Preken 1993
Langfredag Øvre Rindal kapell 1993
Langfredag, 9. april 1993
Øvre Rindal kapell.
Matt. 26,30-27,50
Å være forlatt av Gud. (Eloi, eloi, lema sabachtani.)
"Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
Han var forlatt av Gud.
Han var forlatt for å vise hva Guds kjærlighet er..
Han var forlatt, så mennesket ikke skal bli det.
Når vi hører denne dramatiske historien om Jesu vei til korset, lidelse og død, er det dette det gjelder.
-------------
Av de ordene som Jesus uttalte på korset, er det noen som har brent seg inn i menneskehetens sinn og historie. "Min Gud, min Gud, hvorfor har du forlatt meg?"
Det hvilte et mørke over hele landet.
Skulle vi også kunne si: Det hviler et mørke over hele livet. Over mennesket.
Hva er i bunn og grunn menneskets situasjon?
Det er mange tenkere som har grunnet over dette spørsmålet: Særlig var dette et spørsmål som var aktuelt i Europa i tiden etter andre verdenskrig. Det er 9. april denne langfredag. For noen av dere er det en dag dere husker som dagen da mørket kom inn over landet. Fremmed makt slo til mot Norge. La meg få lov til å ta dere med inn i en liten beskrivelse av den tenkning som preget Europa like etter 2. verdenskrig. En tenkning som i grunnen ikke er blitt uaktuell.
Tidligere biskop Tord Godal skriver i en bok fra 1950 at de to verdenskriger har vist europeeren den sanne, menneskelige tragedie i europeisk kultur. En dyp skepsis har bredt seg på vegne av mennesket - homo sapiens. Menneskets fornuft var farlig, for fornuften er bare en tjener under en herre som står bak. Og denne herre utgjør menneskets egentlige vesen, skriver Godal. Og dette vesen er, i følge etter- krigsgenerasjonens filosofer, preget av en grunnstemning av angst, frykt, vemmelse. Og hva kommer det egentlig av?
Jo, mennesket og verden er avsjelet. Mennesket er trådt ut av forholdet til det hellige. Mennesket har selv drevet det hellige ut av verden og sitt eget liv. Hvor helligheten blir borte, der faller mennesket til jorden som en vingestekket fugl, et lett bytte for et tilfeldig hungrig rovdyr.
Dette er den ene siden av det. Mennesket uten Gud blir mennesket som lar seg fange og føre, lede inn i vanvittige prosjekter. Rovdyrene kaster seg over det. I dag ser vi det om mulig enda klarere enn før: Mennesket som lar seg bruke av rovdyrene, til åødelegge.
Og så den andre siden av det avsjelede mennesket uten Gud. Da sier etterkrigsfilosofene: Mennesket er uten håp. Her finnes ingen meningsfull eksistens. Og mellom menneskene foregår den bitreste kamp, det ligger i oss. Og hele tiden vet vi at livet er et eneste løp mot døden. Hva er da meningen? Det finnes ingen mening. Sier en del av etterkrigstenkerne.
Men de legger likevel til at en ny orientering et nytt håp for mennesket og verden ligger i en gjenoppdagelse av den forløsning som Kristus bragte ved sin død. En filosof sier det slik: "Mennesket er befriet fra synden og kan nå se verden i et nytt lys."
Så vant optimismen litt rom igjen. Hvis bare mennesket kunne se Kristus, hvis bare ... så skal riket komme, en ny verden stige frem blant mennesker.
Men stadig kastes vi tilbake til skuffelser. Katastrofe på katastrofe rammer verden, enkeltmennesker og samfunn. Som en har sagt: Alt vi gjør er en episode mellom katastrofer, verden er bare slik.
Og kjernen er at mennesket engang gjorde opprør, drog mørket inn over sitt liv og over verden. Siden har dette preget oss og fulgt oss: Selvopptatthet, fiendskap, å ville bære og holde på det onde, å føle at livet er uten mening, krig og naturødeleggelser.
På korset var Jesus forlatt av Gud. Det var ikke kroppssmerter som plaget Jesus. Men sjelesmerter, å kjenne at hans liv var uten mening, totalt uten håp om liv, bedring, lys. Forkastet av Gud var han og av mennesker. Tornekronen og korset ble hans eiendeler. Noe annet hadde han ikke i denne verden. Tornekronen var laget for å gjøre ham til latter. Han var en riktig fin "konge". Tornekronen med de fem røde blomstene som ligger på alteret hos oss i dag forteller om den forbannelse og de sår han måtte utstå som stedfortreder og forsoner for den falne meneskeslekt.
Slik lider Jesus for oss. Ingenting av syndens straff holdes unna. Hele menneskeslekten er samlet i hans kropp.
Det var Guds kjærlighetsvilje at det skulle være slik. I dag ser vi hvordan Guds kjærlighet og Guds vrede holdes sammen. Guds vrede utøses over Jesus, for å frelse den som kjenner seg uten og er uten Gud. Guds vrede gjelder synden, opprøret, ikke synderen. For vi er skapt i Guds bilde, vi hører ham til. Gud vil ikke forkaste sin skapning, men vil vinne oss tilbake fra dødens og syndens makt.
Så gjennomfører Gud den frelsesplan han har hatt lenge. Profetiene oppfylles, hans kjærlighetsvei gjennom historien viser fram mot tornekronen og korset.
Han ble forlatt av Gud forat vi ikke skulle være forlatt av Gud.
La oss da på denne langfredag søke å få et glimt av det lys som tross alt lyser gjennom verden, et budskap som ikke er til å ta feil av: At Gud har jorden og oss i sin hånd. Jesus var forlatt av Gud, derfor er ikke vi det. Den tornekronede og korsfestede er vårt eneste håp i en urolig verden, og i vårt urolige liv, han er vårt eneste håp fordi vi har forlatt Gud.
ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.