTE GUD SIN EGEN SØNN I SYNDIGE MENNESKERS SKIKKELSE OG HOLDT DOM OVER SYNDEN I VÅR NATUR.

d) Fordi han vil kalle mennesker (oss) til å si JA til oppgavene han pålegger oss i livet.

SOM EN GAVE KOMMER HAN FRA DET HØYE OG LEGGER SEG SELV I MARIAS LIV OG HENDER. OG GIR HENNE DERMED EN OPPGAVE - SOM HUN SIER JA TIL.

MARIA ER PORTEN SOM GUD GÅR INN I, SÅ HAN KOMMER TIL JORDEN.

-------------------

MEN DET FINNES OGSÅ EN ANNEN PORT SOM GUD BRUKER FOR Å KOMME TIL DEN ENKELTE AV OSS

- DET ER DÅPEN.

DÅPEN ER GUDS PORT TIL VÅRE LIV:

DER Gir han oss en gave:

Gir han oss meningen, der setter han oss inn i den rette sammenheng, sammenhengen med Gud som vi er skapt til.

Gir han oss et nytt liv, en ny fødsel skjer i dåpen. Barnet får et liv som Jesus har vunnet vevd sin død på korset og oppstandelse fra døden. Jesus overvant mørke, synen og døden, og dette nye livet gir han til oss når vi blir døpt. TENK PÅ HVA DU EIER, TENK PÅ HVA SOM SKJEDDE ENGANG FOR LENGE SIDEN. IKKE FOR 2000 ÅR SIDEN, MEN FOR 70 ÅR SIDEN, FOR 50, 40, 30, 20, 10 ÅR SIDEN - DA BLE DU DØPT, DA FIKK DU DENNE GAVEN, DA GIKK JESUS INN GJENNOM PORTEN OG INN I DITT LIV.

I dåpen gir han oss også oppgaven, som han ønsker at vi skal si JA til, slik MARIA sa JA.

OPPGAVEN ER: - (ta V-ene) AT VI I VÅRT LIV SKAL VÆRE HANS VENNER, HANS VITNER FOR Å GI VARME TIL JORDEN. ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.

Langfredag 1994 Rindal

LANGFREDAG, RINDAL KIRKE 1. APRIL 1994

Vi skal prøve dette året å la teksten selv tale mest mulig til oss denne langfredagen.

Peter sa: ... jeg vil ikke fornekte deg. det samme sa de alle.

Mens Jesus viser sin fulle kjærlighet, viser disiplene sin svakhet. Jesus var alene med Gud og med sin kamp. Slik måtte det være. For det er for oss han kjempet. Han alene, for oss.

Simon, sover du? Klarte du ikke å våke en eneste time? Våk og be om at dere ikke må komme fristelse!

....

Han kom tilbake og fant dem igjen sovende.

Han kom til dem for tredje gang og sa: Dere sover fremdeles.

Han ble grepet av angst og gru.

I denne timen i Getsemane sto verdens framtid på spill. Ikke på grunn av ytre trusler om undergang, ikke atommakt truet, ikke økologisk undergang. Men trusselen var muligheten for at Djevelen, - den onde hær av Guds motstandere, skulle forskusle og ødelegge Guds plan om frelse for mennesket.

Dersom Jesus sviktet, slik vi sviktet, ville alt være tapt.

Han kjempet i bønn hele natten, og overvant fristelsen til å søke sitt eget beste. "... ikke som jeg vil, bare som du vil."

Se hvor han med døden strider .... (NoS 123)

Stå opp, la oss gå, han som forråder meg, er nær.

Jerusalems rettmessige konge blir tatt til fange som om han var en røver. Forrådet av en av sine nærmeste. Og de andre disiplene vet ikke annet enn først å gripe til sverd, og så flykte alle sammen. "Da forlot alle ham, og flyktet."

