Preken 1992

4. s. e. pinse

Rindal kirke, 5. juli 1992

4. s. e. pinse

Tekst: 1. Pet. 5,5.11

Salmer: 766,399,402/493,618,742

UNDER GUDS VELDIGE HÅND FALLER ALT På PLASS

Det er ikke ofte at prekenteksten er hentet fra et av brevene i NT, derfor vil jeg først si noen ord om 1. Pet. brev.

Det er skrevet av apostelen Peter, mens han var i Roma, men det er ført i pennen av en som var bedre i gresk enn Peter.

Brevet er utformet som et brev som skal leses av de menighetene som fantes rundt om i Lilleasia. Adressatene er hedningekristne, men også kristne jøder som levde i fremmede land skulle lese brevet.

Dette betyr at det som er skrevet her, har gyldighet for mange dengang og i dag. Men det som var spesielt dengang brevet var skrevet, var at på denne tiden begynte de kristne å bli forfulgt.

Det var ikke så greitt lenger å være kristen. Denne forfølgelsen var i sin begynnelse, og var ikke så grov som vi kjenner den fra senere tider.

Det kunne være at andre mennesker baktalte dem og anklaget de kristne.

"Lev god og rett blant hedningene," sier Peter, "de baktaler dere og sier at dere er dårlige mennesker." "Vær alltid beredt til forsvar når noen krever dere til regnskap for det håp dere eier. Men gjør det ydmykt og med frykt, så dere kan ha en god samvittighet."

De som snakker stygt om deres livsførsel som kristne, vil da bli gjort til skamme med sine beskyldninger."

Menigheten lider for sin tros skyld, sier Peter.

Og de to temaer/ordparene som er stilt sammen i 1. Pet. brev det er lidelse og lydighet på den ene siden, og glede og håp på den andre siden.

Denne sammenstillingen sier noe om kristnes kår i verden. Forfulgt, baktalt, misforstått, men sier Peter: Vær lydige, troen må prøves, vær våkne, beredt i tanke og sinn. Dere skal være lydige mot sannheten, og leve i oppriktig kjærlighet til hverandre. Da eier dere også gleden og håpet.

En dag skal Gud opphøye dem som nå lever under presset fra verden omkring.

Men så er poenget i dagens prekentekst, at denne situasjonen ikke innbyr til hovmod, men til ydmykhet. Dere skal være kledd i ydmykhet mot hverandre, og videre: Ydmyk dere under Guds mektige hånd, kast alle bekymringer på ham, for han har omsorg for dere.

Det var det han gjorde den bortkomne sønn. Han er bildet på mennesket som reiser seg mot Gud, krever sin rett og vil realisere seg selv, seg selv og seg selv. Men da han var lengst borte fra sine kilder, måtte han la sin stolthet fare og innrømme at Far hadde rett.

Er ikke dette noe av poenget for oss med det vi skal gjøre etter gudstjenesten i dag. På en måte å ydmyke seg under Gud og gi ham rett. Komme frem med det gamle og brukte, det som har holdt for de gamle generasjoner, og gi denne åndelige realitet rett.

I nøyaktig 1900 år har disse ord stått skrevet ned, for 1. Pet. brev ble skrevet ca. år 92 e. Kr. "Ydmyk dere da under Guds mektige hånd. Kast alle bekymringer på ham."

Det er det de har gjort våre besteforeldre og oldeforeldre. De levde sine liv under Guds mektige hånd. I møte med denne arven utfordres vi i dag til å gjøre det samme.

Og la os nå holde dette frem som tema for dagens preken: UNDER GUDS MEKTIGE HåND.

1. Der får, for det første, mine medmennesker den plass de skal ha. "Dere skal være kledd i ydmykhet mot hverandre."

Lever du i fred og ydmykhet overfor dine medmennesker? Det er et stort poeng for Peter å vise til den ydmykheten og underordningen som skal være gjensidig.

Peter sier det rett ut: Jeg har et ord til dere alle: Vis hjertelag og ydmykhet. Gjengjeld ikke ondt med ondt eller skjellsord med skjellsord. Dere skal tvert imot velsigne for dere er kalt til å få velsignelse.

Tenk på naboen din, eller tenk på noen du ikke har det godt sammen med © når ba du sist om velsignelse for dette mennesket?