De er ikke forberedt slik som han. De hadde ikke våket og bedt, slik han hadde gjort. De var ikke styrt av Guds vilje og visdom, de var ute av stand til å forstå at dette var en kamp - ikke mot kjøtt og blod, men mot ondskapens åndehær. Det var bare Jesus som møtte forberedt, etter å ha hentet kraft gjennom bønn.

Mange av oss har hatt tider i livet, kanskje særlig i barndommen, da vi ønsket oss tilbake til Jesu egen tid. For å få høre evangeliet av hans egen munn. Men hans budskap vakte utrolig motstand og anstøt. Og skulle vi klare oss noe bedre enn hans disipler?

Ville vi også å følge mengdens rop: Korsfest! Korsfest!

Er vi hans etterfølgere i dag? Er vi våkne i bønn? Er vi beredt til kamp for Jesus?

Så korsfestet de ham sammen med to som etter datidens tankegang fortjente dødsstraff. Lukas forteller at den ene av dem sier det som sant var: "For oss er dommen rettferdig, vi får bare igjen det vi har gjort. Men han har ikke gjort noe galt."

Så faller mørket over hele landet.

Det blir bildet på det mørke som Jesus gikk gjennom for å gi oss lys. Da mørket kom, fòr han alene til dødsriket for å kjempe mot ham som hersker ved døden. Hans venner hadde sovnet eller de var flyktet. Mørket måtte han gjennom alene - for vår skyld.

"Eloi, eloi, lama sabaktani?" Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?

Her er vi ved langfredagens største mysterium.

Den korsfestede er forlatt av Gud, sin Far.

Dette er Jesu smerte på korset. Ikke den smerte som han kjente på kroppen var den verste. Men i hans sjel var den virkelige smerten. Kan Faderen ha forlatt sin Sønn? Dette er lidelsens virkelige avgrunn.

Å bli forlatt, å bli alene. Han, den uskyldige, lider for oss. Hele menneskeslekten er samlet i hans kropp. Hans død er stedfortredende.

Og han forkastes fra Guds ansikt.

Fra dette øyeblikk er vi berget.

Forhenget i templet revnet i to. Gud selv rev det i stykker og veien tilbake, og inn til Guds hjerte ble åpnet.

Dypt inne i det mørke som Jesus strider med, finnes evangeliet om Guds kjærlighet, evangeliet om Guds varme hjerte. Holdt fast i mørke var han. For vår skyld. At dette var av kjærlighet ser vi på den tredje dag …

AMEN.

1. mai 1994 Øvre Rindal kapell

1. mai 1994. Øvre Rindal kapell

Luk. 6, 31-35

På 1. mai er det vanlig at det er Norges Kristne Arbeideres Forbund som mottar offeret i kirkene rundt om i landet. Dagen i seg selv med gudtjeneste og det at takkofferet går dit det gjør, kan få enkelte til å tenke at nå er kirka i arbeiderbevegelsens hender. Nå har arbeiderbervegelsen erobret en ny talerstol, vil noen si. Men gudstjeneste på 1. mai betyr ikke nødvendigvis det. Det har heller ikke vært Kristne Arbeiders Forbund sin målsetting å gjøre kirka til et politisk verktøy. Men å samle kristne innenfor arbeiderbevegelsen til fellesskap under Guds ords talerstol. Kristne Arbeideres Forbund har ønsket å stille hele livet, det åndelige og det samfunnsmessige inn under Guds lys. Og dermed oppstår det fenomen som er så fint nettopp i kirka, som er en av grunntankene i det kristne fellesskap, at innfor Guds åsyn er vi like, like - ved at vi alle er syndere og fattes Guds ære, som romerbrevet uttrykker det, og like - ved at vi er ett i Kristus. Ikledt ham - ved dåpen og troen, har vi tilgang til Guds trone. Og når vi er her sammen som kristne blir vi talt til av Guds ord.

Og dette Guds ord det er faktisk forskjellig fra de parolene som bæres i våre 1. mai-tog. Har noen noen gang sett: "Elsk deres fiender" eller "lån bort uten å vente å få noe igjen" i et 1. mai-tog? Tvilsomt. Og vi kan heller ikke vente at slike ting skal vedtas som norsk lov.

Men hva er da poenget? Hva er vitsen med å ha en tekst på prekestolen på 1. mai som egentlig ikke fungerer i virkeligheten?

Svaret på det spørsmålet er mer interessant enn det kan høres ut til. Det handler om to ting. For det første: Jesus taler i dagens tekst til sine disipler innenfor rammen av en virkelighet som er radikalt anderledes enn vår. Guds tanker er anderledes ann våre tanker. I Guds eget rike, i hans forståelse av hva som er viktig og hva som ikke er viktig, gjelder hans regler, ikke våre beregninger.

Det var faktisk noe av poenget med kirkeasylet. Uten beregninger, uten å se på politiske konsekvenser, ja, faktisk uten å måtte ta ansvar for hva som kunne skje, var og er kirkeasylet betingelsesløst, og uten kalkulasjoner og bakdører tilgjengelige. Det var bare en åpning som noen oppdaget var der, som vel og merke ikke var laget av oss, men det var en åpning av nåde for mennesker som følte at det var dette de trengte. Her dukket det opp et tegn på at vi var en kristen kulturnasjon, - vi var i en situasjon som verken kirken eller myndighetene likte, - men situasjonen ble respektert - også av myndighetene.

Så lå faren der på lur, som kanskje vi i kirka kan ta selvkritikk på i etterkant - ble det som skulle være et tegn på nåde, omgjort til et politisk pressmiddel, omgjort og utnyttet og det til og med av krefter utenfor kirka?

Men uansett hva vi kan mene om den aktuelle saken, så viser dagens tekst oss at Gud planter inn i kirken, inn i menigheten i dag et ideal, et krav som kan virke uppnåelig, men som likvel er der: Elsk deres fiender! Altså kravet til menigheten er betingelsesløst, - å tilhøre Guds menighet er ikke å tilpasse seg omgivelsene, men å leve radikalt, virkelig radikalt, i ordets rette forstand. Det er å leve i forvissningen om at Jesus Kristus er Konge i menigheten, han er den levende Guds sønn, nærværende i sin kirke på jord. Alstå nærværende der vi er! Og til oss taler han slik han talte til sine disipler dengang.

Dette er den ene delen av svaret på hvorfor vi har denne teksten, som altså på en måte er umulig å leve etter. Hva er vitsen med å ha en tekst på prekestolen på 1. mai som egentlig ikke fungerer i virkeligheten?

Teksten er der - som ledestjerne, som ideal, som Guds radikale ord til menigheten. Og dermed er det et ord som vi ikke kan overse, og trekke på skuldrene av. For det er Guds ord. Og dermed fungerer den også slik - i virkeligheten.

Så den andre delen av svaret. Og da må vi nærme oss den politiske virkeligheten vi lever i Norge i dag, og slik jeg som prest analyserer den. Da kan dere være enige eller uenige, men ut fra det jeg har sagt før i preken så stiller jeg meg det spørsmålet om ikke vi i samfunnet vårt i dag SER EN MANGELPÅ NETTOPP IDEALER. Eller ideologi. Med ideologi mener jeg en overordnet tenkemåte, en eller annen ledestjerne å gå etter, en list som legges så høyt at vi må strekke oss for å nå den. Er her sentrale begreper som trenger et nytt innhold i lys av f. eks. at avstanden mellom den rike og den fattige del av verden blir større, i lys av flyktnngeproblemet, i lys av den økologiske krisen vi befinner oss i. Hva betyr samhold, lojalitet, solidaritet - i vår tid for oss? Hvor går grensen mellom gruppe solidaritet og gruppe-egoisme? Hva betyr nestekjærlighet når vi vet hva som skal gjøres og må gjøres i verden, men ikke makter å gjøre det?