Uenighet, splid, gammelt uvennskap og nabokrangel, for Peter settes alle slike ting inn i den sammenheng de hører hjemme:

Livet er for kort til å kaste det bort på å ta vare på og dulle med vonde følelser som vi kan gjøre noe med. "alt som lever er som gress" ... "men Herrens ord varer til evig tid", slik siterer Peter fra GT.

Vi får det så mye bedre om vi gjør opp med hverandre, prøver å finne positive veier ut av vanskelige situasjoner. Og i stort og i smått gjelder det at folk kan snakke sammen ærlig og åpent.

2. For det andre: UNDER GUDS VELDIGE HÅND FÅR GUD SELV DEN PLASS HAN SKAL HA. "Kast alle deres bekymringer på ham, for han har omsorg for dere."

En del av det vi kan lære av de som levde før oss er dette at de kunne overlate alle bekymringer til Gud.

Hør f. eks. hva det står i Christian Scrivers (f. 1629) "Sjeleskatt" om bekymringer: (Sitat) "Det er ikke så lett å kaste all sin sorg på Herren og overlate seg for tid og evighet i hans hender. Bekymringene kommer igjen og igjen. De er som fluene. Tar jeg en vifte og jager dem bort, er de snart tilbake. ... Det beste middel mot bekymringene har vi i ordet, når Gud gjennom den Helligånd utøser sin kjærlighet i våre bedrøvede hjerter.

Det går ofte så stille og lett for seg som en syk efter urolige timer ganske ubemerket faller i søvn, og det svake legeme blir styrket. Bekymringene er nettopp en slik åndelig uro i sjelen, som ikke lar meg få lov til å hvile i Gud.

Men når så Guds trøst og fred faller på et slik hjerte, blir det som en himmelsk sovebalsam. Jeg begynner å få hvile i Gud og blir stille og rolig og gir meg hen i Guds vilje. ... Han sørger for eg og mine. Derfor må jeg si som David: 'Jeg setter min lit til deg, Herre Du er min Gud. I din hånd er mine tider.'" (Sitat slutt.)

3. UNDER GUDS MEKTIGE HÅND © DER FÅR, FOR DET TREDJE, seieren overskygge lidelsene. "En kort stund må dere nok lide, men all nådes Gud, som ved Kristus har kalt dere til sin evige herlighet, han skal utruste dere, gi dere kraft og styrke og stille dere på fast grunn. Makten er hans i all evighet."

Dette seiersbildet lover ikke øyeblikkelig utfrielse. Men det lover utrustning som holder, og ikke minst © det henviser til den faste grunn © altså grunnvollen.

Grunnvollen er det Jesus har gjort for oss. D e t er det stødige som ligger fast når det vakler og er urolig for oss.

Som de gamle også ville ha sagt det: Ser vi på oss selv, blir vi urolige og tvilende, men holder vi øynene festet på Jesus, skjønner vi at det er grunn til å stole på ham. Han døde for å bli kjent med våre lidelser og kår, han døde for å vise at han går ved vår side, også i oppoverbakker og motgang, han døde for å føre oss over fra døden til livet, © fra lidelser og baktalelser, til hans trygge favn.

MAKTEN ER HANS I ALL EVIGHET. AMEN.

9. s. e. pinse Øvre Rindal kapell 1992

Øvre Rindal kapell, 9. august 1992

Salmer: 574,554,479/410,550

9. s. e. pinse

===========================

1. Joh. 4,1-6.

Det finnes lørdager i et presteliv da du tenker: Må jeg virkelig preke over denne teksten i morgen? Luther sier et sted om forkynnelsen at "alle predikanter skal være så sikre at de kan si: Gud sier det, det er Guds vilje, det er Guds ord! - Og så er det denne prekenteksten i dag.

"Prøv åndene om de er av Gud! For det er gått mange falske profeter ut i verden." Så må jeg innrømme at jeg stiller ofte det spørsmålet til meg selv: - Det er vel ikke meg, Herre? For er det ikke realistisk å se det slik at hver gang et ord fra Gud går gjennom vår munn, så er det en sjanse å ta fra Guds side, for ordet kan få en dreining som gjør det falskt. Kirkebønnens ord om at kirken må gis tjenere som både lærer rett og lever rett, er ikke først og fremst forbønn for andre, men for den prest som akkurat der og da tar de ordene i sin munn på menighetens vegne.

1. rekkes evangelietekst legger ingenting i mellom: "Vokt dere for de falske profeter." Mens 2. rekkes tekst har overskriften "falske disipler". Så er perspektivet allerede utvidet noe. Til lettelse for presten kanskje, men dessto verre for menigheten. Men poenget er jo at denne dagen er en selvprøvelsens dag først og fremst - uansett hvem vi er .