Her kommer Guds ord i dag oss i møte med det samme radikale krav til samfunnet som til menigheten - kravet om å eie den holdning: Som dere vil at andre skal gjøre mot dere, slik skal dere gjøre mot dem Om dere elsker dem som elsker dere, er det noe å takke dere for". Altså: Om vår solidaritet rekker kun til våre egne, hva er det for slags solitaritet?

Samtidig som vi blir konfrontert med slike spørsmål, må vi alle enten vi tenker innenfor menighetens eller den samfunnsmessige sammenheng, bekjenne at det er på mange områder vi kommer til kort. Aller mest blir det meg selv, og meg selv som settes i sentrum og høysetet. Mens Jesus sier at det er han som er Herre. Han er den oppstandne, han vil ha et ord med i laget når vi planlegger og lever våre liv i kirke og samfunn.

Og i hans lys ser vi også at vi er syndere. Men vi er likevel kalt til å tjene ham og tjene hverandre. For han kaster ikke vrak på oss om vi ikke makter kravene.

Det er en pussig avslutning vi har på dagens prekentekst. "Elsk deres fiender, gjør godt og lån bort uten å vente noe igjen. Da skal dere få stor lønn og være Den høyestes barn. - for så vidt forståelig, men så kommer det: Forhan er god mot de utakknemlige og onde.

Da forutsetter han altså at vi ikke greier å leve etter kravene. Likevel skal vi få være Den høyestes barn. Det er nettopp det som er evangeliet i dagens tekst.

Kjærligheten, solidariteten, samhold, likhet, - vi trenger disse begrepene mer og mer, og derfor skal vi blankpusse idealene, gi dem i arv til våre barn og barnebarn. Så ikke skeptikere får rett når de sier at vi går inn i en tid da ungdom er politisk likegyldige.

Likevel må vi i dag bøye knær og bekjenne for vår Gud og frelser at han må se nådig til oss.

Og Gud er raus. Rausere mot oss enn vi er mot andre og mot oss selv. Derfor elsker han oss. Han lot sin sønn dø korsets død i solidaritet med mennesket. Så ikke døden og djevelens makt skulle fange og binde oss, og vi bli værende i den evige død.

Han seiret, og hans seier er blitt vår, og han har kalt oss til å tjene.

Derfor er det vi nå skal synge glad om oppstandelsesgleden.

Jesus, du sto opp og du bor blat oss! Våre øyne er til for å se deg, hendene er til for å tjene deg.

AMEN.

Treenighetssøndag Rindal eldresenter 1994

RINDAL ELDRESENTER

29. MAI 1994 Nattverd.

582 O Herre Krist, deg til oss vend

231 Vi fryder oss av hjertens grunn

272 Hellig, hellig, hellig

---

661 Jeg er frelst og dyrekjøp

647 Den største høgtid her på jord

(656) Vår lovsang skal møte deg

525 Rop det ut

I dag står vi ved begynnelsen til en ny del av kirkeåret - det festløse halvåret. Dårlig navn - fest hver søndag i Guds menighet - hver søndag er minnet om Jesu oppstandelse.

Likevel - selv om vi på en måte er ved en begynnelse - så har vi en prekentekst som er en slags konklusjon, og samtidig et utblikk framover. I konklusjonen står alltid det viktigste. Journalister som arbeider med en sak, har ikke tid til å lese en hel rapport om en sak, de blar opp konklusjonene - der står det som er viktigst!

Konklusjonen er: Nå - etter 27 kapitler, ser dere hvem Jesus er. Eller: Nå etter tre år, etter at han hadde vandret rundt, hadde vært gjennom påske, oppstandelse, ser dere hvevm han er: Han er Guds sønn, med all makt over himmel og jord.

OG HAN ER DET NÅ SOM BER OM AT NOE MÅ SKJE I FORTSETTELSEN AV DET DE HAR VÆRT MED PÅ: DØP OG LÆR - ALLE FOLKESLAG. Blikket blir verdensvidt. Det som starter i Galilea og i Jerusalem, la det få verdensvide konsekvenser, ber Jesus sine disipler om.

Nå, mine disipler, nå er disippelskolen ferdig, gå nå ut!