Det utgangspunktet gjør den lik nokså mange dager i kirkeåret. Igjen og igjen er det akkurat det vi alle blir bedt om - å gå inn i oss selv, ikke ta for oss alle andre, ikke peke på andre uten å være klar over hvor alle de andre fingre dermed peker. Er det noe av det vanskeligste for en kristen?

Prøv åndene, vær obs på de falske profeter! Om vi går til dagens tekst hos Jeremia, finner vi ett mulig spor når vi skal prøve å finne ut av dagens tema. Så sier Herren, ... hør ikke på det profetene sier, ... til dem som forakter Herrens ord, sier de: "Det skal gå dere vel." (Jer. 23) Her er det som om vi hører alle tidenes likegyldighet i forhold til Gud. Den falske trøst midt i skuldertrekkene. "Det er ikke så farlig." "Hvem lyttet til hans ord og adlød det?" spør profeten. Er det vår tid også dette? Ja. Men snakker vi ikke om en ny interesse for religion og kirke i våre dager? Det kan nok være at interessen er der, og at åpenheten blant folket vårt er større i 1992 enn i 1980. Men kan vi med hånden på hjertet si at Guds ord har større plass blant folket vårt? Ja, innretter ikke de fleste av oss våre liv som om Gud ikke eksisterte?

Det spørsmålet leder oss videre til Jesu ord i bergprekenen som vi også har lest i dag: "Ikke enhver som sier til meg: Herre, Herre! skal komme inn i himmelriket, men den som gjør min himmelske Fars vilje." (Mt. 7) Nå er vi ikke lenger ute blant folk flest, men blant dem som aktivt sier "Herre".

Vi er blant gode kristne som aktivt har gjort mektige gjerninger i Jesu navn.

Jesus vil føre oss inn i selvprøvelse før det er for sent. Han vil gjøre oss enda mer avhengige av seg selv enn det vi allerede er.

Hva så med det som er dagens prekentekst? Da er vi i en tekst som ble skrevet antagelig like før år 100 e. Kr. Brevet er beregnet på å leses av flere menigheter. Fra denne tiden begynner det å gjøre seg gjeldene forskjellige tolkninger av det budskap som Jesus forkynte, - og ikke minst forskjellige oppfatninger av hvem Jesus var. Vi må huske på at fremveksten og utbredelsen av kristendommen ikke skjedde på nøytral mark/eller i et tomrom. De første kristne århundrer var preget av det vi kaller religiøs pluralisme i Romerriket og i Palestina. Og det eksisterte filosofiske systemer og tankemodeller som var svært avanserte. Kristendommen vokste frem i et spesielt åndelig klima som særlig var preget av en gresk eller hellenistisk tankegang. Og ganske kort og enkelt sagt så var en av hovedtankene i dette systemet at Gud og verden/det materielle/stoffet måtte holdes adskilt. Gud er den åndelige, og som sådan den egentlige og det virkelige i tilværelsen. Verden, jorden og mennesket var fanget i stoffet, og frelse betød å befri mennesket fra materien til enhet med Gud. Mens den kristne frelse og skapertro jo går ut på at Gud skal gjenopprette og nyskape sin jord og mennesket skal komme i det rette og opprinnelige forhold til Gud igjen. Det skal være fellesskap mellom Gud og menneske - en umulig tanke for filosofene den gang.

Men ut av denne konflikten mellom den jødisk pregede kristen tro og hellenistisk idealisme så fikk vi en strid i kirken som var særlig intens de første to-tre hundredeår, men som vi kan si ennå ikke er avsluttet, for spørsmålet var og er: Hvem er Jesus? Og kirken og tradisjonen svarte: Han er både sann Gud og sant menneske.

Det vil ta altfor lang tid å begynne å legge mer ut om dette - kanskje kunne det egne seg som et tema for menighetsskolen. Men spørsmålet om hvem Jesus er, er aktuelt. For når vi ser oss rundt og snakker om den nye åndelige interessen, om New Age og om grupper som tar "himmelen på forskudd" som det heter i en bok om trosforkynnelsen i Norge, så handler det i stor grad om synet på hvem Jesus er, og om en åndelighet som er i slekt med den greske tankegang.

La oss da se på det Johannes skriver.