1. La dette bli det første vi minner hverandre på i dag: JESUS VIL AT NOE SKAL SKJE. Han vil ikke være et minne! Bibelen er ikke en minnebok, men en MINEBOK! En bok som eier sprengkraft til å forandre. Vi har et noe hvilende, stillestående bilde av Jesus.

En liten test: Når vi har et bilde av Jesus på veggen hjemme - spør da: Henger han der i fred og ro for å henge i ro i mitt liv. Når Bibelen ligger på nattbordet - spør da deg selv: Ligger Jesus der i fred og ro i mitt liv. Eller skaper han uro - har Jesus så stor makt at han har makt til å skape uro i livet mitt, eller er min ro, sterkere enn hans uro, han som har fått all makt i himmel og på jord!? JESUS VIL AT NOE SKAL SKJE.

2. Det andre vi skal stanse ved: Misjonsbefalingen - dåpsbefalingen er gitt - også til dem som tvilte. Det betyr - at i oppdraget å fortelle om Jesus til jordens barn og voksne, fra Rindal til verdens ende, er det plass og rom for alle som er her i dag. Til både tvilere og til de som var sterke i troen, sa Jesus: Gå! ALLE KAN VÆRE MED PÅ DET SOM SKAL SKJE

Det var altså mulig å tvile, selv i direkte møte med den oppstandne! Vi som så ofte tenker: Vi skulle gjerne ha vært der, da ....

Men altså: Du blir ikke satt utenfor når Jesus sier: GÅ, eller sagt på en annen måte: DU SLIPPER IKKE UNNA, SELV OM DU FØLER AT DU IKKE TROR LIKE STERKT SOM ANDRE DU KJENNER, ELLER FØLER AT DU IKKE ER INNENFOR DET DU OPPFATTER SOM DE RETTE SIRKLER I MENIGHETEN. Du er anerkjent av Jesus til å fortelle om ham. Og jeg sier for min del som prest: Du er anerkjent av meg, - og jeg kjenner menigheten i Rindal så godt nå etterhvert, at du vil være og ER anerkjent av alle som jeg vet om, som en som kan bære frem frelsesordet om Jesus. ALLE KAN VÆRE MED PÅ DET SOM SKAL SKJE

3. For det tredje: Jeg vil i dag spørre videre: Hva betyr det å døpe til Faderens og Sønnens og Den hellige Ånds navn? Det spørsmålet stiller jeg fordi det er aktuelt i menigheten - føler jeg. Vi døper 30 - 40 barn hvert år i menigheten vår. (Parentes: Enda er det noen som sier at det skjer så lite hos oss - det er vel en overdrivelse, for å bruke det uttrykket.)

Når jeg har sagt litt mer om det, håper jeg at du har fått en forståelse eller følelse av hvor viktig den forbindelsen er som ligger der mellom dåp og opplæring! Det står - døp, ... i det dere lærer dem!

Å døpe i den treenige Guds navn - er et spennende uttrykk. Å døpe i - det betyr ikke bare at vi bruker dette treeninge Guds-navnet. Paulus bruker et godt/fremmed uttrykk om Den hellige Ånd som vi får i dåpen - han sier at den er det segl dere er merket med! Eller: Han satte sitt innsegl på oss og gav oss Ånden som pant. 2. Kor. 1,22, eller: Ef, 4,30: Ånden er det segl dere er merket med! MULIGENS kan vi anta at dette bildet med segl/merke, stammer fra slavekåret. En som eide en slave kunne sette sitt merke på slaven. Med gloende jern kunne merket bli brent inn i kroppen eller på hodet.

Slik gjenspeiles dette i dåpen når presten sier: Jeg tegner deg med det hellige korsets tegn, til et vitnesbyrd om at du skal tilhøre den korsfestede og oppstandne Jesus Kristus og tro på ham. I TILLEGG KOMMER AT PREPOSISJONEN SOM ER BRUKT I Å DØPE I FADERENS OG S. OG DHÅ NAVN, ER eis som betyr: INN I - altså å døpes inn i, antyder, ikke bare antyder, men viser helt tydelig at dåpen er å komme i et helt totalt nytt, nært forhold til Gud. Den som døpes kommer i et livsforhold og et eiendomsforhold til Gud. En livsforbindelse opprettes. Et levende forhold oppstår. Ikke et dødt forhold, ikke et teoretisk hodeforhold, ikke en skriftlig avtale inngås i dåpen, selv om det kunne være greitt nok, men det er så mye mer enn det! Ikke et forpliktende håndtrykk, ikke en innføring i en kirkebok - men et liv blir til, et nytt liv fødes i dåpen, noe som skal leve i forhold til Gud. Jesus er blitt vår bror. Ja, faktisk mer enn det, han har tatt plass i oss, og vi i ham! DET ER DÅPEN. Og da kommer dette så helt selvsagt og nødvendig - lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere. Og nå må jeg skynde meg å forklare at hva jesus mener når han sier: Og lære å holde alt det jeg har befalt dere! For dette betyr at den som døpes ikkedøpes inn i et lovforhold til Gud. Det er ikke lovens befalinger som er nummer 1 for Jesus i denne forbindelsen, men at den som døpes får næring til det nye som er født i dåpen.

Og denne næringen er det vi alle kan, ja, ikke bare kan, men skal være med på å gi til den døpte i følge dagens tekst.

Det er kort sagt dette som er poenget med misjonsvirksomhet, med menighetsarbeid. Og vel og merke: Dette er det hele fadderordningen i kirka er bygd opp omkring.

De fleste av oss er faddere. Og til slutt i dag har jeg lyst til å spørre: Hva gjør vi med det? Tenk nå på alt det jeg har sagt om dåpen, om livsforbindelsen, om eiendomsforholdet til Gud - og næringen som skal gis. Og tenk på det jeg sa - at alle er bedt om å være med. Da forstår du at du både kan og forventes å gjøre noe med ditt fadderansvar.

Mange tar ansvaret på seg og vet hva de vil gjøre med det. Mens mange er usikre - det er fint å være fadder, men hvordan kan jeg ta dette ansvaret - det er vi ikke sikre på , kanskje. Da vil jeg si: Det finnes enkle metoder som alle faktisk kan gjennomføre i forhold til sitt fadderbarn.

- Hold kontakt, du som voksen er det som skal minne barnet på hvem som er fadder. (Jeg tok en liten undersøkelse i en barnegruppe engang i Rindal for ikke lenge siden. Jeg spurte: Vet dere hvem som er fadderne deres? Bare et par-tre stykker svarte JA. De fleste svarte "nei" - det visste de ikke. De visste at de hadde faddere, men hvem det var det visste de ikke.) Hvem har ansvaret for at det er slik? Jo, det har fadderne!

Og om de visste hvem fadderne var, HADDE DE HØRT NOE SPESIELT FRA FADDERNE SINE? Nei! De fleste hadde ikke det, av de som visste hvem som var faddere!!! Fadderne hadde vært på besøk, og de hadde kanskje sittet barnevakt en gang i blant.

Det sier forresten en del av dåpsforeldrene også, at de fremhever det å avlaste foreldrene ved f. eks. barnevakt - at det er en av oppgavene de har som faddere.

Jeg skal ikke si at det ikke er det, men jeg vil si at det finnes ting som er like viktig (viktigere) for en fadder, som å sitte barnevakt: Gjør noe som knytter barnet til Jesus. Og dette noe er egentlig så enkelt at alle kan: På fødselsdagen eller på dåpsdagene i årene som kommer: Kjøp en billedbok med Bibelfortellnger (bokhandelen), eller få tak i noe kristen barnemusikk på en musikkforretning, eller spør på menighetskontoret. Utrolig enkelt - når du er på en bytur, eller på nærmeste bokhandel - gjør noe for ditt fadderbarn som kan knytte barnet til HAM som det tilhører.