• . Mine kjære, åpner han med å si når han skal gi råd om hvordan de kristne skal møte vranglæren. Dermed gir han oss et signal om hvordan vi skal ta oppgjøret med vranglæren. Kjærlighetens apostel minner oss om at menigheten er et fellesskap som skal være preget av kjærlighet. Kan vi som kristne være uenige med hverandre på en slik måte, og forstå at vi er forskjellige, ja, at vi kan utvikle oss forskjellig som mennesker og som kristne - ja, det kan til og med være forskjellige grupperinger innenfor menigheten, men kan vi behandle hverandre på en måte som svarer til det kjærlighetens fellesskapet vi står i?

2. Tro ikke enhver ånd, sier Johannes videre. Tro ikke! Her blir vi oppfordret til faktisk å være skeptiske i utgangspunktet til det vi ser og det vi hører om. Det skal finnes nøkternhet i den kristne menighet. Alt som skjer av underlige ting, stemninger som kan oppstå på møter, utilbørlig press og metoder for å få folk til å gi penger som vi har sett eksempler på i sommer osv. osv. Er det ikke på tide at vi tør mane hverandre til nøkternhet? Hva er realitet og hva er forførerske psykologiske teknikker blant oss som kaller oss kristne?

Og er det ikke slik at vi må sette opp en nøkternhetens sil mot alle de budskap som strømmer mot oss av profetier om dommedager, spådomskunster og stjernetydning og hva det kan være alt sammen. Det er egentlig utrolig hva mennesker i dag kan få seg til å tro, alt så nær som Jesus, har en sagt.

Tro ikke! Ærlig talt så er det et godt råd til folk flest i dag, men også til de troendes forsamling.

3. Vel sier Johannes, tro ikke, men han sier også: Prøv åndene om de er av Gud. Vi skal være kritiske, men også prøvende. Vi skal være oppmerksom på at alt det nye av kristendom, som vi kan oppleve som truende, det er ikke en grå masse av villfarelse og vantro alt sammen. Det har alltid vært sånn i kirkehistorien at kjetterne hadde sett noe, en del av troen, som den store og brede kirke ikke hadde sett. Problemet er jo da at disse sektene, som ofte oppstår fordi det er noe som mangler andre steder, de lever på den lille delen av sannheten som de har funnet, og gjør denne delen om til et helt trossystem. Derfor skal vi prøve, og vi skal lytte etter nye momenter som blir ivaretatt av andre, og ikke av oss. Vi har helt sikkert ikke sett og tatt vare på alt i vår sammenheng.

Hvordan skal vi da kunne skjelne mellom det som er rett og det som er galt når vi "prøver åndene"?

Johannes gir oss (et kriterium, eller vi kan si -) en målestokk. Guds Ånd kjenner dere på dette: Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Jesus Kristus kommet i kjøtt og blod. Dette er ikke tilfeldige ord - nå står det om inkarnasjonen - at Gud ble menneske i Jesus. Nå er Johannes i kamp mot hellenismen, og for så vidt mot jødedommen. Begge retningene ville beskytte Gud mot å bli dratt ned mot oss. Ordet ble kjød og tok bolig iblant oss. Noen på denne tiden så på Jesus som bare et vanlig menneske, andre så på ham som bare Gud. Er Jesus bare et menneske, - da har vi riktignok reddet Gud ved at han ikke noen gang har vært i kontakt med materie og stoff, men da er han bare et forbilde som vi skal strekke oss etter. Han kom for å fortelle oss om sitt religiøse og politiske program, så vi kan gjøre de samme gode ting som Jesus gjorde. Da blir kristendom et lovstrev. Eller om Jesus er bare guddommelig, så han bare så ut som et menneske, da har han heller ikke blitt tilsmusset ved menneskelig kontakt, men må vi frelse oss selv ved å prøve å komme i kontakt med Gud gjennom filosofisk spekulasjon eller ved ekstraordinær åndelighet.

Og egentlig så kjenner vi vel igjen begge disse to retningene i det som skjer også i dag. Å ville koble ut den levende Jesus som kirken vil forkynne, og leve så godt vi kan, og å si at han viste oss nestekjærligheten, men resten med Jesus tar vi ikke så alvorlig på, - det er meget, meget vanlig i vårt eget folk. Og den nye åndeligheten, enten vi kaller den religiøs søken, New Age eller framgangsteologi, som for såvidt er tre helt forskjellige ting, så er det om å gjøre å komme i kontakt med Gud og hans krefter på en særlig måte det dreier seg om.

Men sann og bibelsk kristendom er egentlig så mye, mye enklere enn alt det jeg nå har prøvd å si noe om.

Hver ånd som bekjenner at Jesus Kristus er kommet i kjøtt og blod, er av Gud. Eller vi kunne si: For så høyt har Gud elsket verden, at han gav sin Sønn den enbårne.

Det blir så enkelt at det blir mulig å samles i et kirkehus på landet og tro at Jesus er tilstede, selv i en skreven liturgi, i det leste og forkynte ord, i litt vann og i brød og vin.

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND, SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.

4. s. i advent Lomundsjø bedehus Rindal 1992 Luk. 1, 39-45

LOMUNDSJØ BEDEHUS

4. s. i advent, 20. desember 1992

Salmer: 12, 33,1+4, 5,1-4/34, (71,84), 10.

PÅ GRENSEN MELLOM DET GAMLE OG DET NYE.

Denne dagen er en spesiell dag. Jeg har på en måte noe av den samme fornemmelsen som på nyttårsaften - du føler at du står overfor et skille. Noe er ferdig, året er gått, noe nytt ligger foran oss. Vi gjør opp regnskap for det som har vært, og samtidig er det noe som drar oss fremover.

4. s. i advent ligger også på en slik grense. Mellom det gamle og det nye. På helt avgjørende måte settes i de dagene som kommer, et skille i historien, mellom det gamle, mellom mennesket under loven og døden, og det nye fra Gud. Dette blir godt illustrert i det som jeg har tatt ut som prekentekst for denne gudstjenesten i dag - møtet mellom Elisabet og Maria. Den gamle damen og den unge jenta. Begge står de i Guds tjeneste.

Luk. 1, 39-45.

PÅ GRENSEN MELLOM DET GAMLE OG DET NYE - det har jeg satt som tema på prekenen i dag. Paulus i 2. Kor. 5,17: Det gamle er borte, se, det nye er blitt til.

Jeg tenker meg at i dag er den siste dagen i det som hører det gamle til. Elisabet (og Johannes) står der som skikkelser som peker fremover, bort fra seg selv og til dagen da DEN NYE skal komme inn på arenaen. Julenatt skjer så det som sprenger grensen, Gud tar på seg en tjeners skikkelse, tar hånd om det gamle, gir oss et nytt grunnlag å bygge vår frelse på. Et lite barn er det ny - fødte, som skaper det gjenfødte menneske.

På grensen mellom det gamle og det nye, - der MØTES

1. UNDERETS MØDRE, ELISABET OG MARIA. Den gamle pakt møter den nye i to mødres skikkelse, i den gamle kvinnen og den unge jomfruen. Og begge vet noe om de store ting som Den allmektige har gjort for å berede sin vei til jorden.

Elisabet var "oppe i årene" står det. Så hun kunne ikke få barn. Men Gud lar et under skje for å berede grunnen for det neste under. Det var en Guds inngripen som angir avslutningen på den gamle tidsalder. Den gamle kvinnen og den unge jenta er underets mødre.

- der MØTES

2. LØFTES SØNNER, JOHANNES OG JESUS. I dag møtes de to. I sine mødre møtes de. Også Johannes var en sønn etter et løfte som Gud hadde gitt til Sakarja.

"Han skal være forløper for Herren og ha samme ånd og kraft som Elia, vende fedrenes hjerter til barna og gi de ulydige det sinn som rettferdige har, og gjøre folket vel forberdt til å møte Herren."

Slik skulle det bli mulig for Messias å komme med det nye, så det gamle kunne byttes ut.

Nå møtes de på en måte før de blir født. Og når Maria og Elisabet står ansikt til ansikt, og Maria hilser den gamle Elisabet, da rører Johannes på seg og Elisabet blir så å si den siste profet, og sier: "Velsignet er du blant kvinner, og velsignet ditt livs frukt." På denne måten kommer det i dette øyeblikk til en slags forbindelse mellom det gamle og det nye. Johannes og Jesus møtes.

Jeg tror at det Gud vil minne oss særlig om på denne dagen er dette: Grensen mellom det gamle og det nye går ikke bare der

Elisabet og Maria møtes. Grensen er en gang dratt i historien, ved Jesu komme. Men grensen går også gjennom hvert enkelt menneskes liv. For om det nye har kommet, og de nye løfter gjelder oss, så må det nye tas i mot.