JESUS VIL AT NOE SKAL SKJE. ALLE KAN VÆRE MED PÅ DET SOM SKAL SKJE

... i det dere døper dem, ... og lærer dem å holde alt det jeg har befalt dere!

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR, EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.

3. s. i advent Øvre Rindal kapell Jes. 35

ØVRE RINDAL KAPELL

11. DES. 1994

3. S. I ADVENT

Jes. 35.

12 - Rydd vei for Herrens komme

484 - Vær frimodig, redde hjerte

13,1-3 - Blomstre som en rosengård

-------

370 - Hvert et lys i livets natt

13, 1-7

375 - Vi stemmer i en frydesang

68 - Nå vandrer fra hver en verdens krok

Kan den motløse bli frimodig?

De første 39 kap. hos prof. Jes. er ikke en fortløpende framstilling, en sammenhengende profeft-rekke. Men her er brokker og deler av ord fra Gud som profeten deler med sine tilhørere og lesere. Og kap. 34-35 er i denne sammenhengen spesiell: Det er ikke profetord inn i en spesiell historisk situasjon. Det er ikke et profetord som har til hensikt å løse et politisk problem, et problem overfor nabofolk eller et religiøst problem innad i landet. Men det som jeg leste har mer apokalyptisk innhold: Dvs. innhold som sier noe om de tider da Guds rike skal bryte inn i verden. Det skal komme en dag da Gud skal skape forvirring, - og forening. (Og når vi tar i betraktning at kap. 34 og 35 hos. Jes. hører sammen som to sider av samme mynt, som en har sagt det, så blir det klart for oss at) dette handler om den dag, de tider da dom skal falle over Guds og folkets fiender, og velsignelse over de som holder seg til Gud.

"Tida da alt skal endrast." Kan vi sette som overskrift på kap. 35. I mange av fortellingene om Jesus, klinger faktisk Jes. 35 i bakgrunnen. Helt tydelig ser vi det i det som er kalt "døyparsvaret" i Mt. 11, som vi har lest i gtj. i dag: Dette er det som følger med Jesus: Blinde ser, lamme går, spedalske renses og døve hører .... Det er jo akkurat dette profeten har tala om.

Grundtvig sier det på sin måte: "... døve ører, fjernt og nær, hører frydesanger, se, den lamme springer da som en hjort, så lett og glad, og den stumme jubler."

Styrke blir lovet de slappe hender, de vaklende knær og de urolige hjerter. her er kontraster.

På samme vis ser vi naturbilder med kontraster: Ørken og ødemark skal blomstre om kapp med Libanon og saron, det er strøk som er kjent for virkelig vekstliv. I glødende sand skal det bli sivgrodd sjø.

Dette er det som skal skje.

Når skal det skje? Ikke noen spesiell datering.

Vi snakker om framtid, men ikke bare det. For profetordet fungerte den gang det ble lest som et ord som skapte det det nevnte. For frelsens tid bryter inn i verden når Guds ord lyder. Som troende ser vi denne Guds godhet brutt inn , selv når ingenting skjer, når Gud kjennes fjern, fordi vi har tillit til hans løfter. Det var i denne dynamikken/spenningen folket levde dengang profeten tale sitt ord, og det er disse vilkåra vi er overgitt til den dag i dag. Per Lønning sier det slik: der troen er, er allerede ørken forvandlet.

Si til de urolge hjerter: Vær frimodige, vær ikke redde!

Er det så enkelt? Bli den motløse, fylt av mot, bare på grunn av en slik oppfordring? Nei, sikkert ikke men profeten lar oppfordringen følges av et grunnlag. Et grunnlag som den motløse har oversett eller glemt.

La oss da stille det spørsmålet i dag: Kan du som er motløs bli frigjort til frimodighet?