Derfor setter jeg som det tredje punktet i dag - på grensen mellom det gamle og det nye

- der MØTER DU

3. DIN KONGE OG DIN FRELSER. "Salig er hun som trodde at det Herren hadde sagt til henne skulle gå i oppfyllelse." Maria trodde Gud. Det får vi Lukas sitt vitnesbyrd om også i juleevangeliet. Maria gjemmer det hun får høre om sin sønn, i sitt hjerte. Også Maria tar imot Jesus, ikke bare som mor i en smertefull fødsel. Også i sitt hjerte må hun gå gjennom en smertefull fødsel for sin egen del, fødselen inn i Guds rike. Den er smertefull for Maria, som får se sitt eget barn måtte oppgi seg selv og lide for andre.

Så må også du og jeg bli ført over grensen fra det gamle til det nye. Også det en smertefull fødsel. Å ta farvel med det gamle. Ikke i det ytre nødvendigvis. Du skal aldri starte der

om du vil fødes til et nytt liv. En fødsel starter alltid fra det indre. Det smertefulle for et menneske som vi ta i mot det nye, er å slippe seg selv, og la Gud bli Herre og Konge i livet. Det er jo det som er vanskelig. Å la Gud slippe til med sin indre revolusjon, og la alle livsavgjørelser bli bestemt av en helt ny målestokk. Å la det gamle være gammelt og ubrukbart, og det nye brukbart i livet. Kommer den tanken inn i oss, da blir livet nytt, i det indre. Og for noen er det kanskje også nødvendig å la det ytre livet gjennomgå den samme revolusjon.

"Derfor, hvis noen er i Kristus, er han en ny skapning. Det gamle er borte, se, det nye er blitt til." Vi er født i det gamle. Vi er Elisabets barn, i bunn og grunn. Derfor må vi fødes på nytt. Som Marias barn, så å si, men rettere: Som Guds barn. Som barn som får en ny Konge til å bestemme over seg.

Guds folk møter sin Konge på grensen mellom det gamle og det nye. Ved dåpen og troen fødes du inn i Hans rike. Ved dåpen og troen stiger du over grensen til det nye.

Dåpen er i NT forstått som den totale livsforvandling og nyskapelse. Dåpen er en prosess som fører oss gjennom død til liv sammen med Kristus. I dåpen begraves vi med ham, det gamle blir forlatt, tilbake er det i graven, og opp av dåpsvannet stiger en ny skapning som lar sitt liv bestemme av dette nye.

Det er dette det handler om for en kristen - å la sitt liv bestemme av det nye, av Kongen, av den nye Herre som kommer. Jeg skal prøve å si dette på en annen måte. La oss da tilslutt ta ett skritt nærmere Betlehem og krybben.

Jeg ser for meg at krybben står i verdens sentrum. Mot krybben går det en strøm av mennesker. Hvem er det vi finner ved krybben julenatt og i dagene etterpå? Jo, der finner vi alle mennesker. Mor, pleiefar, hyrder og vismenn, til og med dyr og markens grøde, høy og strå. Det er som hele skaperverket trekkes mot Herren Jesus. Han, den enestående trekker alle til seg. Det er det han vil også. Han ligger i krybben som den nyfødte, som bilde på det nye som skal komme. De som står rundt er de gamle. De står der som det gamle folket som gjennom generasjoner har ventet på det nye. De står der som fattige og rike, som har funnet en ny rikdom, som vise som har funnet en ny visdom.

Ser du hvordan alt har fått et nytt sentrum? Aksen som alt dreier rundt er barnet, som er Gud selv i menneskelig skikkelse.

Troen blir da dette å stå der sammen med hyrdene og vismennene, ja, å delta i hele skaperverkets lovsang. Og la barnet bli Gud, Konge, Herre.

Så er du ved dåpen og troen blitt en ny skapning, med adgangsrett til det nye riket. Velsignet være du i ditt liv!

I DAG, PÅ GRENSEN MELLOM DET GAMLE OG DET NYE, MØTER DU:

- DE MØDRE SOM OPPLEVDE UNDERET,

- DE TO SØNNENE SOM GUD HADDE GITT LØFTE OM, JOHANNES OG JESUS,

- DIN KONGE OG DIN FRELSER.

ÆRE VÆRE FADEREN OG SØNNEN OG DEN HELLIGE ÅND SOM VAR, ER OG BLIR EN SANN GUD FRA EVIGHET TIL EVIGHET. AMEN.