Og svaret er JA, og det av tre grunner:

1. Ja, når du ser på Guds herlighet.

Motløsheten, pessimismen, depresjonen og angsten for i det hele tatt å leve, kan ha flere årsaker. Det er flere årsaker til at mennesker kjenner seg nedfor og utslått. Mye har årsaker som bare kan bearbeides ved hjelp av samtale med psykolog eller psykiater, eller med presten kanskje. Men det finnes også et mismod i kristenflokken vår som har sin grunn i vårt syn på Gud og på oss selv. Det er dette jeg snakker om nå, ikke den depresjon som har andre årsaker, selv om ting godt kan henge sammen.

Men ser du som kristen på Guds herlighet, på hans storhet og godhet, eller ser du mest må ditt eget mismod. Finnes det hos oss en form for selvopptatthet som vi tror er av det gode, men som virker til å skape motløshet og tunge tanker hos oss? Vi tror kanskje det er rett å riktig å dvele ved vår egen mislykkethet og svakhet, og så kaller vi det syndserkjennelse, mens det i virkeligheten er selvopptatthet og selvmedlidenhet.

se på Gud i stedet. Se på Jesus. Gir det grunn til mismod? Se på kunstnerens bilde om du vil bli kjent med kunstneren. Altså, se på naturen og skaperverket, der seg du glansen av Guds herlighet. Se på Jesus, han som døde og sto opp for deg. Blir du mismodig av det?

2. For det andre: JA, når du lever i den Guds ånd som du har fått. Ved dåpen og troen har vi fått Guds ånd. Og dette er som vi vet, ikke motløshetens ånd. Den kommer fra oss selv den. Når våre knær skjelver og hendene våre blir slappe, er det fordi vi lever i vår egen ånd og ikke i Guds ånd. For Guds Ånd er kraftens og kjærlighetens Ånd. (2. Tim, 1,7) Da det så som mørkest ut for seg og sine, oppfordret Jesus sine disipler til å ikke miste motet, "La ikke hjertet bli grepet av angst, tro på Gud og tro på meg." (Joh. 14) Eller i den sammenhengen hvor Jesus snakker om at han vil gi dem sin Hellige Ånd: La ikke hjertet bli grepet av angst og motløshet!

Hvorfor er dette så aktuelt for disiplene, hvorfor er det aktuelt for oss? Fordi Jesus vet at dersom vi blir motløse, har djevelen snart vunnet vår sjel.

Det fortelles om djevelen at han engang var ute for å selge sine våpen, de våpen har bruker når han vil lure mennesket til frafall fra Gud: Men ett våpen ville han ikke selge, det var motløshetens våpen. For kvittet han seg med det, ville han ikke ha mer styrke igjen. Det forteller noe!

3. JA, når du hviler i Guds løfter.

Guds løfter gjelder, de er gyldige. Jeg vet godt av noe av vårt mismod og vår bitterhet kan bunne i at vi en gang stolte på et menneske som sviktet oss. Bibelen advarer også mot å stole på blindt på mennesker, på f. eks. stormenn som ikke kan hjelpe (Salme 146) eller Jes. 2,22: Hold opp med å stole på mennesker! De har bare en pust i sin nese, hva er det å regne for? Altså: I forhold til Gud som har livet i seg selv, som har livet i sine hender, som har makt til å styrte i havet og til å reise opp, - det er noe med perspektivet vårt som er så smått når vi snakker om Gud. At vi ikke skal stole på et menneske fordi det er dødelig, det forstår vi og godtar, men derfra til å stole på Gud, synes å være en lang og smal vei å gå.

Profeten lærer oss idag at Guds løfter gjelder hele hans skaperverk. Alt som ser smått ut i skaperverket, ørken og ødemark, tørre stepper og glødende, livløs sand, skal bli til kilder med vann og liv. Hvor mye mer gjelder da ikke hans løfter oss, hans skapninger som han elsker og gav sin eneste sønn for. Vi skal få hans frelse.

Kan den midmodige bli frimodig?

Ja, når du hviler i hans løfte og liter på hans kraft og ser Guds herlighet i stedet for å søke din egen.

Der troen er, er allerede ørkenen forvandlet